Til hests mot Djevelens jeksel

I helga slo jeg til på et tilbud om ri på hesteryggen mot den tidligere nevnte "Muela del Diablo"/"Djevelens jeksel"/"Teufelspitze". For 200 bolivianos skulle vi få uforglemmelig tur til foten av selve toppen og ned igjen til hests. Turen ble uforglemmelig, men jeg fikk desverre ikke tid til å bestige den 3825 m.o.h. (Wikipedia) høye tinden, da vi måtte snu for å rekke ned igjen før mørket falt.

Litt er klokka to ble vi hentet av en mann som svarte til nesten alle mine forestillinger om en amerikansk rancheier. Han hadde en skikkelig machobart som gjorde at han så ut som en litt lubben og kort utgave av Burt Reynolds, og kjørte en skikkelig feit amerikansk minibuss. Etter en kort kjøretur igjennom et av byens finere strøk og videre gjennom et ikke fullt så fint ett, kom vi fram til stallen. Her fikk vi tildelt våre hester for ettermiddagen. Siden jeg oppgav meg som en litt erfaren rytter, jeg har ridd to ganger før, fikk jeg tildelt en av de nye hestene i stallen. Hesten min, Whiskey, var en brun 15-årig hingst med, skulle det vise seg, et lynne.Vi satte oppetter fjellsida på smale grusveier, og jeg var totalt prisgitt min gamps humør. Han lystret nogenlunde høyre og venstre, men ville ikke pasere andre hester på mine ordre, gikk sakte da de andre hestene gikk, og ville gjerne løpe litt når kollegene også bykset til. Det gjorde ridningen særdeles uforutsigbar og ubehagelig for min del.

Etter rundt halvannen til to timers ridning var vi framme ved bestemmelsesstedet. Da hadde vi rukket å passere et liten landsby, noen små gårder med husdyr, et par store revner i veien, masse glasskår (hestene hadde ikke sko, hvorfor investere i det?) og et par, for min del, ufrivillige trav.

Oppe ved foten av fjellet fikk vi en liten pause med tid til å ta bilder, før vi tok fatt på det jeg i løpet av turen virkelig hadde begynt å grue meg for: to timers nedstigning. Det var ikke det at det var uforsvarlig bratt, men utsiktene til trav i svingete nedoverbakker med løs grus og atskillige bratte skrenter med muligheter for tragisk utfall, gjorde meg ikke lystig til sinns. Whiskey hadde dessuten avslørt sin feilbarlighet da han skled og nesten kastet meg av i en liten nedoverhelling på vei oppover.

Da jeg etter noen få hundre meter med nedoverbakke på hingsten min bestemte meg for tre av hesten og leie den nedover, fikk jeg sporenstreks beskjed av hestepasserne om å bestige Whiskey igjen. De skjønte nok dog at jeg hadde fattet mistro til hesten min, og ikke lenge etterpå fikk jeg bytte til ei merr som visstnok skulle være roligere. Hun lød under kallenavnet Amiga, og for en stakket stund var jeg beroliget. Dette varte desverre ikke lenge. Etter noen få hundre meter støtte vi på en omlag halvmeters lang revne i veien, og i stedet for å vente på å bli leid rundt, fulgte Amiga likegodt hesten foran sitt eksempel og sprang over revnen og rett over området med glasskår. Den uerfarne rytteren falt nesten av, og skrekken satt atter i meg. Resten av turen gikk med til nervøs snakking til hesten av typen "rolig, rolig, jenta mi" og tilsvarende fraser på spansk, i tillegg til at jeg satte min lit til at lavmælt synging av norske folkeviser ville dempe Amigas lyst til å finne på noe uventet.

Resten av turen gikk heldigvis bra. Jeg holdt meg godt bak i feltet og avslo alle tilbud om å trave for å ta innpå de andre. Amiga viste seg som en virkelig venn, og holdt seg akkurat så rolig som jeg formante henne om å være.

Bilder denne gang er:

1) Utsikt mot "Djevelens jeksel" fra Casa Alianza. Toppen er den som ligger øverst av de to fallosene sentralt på bildet.
2) Ezel!
3)Visions of Johanna: på vei opp mot målet.
4) Sammen med Whiskey: ikke akkurat Southern Comfort.
5) Utsikt mot klipper fra platået nedover "jekselen".
6) Karavanen på vei nedover med meg klokelig i baktroppen. I bakgrunnen skimtes La Paz.

