Til hests mot Djevelens jeksel

I helga slo jeg til på et tilbud om ri på hesteryggen mot den tidligere nevnte "Muela del Diablo"/"Djevelens jeksel"/"Teufelspitze". For 200 bolivianos skulle vi få uforglemmelig tur til foten av selve toppen og ned igjen til hests. Turen ble uforglemmelig, men jeg fikk desverre ikke tid til å bestige den 3825 m.o.h. (Wikipedia) høye tinden, da vi måtte snu for å rekke ned igjen før mørket falt.

Litt er klokka to ble vi hentet av en mann som svarte til nesten alle mine forestillinger om en amerikansk rancheier. Han hadde en skikkelig machobart som gjorde at han så ut som en litt lubben og kort utgave av Burt Reynolds, og kjørte en skikkelig feit amerikansk minibuss. Etter en kort kjøretur igjennom et av byens finere strøk og videre gjennom et ikke fullt så fint ett, kom vi fram til stallen. Her fikk vi tildelt våre hester for ettermiddagen. Siden jeg oppgav meg som en litt erfaren rytter, jeg har ridd to ganger før, fikk jeg tildelt en av de nye hestene i stallen. Hesten min, Whiskey, var en brun 15-årig hingst med, skulle det vise seg, et lynne.Vi satte oppetter fjellsida på smale grusveier, og jeg var totalt prisgitt min gamps humør. Han lystret nogenlunde høyre og venstre, men ville ikke pasere andre hester på mine ordre, gikk sakte da de andre hestene gikk, og ville gjerne løpe litt når kollegene også bykset til. Det gjorde ridningen særdeles uforutsigbar og ubehagelig for min del.

Etter rundt halvannen til to timers ridning var vi framme ved bestemmelsesstedet. Da hadde vi rukket å passere et liten landsby, noen små gårder med husdyr, et par store revner i veien, masse glasskår (hestene hadde ikke sko, hvorfor investere i det?) og et par, for min del, ufrivillige trav.

Oppe ved foten av fjellet fikk vi en liten pause med tid til å ta bilder, før vi tok fatt på det jeg i løpet av turen virkelig hadde begynt å grue meg for: to timers nedstigning. Det var ikke det at det var uforsvarlig bratt, men utsiktene til trav i svingete nedoverbakker med løs grus og atskillige bratte skrenter med muligheter for tragisk utfall, gjorde meg ikke lystig til sinns. Whiskey hadde dessuten avslørt sin feilbarlighet da han skled og nesten kastet meg av i en liten nedoverhelling på vei oppover.

Da jeg etter noen få hundre meter med nedoverbakke på hingsten min bestemte meg for tre av hesten og leie den nedover, fikk jeg sporenstreks beskjed av hestepasserne om å bestige Whiskey igjen. De skjønte nok dog at jeg hadde fattet mistro til hesten min, og ikke lenge etterpå fikk jeg bytte til ei merr som visstnok skulle være roligere. Hun lød under kallenavnet Amiga, og for en stakket stund var jeg beroliget. Dette varte desverre ikke lenge. Etter noen få hundre meter støtte vi på en omlag halvmeters lang revne i veien, og i stedet for å vente på å bli leid rundt, fulgte Amiga likegodt hesten foran sitt eksempel og sprang over revnen og rett over området med glasskår. Den uerfarne rytteren falt nesten av, og skrekken satt atter i meg. Resten av turen gikk med til nervøs snakking til hesten av typen "rolig, rolig, jenta mi" og tilsvarende fraser på spansk, i tillegg til at jeg satte min lit til at lavmælt synging av norske folkeviser ville dempe Amigas lyst til å finne på noe uventet.

Resten av turen gikk heldigvis bra. Jeg holdt meg godt bak i feltet og avslo alle tilbud om å trave for å ta innpå de andre. Amiga viste seg som en virkelig venn, og holdt seg akkurat så rolig som jeg formante henne om å være.

Bilder denne gang er:

1) Utsikt mot "Djevelens jeksel" fra Casa Alianza. Toppen er den som ligger øverst av de to fallosene sentralt på bildet.
2) Ezel!
3)Visions of Johanna: på vei opp mot målet.
4) Sammen med Whiskey: ikke akkurat Southern Comfort.
5) Utsikt mot klipper fra platået nedover "jekselen".
6) Karavanen på vei nedover med meg klokelig i baktroppen. I bakgrunnen skimtes La Paz.