Bilder fra introuka

Her er bilder jeg har tatt under introuka. Hvis du ikke har lest innlegget om introuka, anbefales det at du leser innlegget "Siden sist i sør" der jeg går nærmere inn på det som har foregått den siste uka.

Bildene er (øverst mot nederst):

1) "Amores perros": kunstgrasbanen og stadion på El Alto.
2) Barn på fotballskole. Imotsetning til voksne, elsker bolivianske barn og fotograferes.
3) Fyllikene ved fotballbanen tar en dans og spiller på kam for oss.
4) Skolebarn under et skolebesøk på El Alto.
5) "In die gosse mit dir": det skitne vannet renner midt i skolegården.
6) Skolebarn i Chejje, en landsby i Sorata-dalen.
7) Sorata-dalen.
8) Det mektige Illampu (6368 m.o.h. og enda mer imponerende i virkeligheten).
9) De bolivianske BUMAN-studentene underholdt oss fredag kveld.

Siden sist i sør

Sist helg reiste de fleste andre av de frivillige på helgetur til Saltørkenen sør i landet. Jeg valgte å bli i La Paz fordi turtilbudet vi fikk var ganske dyrt og fordi jeg ikke haster sånn med å få med meg turistattraksjonene, den såkalte ”gringoløypa”, som de andre. Det betydde at jeg hadde ei helg helt uten planer til rådighet.

Fredag ville jeg vitje jazzfestivalen i byen. Festivalen hadde allerede vært i gang i halvannen uke, og i følge mine beregninger ville fredag være siste kveld med konsert i Teatro Municipal, det kommunale teatret. Jeg hadde allerede en bomtur til teatret etter å ha sett feil i programmet søndagen før, så denne gangen var jeg bestemt på å gjøre spansklæreren fornøyd ved å besøke et lokalt kulturarrangement. Jeg ankom sedvanlig teatret rett før konserten skulle begynne klokka åtte. Småstresset gikk jeg rett til billettluka, der det til min store lettelse ikke bare var ledige billetter igjen, billetten jeg ble tilbudt var sågar gratis. Etter å ha fått billetten beveget jeg meg innover mot salen og ble gitt et program som jeg hastig stappet under armen på vei mot toalettet. Etter toalettet gikk jeg inn og fant mitt sete, for så å ta fram programmet. Da jeg så dette, ble jeg en smule forundret. Programmet hadde slettes intet med jazz å gjøre, men handlet om et stykke som het ”Karma”. Med mine begrensede spanskkunnskaper så jeg at ”Karma” var ”moderne koreansk dans og et spetakkel av kampsportkunst”. I ettertid har jeg riktignok slått opp ordet espactáculo og funnet at det betyr skuespill snarere enn det vi på norsk forbinder med spetakkel. Jeg håpet i det lengste at dette programmet ikke var kveldens program, men heller et slags reklameblad. Det kunne vel ikke være at jeg hadde sett feil i jazzprogrammet igjen? Jeg kikket nervøst rundt meg og oppdaget at det fantes urovekkende, og neppe helt tilfeldig, mange mennesker i salen som kunne tenkes å være koreanere. Dessuten så datoen nederst på brosjyren til å stemme med fredag. Ordene ”moderne dans” fikk det til å gå kalt nedover ryggen på meg. Med en grufullt kjedelig ballettforestilling fra operaen i Budapest friskt i minne, ble tanken på å overvære enda en danseforestilling uutholdelig. Dessverre var salen begynt å bli ganske full da jeg kom til denne ubehagelige erkjennelsen, og med teatret fullt av det som måtte være La Paz’ kultursnobber og Koreas fremste diplomater og næringslivsledere i Bolivia, var jeg lite lysten på å spille rollen som den dumme, utakknemlige gringoen. Jeg valgte derfor å bite i det sure eplet å bli sittende inntil videre. Forestillingen tok til, og til min store lettelse var det ikke like meningsløst kjedelig som å se på ungarske menn og kvinner svinse rundt i trange ballettkostymer. Handlingen og draktene i stykket var trolig hentet fra koreansk mytologi, uten at jeg forsto særlig mye av det som foregikk. Danserne var derimot meget akrobatiske, og kampsportsekvensene minnet mer om sirkus enn trauste danseforestillinger. Og sirkus kan jeg like. Når pausen kom etter vel tre kvarter, var jeg likevel lettet som kunne snike meg ubemerket ut av teatret. Ettersom jeg likevel ikke forsto noe av det som skjedde på scenen, følte jeg ingen nysgjerrighet overfor resten av stykket.

Jeg gjennomgår resten av helga i korte trekk: etter jeg forlot forestillingen dro jeg på indisk restaurant og spiste meg avsindig mett. Lørdag sov jeg lenge, reiste ut og spiste og så en tysk film på kino som jeg hadde sett fra før. Søndag var jeg også på kino og så en boliviansk film om noen rike mennesker i La Paz. Filmen heter Zona Sur, fordi som måtte være interesserte.

Denne uka er det ”introuke” på programmet, hvilket vil si at vi reiser rundt for å se og få en innføring i Misjonsalliansens ulike prosjekter. Mandag tilbrakte vi på hovedkontoret i sentrum. Der fikk vi møte lederen for Misjonsalliansen i Bolivia, Tito Montero. Han har noen fantastiske koteletter av noen kinnskjegg. Vi utvekslet også gaver med hverandre og de ansatte på kontoret i anledning den bolivianske kjærlighetsdagen. Dette konseptet kjenner jeg virkelig ikke til, og jeg bryr meg heller fint lite om det. Jeg fikk en kosebamse i bytte mot kjempepose med karameller. Kanskje ikke det jeg hadde mest lyst på der og da, men i ettertid ser jeg jo at bamsen fortsatt lever, mens noe spiselig for lengst hadde blitt spist, fortært sendt ut den naturlige veien.

Tirsdag var vi på El Alto for å beskue fotballbaner bygget i forbindelse med ”Fotball krysser grenser”-prosjektet. Etterpå fortsatte vi til hovedkontoret for mikrokredittbanken Diaconia-FRIF. Denne banken gir små lån til fattige mennesker som ikke ville kunne fått lån i vanlige banker, og hjelper på denne måten til med å løfte mange mennesker ut av en bunnløs fattigdom. Diaconia-FRIF låner nå ut i overkant av 25 millioner dollar til over 40.000 klienter i Bolivia, og således har de fleste på El Alto, La Paz fattige forstad/naboby med rundt en million innbyggere, hørt om banken. Vi fikk også servert lunsj på kontoret, en lunsj som introduserte de fleste av oss, inkludert meg, for den lokale spesialiteten chuños. Chuños er frysetørkede poteter og er fra hvite via grålige til svarte i fargen. Knollene vi fikk servert denne dagen smakte umiskjennelig av det jeg vil karakterisere som fjøs, og de falt derfor ikke videre i smak. Det sies at du kan bli vant til denne smaken dog, men sånt kan sies om mye rart. Vi fikk også servert chuños til lunsj dagen etter, denne gangen i ei kyllingsuppe, noe som gjorde at usmaken ble borte. Etter lunsj dro vi på besøk til et lånekontor der vi fikk møte ei kvinnegruppe som hadde gått sammen om et lån for å drive småhandel, før vi dro videre før å møte en møbelsnekker som ved hjelp av mange små lån hadde bygget opp en liten møbelfabrikk i bakgården sin.

Onsdag dro vi tilbake til El Alto for å se på skoleprosjektene. Etter først å ha fått en gjennomgang av diverse informasjon på El Alto-kontoret for Alliansen, reiste vi ut for å se på en liten, nybygd skole helt i utkanten av byen. Jeg vil faktisk si den lå utenfor den en kan kalle bybebyggelse. Veien ut ditt var særdeles dårlig, nesten alle de spredte husene var bygget av adobe og husdyrene beitet fritt på markene mellom husværene. Skolen hadde blitt bygget av de lokale innbyggerne selv. Inni skolebygget fikk vi høre på en gammel mann, som antakelig fungerte som en slags eldste for lokalsamfunnet, fortelle om at foreldrene hans hadde vært slaver, og hvor inderlig han ønsket at dagens unge skulle få utdanning og bedre muligheter til å komme ut av fattigdommen enn det hans generasjon hadde. Han takket inderlig Misjonsalliansen for at de hadde vært med å støtte skolen med penger til lærere, materiell og bygg. Skolen hadde nylig blitt offentlig godkjent, men som jeg forsto det ventet de fortsatt på at kommunen skulle begynne å lønne lærere for dem. På vei ut av bygget tok han alle i hånda og omfavnet oss. Etter dette dro vi inn til den etablerte bebyggelsen på El Alto for å besøke en helsestasjon og en skole som skulle bli framtidige arbeidsplasser for noen av mine frivillige kolleger. På helsestasjonen ble vi presentert for aktivitetene som foregikk der. Blant annet fikk vi anledning til å buse rett inn på stua der nybakte mødre lå med sine spedbarn. Skolen vi besøkte var av det store slaget med, om jeg husker rett, rundt 2000 elever. Under skolebesøket bet jeg meg merke i en ting som jeg fant underlig. Selv om rektor pratet om at det dårlige kostholdet til elevene førte til nedsatt læringsevne og at tannproblemene blant fattige i Bolivia er prekære, nærmest epidemiske, så fantes det flere kiosker innenfor skoleporten klare til å forsyne elevene med cola og slikkeri. Forstå det den som kan.

Torsdag var vi på besøk i Sorata-dalen. Dalen ligger drøye 3-4 timers kjøring fra La Paz, og er det vi trygt kan kalle landlig. Her bor folk i små landsbyer, av hvilke vi besøkte to. I den første fikk vi hilse på elevene ved skolen og spille en fotballkamp mot noen heldige utvalgte elever. Kampen Norge-Bolivia endte dessverre med 6-4 tap. Vi fikk også beskue et grisehus og vanningsposter i landsbyen som Alliansen arbeider for å få opp. Grisehusene er for at grisene skal leve adskilt fra mennesker og for at de ikke skal ete menneskelig avfall, hvilket kan føre til trikiner og påfølgende død og fordervelse for dem som eter kjøttet. Målet med vanningspostene er at hvert hus i landsbyen skal ha tilgang på rennende vann til drikke, klær- og kroppsvask, noe som naturligvis hever livskvaliteten til bøndene. I den andre landsbyen fikk vi se et vanningsanlegg for jordbruk som hadde blitt satt opp, før vi vendte tilbake mot La Paz. Forøvrig må det nevnes at landsbyene lå på drøye 2600 meter, altså rundt 1000 meter lavere enn La Paz. Det gjorde klimaet betydelig varmere, lufta bedre å puste i og ganske grønn. Hadde det ikke vært for at skyene lå ganske lavt og tett denne dagen, ville en også kunne ha sett det majestetiske fjellet Illampu, Bolivias fjerde høyeste fjell på over 6300 meter, trone over dalen.
Fredag skal vi få informasjon om HIV/AIDS-prosjektet og holde fest for BUMAN-studentene. Disse studentene kommer fra fattige familier, og mottar støtte til utdanning mot at de arbeider litt for organisasjonen. Jeg kommer tilbake til dette når det har skjedd, men jeg kan røpe at jeg skal være med på å lage seksti porsjoner lasagne. Det vil blant annet si femten løk, seks kilo kjøttdeig og tre og halv liter ost.

Bilder vil bli lagt til og språkfeil vil bli rettet om ikke lenge, hvilket definitivt er relativt.

Bilder fra helga

Her er bildene fra helgas utflukter til El Alto. Bilder er tatt av mine medreisende Johanna og Kristin, så jeg takker dem for lånet. Bildene kommer forøvrig ikke i kronologisk rekkefølge, så heng dere ikke opp i de logiske bristene i forhold til tekstsammendraget som ble publisert i går.

Bildene er (øverst til nederst som vanlig):

1)Nøtter i bulk til salgs på markedet.
2)Nyslaktede hønsehoder.
3)Fra venstre: Evos pilot, Kristin og forfyllet, boliviansk danser.
4)Dansere i karnevalslignende kostymer.
5)Det lokale bryggeriet er en meget naturlig sponsor av høytida.
6)Meg sammen med to cholitaer som gjerne vil bli tatt bilde av sammen med en gringo.

Nytt fra sørfronten

Ei ny uke er passert, og også denne har vært begivenhetsrik. Magen min har vært stabil bortsett fra en isolert hendelse på El Lobo lørdag, så jeg har heller ikke godt glipp av noe vesentlig på grunn av sykdom.

Forrige onsdag var det VM-kvalik på stadion, og jeg var på plass for å følge Bolivias kamp mot Ecuador. Som ventet ble hjemmelaget knust av VM-jagende ecuadorianere, men at de skulle være så dårlige hadde jeg ikke ventet. Allerede etter to minutter smalt en av Ecuadors spisser ballen under tverrliggeren og ut igjen etter å ha lurt målvakta, det var en større prestasjon å bomme enn å gjøre mål, og sluttresultatet 3-1 til Ecuador gir aldeles ikke et rettferdig kampbilde. Det var som å se Norge mot Nederland i Rotterdam, og bortsett fra de siste tjue minuttene skapte Bolivia fint lite. De siste tjue derimot, da Ecuador komfortabelt ledet 3-0, fikk Bolivia derimot ballen på tilnærmet permanent lån, og bestemte seg for og gang på gang å sende ballen inn for et mål der Ecuador hadde stålkontroll. Like før slutt glapp det imidlertid for de gule og Bolivia satt inn en ufortjent utligning. Det største bidraget til underholdninga fra Bolivias side var spiller nummer 10. Denne mannen, Limberg Gutierrez,er tidligere omtalt av meg i rapporten fra byderbyet, der han smalt inn The Strongest’ mål fra nærmere 40 meter. Hr. Gutierrez minner en smule om Tomas Brolin fra tiden etter hans glansdager i Parma. Som Brollan har han halvlangt blondt hår, er minst ti kilo for tung og beveger seg så lite han kan. Hans forse ligger i hans silkeføtter, som stundom slår geniale pasninger og tar absolutt alle dødballer på motstanderens halvdel. Det var også han som slo hjørnesparket som førte til Bolivias utligning.

Bortsett fra at landslaget stadig skuffer, er det lite ved Bolivia som minner om Norge på Ullevål. Ettersom det koster 80 bolivianos å sitte på det samme setet som det etter sigende koster 15 å sitte på under klubbkamper, ble stadion langt fra full mot Ecuador. Blant dem som tok seg råd til å komme dog, var det mange av den ivrige sorten fotballtilhengere. Det haglet med ukvemsord rettet mot med- og motspillere, dommer og Bolivias trener, og stemningen var langt fra den forferdelige familieatmosfæren som pampene i NFF etterstreber. Det bidro til å trekke underholdningsverdien opp. Med tapet for Ecuador er Bolivia nå sjanseløse på VM-plass, og etter hva jeg har lest i den bolivianske avisa La Razòn er nå myndighetene i gang med å løse den ”nasjonale fotballkrisa”. Om dette går på landslagets resultater vet jeg ikke, men det forundrer meg ikke.

Denne helga, det vil si fra lørdag til mandag, tre dager til endes, har det vært en slags nasjonalfest her i La Paz og omegn. Hva de egentlig feirer er jeg ikke helt sikker på. Jeg er blitt fortalt at det er en slags Kristi himmelfartsfeiring, men den minner mest om en slags alkoholisert 17.maifeiring. Rundt om i byen har det vært parader med korps som har spilt den samme melodien om og om igjen mens menn og kvinner i alle aldre, organisert i dansetrupper med tradisjonelle og karnevalslignende drakter, noen sågar med den tradisjonelle djevelmaska på, har danset i takt. Langs veiene har det stått feststemte mennesker parate med ølflasker for å servere de tørste marsjerende.

For å beskue denne festivitasen dro jeg lørdag opp til El Alto, byen ovenfor La Paz der feiringen visstnok skulle være mest imponerende, sammen med to norske medfrivillighetsarbeidere. På El Alto fikk vi bivåne det nevnte spetakkelet og vi ble påspandert drikke av to bolivianere. Han ene viste oss legitimasjon på at han jobbet i luftforsvaret og påsto at han var Evos pilot. Den andre var danser i opptoget, hadde vært på fylla i to dager i strekk og snakket ufattelig dårlig tysk hans påstand om at han hadde bodd seks år i Tyskland tatt i betraktning.

På søndag besøkte vi det store gatemarkedet på El Alto. Markedet, som holdes hver torsdag og søndag, er kjent for sin størrelse og skulle i anledning høytiden være ekstra stort. Om det var større enn vanlig kan jeg ikke bedømme, men stort var det. Grunnet størrelsen på gruppa jeg reiste med, vi talte fem mennesker, fikk jeg dessverre ikke sett enden på markedet, fordi vi hele tida ble hengende igjen da noen av oss så noe av interesse. Jeg fikk dog sett mye rart som kan kjøpes. Alt fra brukte bher til antikke symaskiner, nyslaktetede hønehoder og bløtekaker var til salgs. Mine innkjøp talte tre par vanlige sokker til 10 bol., en cd med 12 album på mp3 til 3 bol., et par alpakkasokker til 10 bol., et hoppetau til 10 bol. og ei flaske cola til den nette sum av en gærning. Etter markedet reiste vi ned til sentrum for å spise, og endte opp på en av byens fineste og dyreste restauranter. Selv om dyrt i Bolivia gjerne tilsvarer et par pølser på Shell i Norge, er det det samme med dyre restauranter i Bolivia som i Norge: en blir sjelden mett. Heldigvis finnes det i La Paz en pizzakjede ved navn Eli’s. Litt feminint navn tenker du kanskje, men disse restaurantene serverer rause porsjoner av pizza type amerikansk, og pizzaen er den beste jeg har smakt her i byen. Jeg har også vært to ganger på kino i helga. Lørdag så jeg den amerikanske komedien ”Hangover”/”Que paso ayer?”/”Hva skjedde i går?”. Den var overraskende nok ustyrtelig morsom, og siden kino i Bolivia er relativt billig tok jeg turen igjen på søndag. Da så jeg en kolombiansk film med den lite hyggelig tittelen ”Satanàs” , hvilket betyr akkurat det det høres ut som. Filmen var utelukkende på spansk, noe som gjorde spansklæreren min glad, men som også gjorde at jeg ikke fikk med meg alt som ble sagt. Jeg fikk allikevel med meg at filmen endte med en spektakulær massakre på en restaurant. Den anbefales.

Bilder kommer muy pronto.

Spesial: El Lobo

Den jevne og faste leser av min nettlogg (blogg) har fått med seg mine hyppige referanser til El Lobo. Man har kanksje undret seg over hvorfor jeg henger meg opp i denne plassen, og de av dere med nogenlunde spanskkunskaper har nok også undret seg over hva som skjuler seg bak dette besynderlige navnet (el lobo er spansk for ulven). Herved følger en nærmere presentasjon av denne attraksjon i La Paz.

Jeg stiftet mitt første bekjentskap med El Lobo forrige gang jeg var i La Paz for fem og et halvt år siden. Min lærer, Robert(o), syntes nok stedet var greit fordi det har god plass til 15-20 mennesker og ligger midt i turiststrøket, men jeg falt også for stedets sjarme, sjel og varme. På veggene hang det masser av bilder av turister i tillegg til ymse uforståelige tekster på hebraisk. Også var det navnet, El Lobo, som skilte seg ut fra horden av andre turistmyntede spisesteder.

Nettbaserte kilder forteller at familien til eieren Dorit Moralli emigrerte fra Israel til Bolivia etter Seksdagerskrigen i 1967. Derav den åpenbare israelsk-jødiske koblingen som man oppdager når man entrer lokalet. I tillegg til restaurant, fungerer også El Lobo som hostel og samlingssted for ryggsekkturister. Jeg tør påstå at det er få unge, jødiske turister som ikke tar turen innom El Lobo hvis de besøker La Paz.

El Lobo ligger i krysset mellom calle Illampu og calle Santa Cruz i det sentrale La Paz, noen få hundre meter opp i bakken bak landemerket San Fransiscokirken. Restauranten serverer skikkelige økonomiporsjoner med pizza, i tillegg til pasta, hamburger, retter fra Bolivia og Midtøsten og en vidunderlig kyllingkarri. Prisene ligger på mellom 20 og 30 bolivianos for en porsjon og opp mot 50 bol. for pizza i monsterklassen. Som gjest på El Lobo kveldstid er dessuten muligheten stor for å komme i kontakt med unge, kjekke israelske mennesker.

Følgende bilder er tatt av meg på et besøk på El Lobo søndag 7. september (øverst og nedover, trykk for større):

1) El Lobo sett fra gata.
2) Valgkampklistremerke for Shimon Peres.
3) Bilde av israelsk turist i saltørkenen.
4) Norsk-israelsk forbrødring.
5) Skrubbsulten.

For de som måtte finne humoren i dette innlegget vanskelig å ta finnes en fattig trøst. Grunnene er 1) du kjenner ikke min humor godt nok og 2) du kjenner ikke internhumoren mellom meg og sandnesbuen Bj. Aanestad.





Kilde: http://outside.away.com/outside/features/200508/the-israeli-guidebook-2.html

Søndagstur til Mallasa

For å blidgjøre de av dere som vil se flere bilder, også med meg på, velger jeg denne uka å skildre min søndagstur til Mallasa.

Mallasa er en liten by i dalen nedenfor La Paz. Jeg vil anslå avstanden fra Mallasa til Obrajes, bydelen jeg bor i, for å være ei lita mil. Drosjeturen ned kostet 20 bolivianos, altså fem mer enn det vanligvis koster til sentrum. Mallasas største attraksjoner er Valle de la Luna, månedalen, med sine merkelige leireformasjoner, dyreparken, en annen park og et stort område sør for byen der man kan leie hester, sykler og firehjulinger.

Søndagsturen startet i ett-tida. Den opprinnelige grunnen til at jeg tok drosjeturen til Mallasa var at jeg ønsket å bestige la Muela del Diablo, populært kalt Djeveltanna/Teufelspitze (eg. djevelens jeksel), som en av de mest synlige, karakteristiske og bestigbare toppene på La Paz' horisont. Dog, da jeg kom fram til Mallasa og spurte om veien til denne naturlige fallos, pekte drosjesjaføren bare oppover åsen mot en topp jeg ikke lenger kunne se. For å nå denne åsen måtte jeg dessuten krysse ei elv jeg mistenker for å fungere som drenering for La Paz' urensede kloakk, og jeg kom relativt hurtig fram til at jeg ikke hadde hast med å bestige nevnte fjell, og at jeg heller ville se hva denne lille by hadde å by på.

Ettersom jeg ved forrige visitt i Bolivia så Månedalen, falt valget denne søndagen på dyreparken. Inngangprisen for å komme inn i dyreparken i La Paz er 3,50 bol., altså rundt tre kroner, og jeg hadde derfor ikke altfor store forhåpninger til hva som var innenfor gjerdene. Jeg tok skammelig feil. Den lave prisen gjør at dyrehagen fungerer som et søndagsturmål for vanlige bolivianere, men det skorter ikke på en variert meny av innesperrede dyr av den grunn! Jeg så blant annet, i tilfeldig rekkefølge, papegøyer, llamaer, rev, sau, hest, puma, apekatter, boa, klapperslange, løve, jaguar og ender. Jeg så også en lokal søramerikansk variant av bjørn (noe mindre) og et slags griselignende dyr som visstnok lever i store flokker rundt om på kontinentet. Den største attraksjonen var dog kondorene. Her i La Paz har de fanget og sperret inne et forholdsvis stort antall av disse mektige andinske, fjellgribbene i et stort friluftsaviarium. Praktfullt! Disse majestetiske fuglene ser ut som store, stygge forvokste kalkuner, og sitter sørgelig stille bak gitteret og ser på de nysgjerrige. Jeg så desverre ingen av de fullvoksne eksemplarene fly, jeg tviler egentlig på at det var nok plass til det der. En kan ikke få både i pose og sekk.

Etter å tilbrakt et par lange timer bak dyrehagens gjerder, fristet jeg meg en tur til området sør for dyrehagen der man kan leie hester og firehjulinger. Jeg hadde sett sirkuset innenfra dyrehagen, og fant ut at jeg måtte prøve. For tyve bolivianos fikk jeg leie en ikke altfor sprek firehjuling i et kvarter. Det holdt til et par runder på området, men det morsomste var dog når jeg til slutt bare kjørte rundt i ring for å spinne, sladde og støve på det løse grusunderlaget. La meg være ung!

Etter motorseansen fant jeg meg plass i en minibuss retning sentrum. Turen kostet 1,5 bol. (grunnen til at jeg frekvent nevner prisene her, er for å gi leseren uten kjennskap til bolivianske forhold et innblikk i prisnivået. Generelt sett er alt som trenger arbeidskraft og som ikke innebærer importerte varer sykelig billig.) I sentrum fikk jeg i meg et godt måltid på El Lobo. Jeg fikk også pusset av støvet og svertet opp joggeskoene til den selvvalgte pris av 10 bolivianos før jeg dro hjem. Han, skopusseren, Daniel på 13 år, ble nok glad for at jeg akkurat hadde lagt igjen vekslepengene mine på El Lobo.

For øvrig er, for de som måtte undre, magen og avføringen min nå (mandag kveld) nærmest tilbake i normalt lage.

Bilder denne gang er (klikk på bildene for å forstørre):

1) Den mektige kondor.

2) Et mindre heldig bilde av meg foran kondorburet (selvutløser).

3) Meg på firehjuling (boliviansk fotograf).

På 'an igjen

Det er ikke slik at jeg har planlagt å spille på Jan Eggums låttitler i overskriftene, men det passer ganske godt. Forrige fredag var vi ute å spiste på en libanesisk restaurant i sentrum. Smakte veldig godt. Nok om det. På lørdag sov jeg lenge, og var bare ute en tur på supermarkedet for å gjøre innkjøp. Jeg benyttet også muligheten til å kjøpe ei pølse i brød for å stille noe av sulten som hadde bygget seg opp i løpet av dagen. Tilbake på casaen bestilte jeg pizza fra tidligere nevnte Pizza Nostra for å dekke resten av matbehovet for dagen.

Søndag morgen våknet jeg opp med diarè og kvalme som i løpet av dagen flere ganger fikk utløp i oppkast. Siste gangen jeg spydde på søndagskvelden smakte det ikke lenger magesyre, bare det jeg hadde drukket. Diarèen vedvarte til mandagsmorgen. Da hadde jeg ikke flere reine underbukser igjen å skifte til, og turte ikke lenger lèe lukkemuskelen. Ved hjelp av en solid dose I-doform fikk jeg imidlertid demmet opp Ganges.

I dag, det er tirsdag ettermiddag, har jeg fortsatt ikke gjenfunnet formen fra lørdag. Jeg er kvalm og mangler matlyst og har ikke fått i meg annet en ei flaske vann i dag. I går spiste jeg en Snickers. Den gjorde meg veldig kvalm, men ettersom jeg ikke hadde spist noe søndag, og maten fra lørdag heller ikke kom ut fordøyd, fant jeg ut i at det ville vært lurt å spise mer. Jeg kom bare på to ting jeg hadde lyst på, tomatbønner og hamburger, og tok turen til Burger King. På Burger King i Bolivia har alle ansatte munnbind, og det er så mange av dem at de har tid til å holde kjøkkenet reint. Jeg følte derfor at jeg tok en minimal sjanse ved å dra dit. Den første doble hamburgeren smakte godt, selv om den dryppet av altfor mye og potensielt harskt fett. Jeg bestilte derfor en ny, trippel hamburger, ettersom jeg trengte næring, og etter å ha presset i meg den var jeg veldig kvalm. Heldigvis har jeg ikke følt annet ubehag etter hamburgergildet enn at jeg rapet feite hamburgere i trekvart døgn etterpå.

Hvilken av de tre plausible kildene som er grunnen til min misère vet jeg ikke. Det spiller ingen rolle, jeg boikotter herved alle tre. Det kan, selv om det er søkt, også visstnok skyldes min håndhygiene. Jeg finner det lite sannsynlig, fordi jeg alltid er raus med spriten før jeg spiser. Jeg glemte dog spriten da jeg var på supermarkedet, men pølsa ble servert i pølsepapir.

Det har desverre ikke skjedd noe av større interesse denne uka, og jeg har desverre ikke ingen bilder å publisere. Til helga skal vi til Titikakasjøen, og derfra blir det bilder om jeg er frisk nok til å dra.