Tilbake i Bolivia

Siden jeg kom tilbake til La Paz har det vært stille fra meg. Her kommer en oppdatering på hva som har skjedd de siste ukene. På jobben har det veldig rolig, mange har fortsatt ferie og ting har ikke begynt å skje enda. Sist lørdag var jeg gjest i bryllup til kjentes-kjente på El Alto, som bildene viser. I tillegg har Evo tatt steget opp som den siste Inka og gått løs på en nye presidentperiode, og den lokale hedenske alasitas-feiringen er godt i gang.

Etter jeg kom tilbake til Bolivia har jeg tatt det rolig, hvilket også har kunnet merkes på bloggaktiviteten min. Det ble rett og slett mye skriving en periode. Nå er imidlertig februar her, og jeg er klar for å ta tastaturet fatt igjen. Ting begynner sakte men sikkert å skje på jobben igjen, og jeg kommer tilbake i rutinene.

Som en siste avslutning på Nyttårsodyséen kan jeg nevne at bussturen fra Buenos Aires og tilbake hit gikk veldig bra, selv om det ble mer enn to døgn med reising. Veiene i Argentina er som nevnt veldig gode, selv om enkelte ting ved bussturen trakk litt ned, så som aircondition med kjøleskaptemperatur og det faktum at setet mitt var rett ved doen og alt ubehag det fører med seg. Ved grensa gikk det relativt fort, i hvert sammenlignet med hva det gjorde den første gangen jeg passerte der, og jeg fikk noen timers venting med spisepause før siste etappe. Siste bussturen tok rundt atten timer, og var ikke spesielt behagelig. Jeg var på do en gang i løpet av turen, på typen "offentlig" (ikke veldig fint), og sparte på vannintaket for og ikke presse behovet ytterligere. Vi hadde ingen uhell, hvilket ikke er selvsagt når en tar buss i Bolivia. Mer om dette seinere.

Evo Morales har nå gått løs på periode to som president, noe som preget nyhetsbildet her for halvannen uke siden. For å markere dette og, ikke minst, hans hjertebarn den nye grunnloven, lot han seg hylle som den siste inka i Tiwanaku. Ved hjelp av stedets lokale indianerprestinne ble han gjort klar for presidentetgjerningen foran en salig blanding av turister og indianere fra flere sør-amerikanske land. Dagen etter var det ofisiell seremoni i presidentpalasset i La Paz, før han holdt gratis fest for alle som ville komme på byens største stadion. Det kom rundt 35.000 mennesker, deriblant statsmenn fra flere land, ikke minst den venezuelanske føreren Hugo Chavez.

Alasitas-feiringen er også i gang her. Den foregår i tre uker fram til karnevalet starter, og består for det meste i rekke små boder og tivoliaktiviteter som er åpne hver dag for å forlyste store og små. I bodene kan en kjøpe små miniatyr utgaver av det en måtte ønske seg; hus, biler, penger, avgangsdiplom fra universitetet - alt som tenkes kan. Siden kan en få velsignet sakene av kloke koner. For at det en ønsker skal skje visstnok skal bli virkelighet, holder det ikke å gå til anskaffelse av miniatyrene selv, du må få dem i gave av noen andre. I tillegg til hekseriet kan en også more seg med tradisjonelle tivoliartigheter som kasting på bokser, pistolskyting og billige, men dog, reinspikka hasardspill.

Jeg har også deltatt i et boliviansk bryllup, hvilket skilte seg nevneverdig fra det ene norske bryllupet jeg har å sammenligne med. Nå skal det sies at bolivianske bryllup visstnok kan deles inn i to grupper: kristelige og edruelige, og av den sorten som nok slekter mer på tre-dager-til-endes-bryllup, med kanyle onkler og hæla i taket. Jeg deltok på et av den første kategorien.

Jeg hadde for dagen gått til innkjøp av ny skjorte, nytt slips og nye sko, men stilte i lånt dress. Vielsen skulle etter planen begynne halv-elleve, men det var det et fåtall som brød seg om, inkludert pastoren og brudeparet.

Etter å ha stresset og lagt bak meg en dyr drosjetur, måtte jeg vente omtrent halvannen time før seremonien kom i gang. Etter selve vielsen var det mariachimusikk utenfor, før gjestene gikk bort til festlokalet, noen hundre meter fra kirken, mens brudeparet forsvant i bil for en tradisjonell rundtur i byen. I lokalet ble vi sittende i rundt fire timer før brudeparet kom tilbake. I tiden da brudeparet var borte oppsto det et merkelig vakuum med venting. Det var ikke riktig fest fordi festens sentrum ikke var til stede, så de festkledte deltakerne satt i bordgrupper og skravlet de gangene de ikke ble overdøvet av de innleide musikerne. I løpet av ventingen ble vi servert en enkel, varm almuerzo og Pepsi. Når paret omsider kom var det middag, dessert (gele!), dans og gaveoverekking. Til min store forbauselse ble alle gavene tilsynelatende overrakt personlig på dagen, så både møbler og komfyr ble båret opp i festlokalet. På grunn av alle forsinkelsene måtte jeg desverre ta minibuss ned til La Paz før jeg fikk smake på bryllupskaka, men jeg fikk sett den tradisjonelle klininga av kake i fjeset på brudeparet, noe de fleste nordmenn forbinder med klovner. På bussen ned til byen havnet jeg desverre ved siden av en stupfull, middelaldrende bolivianer, som brøt alle intimgrenser, snakket høylydt til meg på spansk, aymara og noe jeg tviler på kan karakteriseres som noe som helst, la armen om meg og kysset meg på både handa og kinnet.

Ellers har det ikke skjedd så mye annet her de siste ukene, annet enn at det har ankommet en ny gruppe rotete, norske ungdommer, og at jeg omsider har fått ordnet meg en ukentlig vakt på barnehjemmet.

Nyttårsodysséen: dag 18, Buenos Aires

Da går oppholdet i Buenos Aires og nyttårsodyséen mot slutten. Foran meg står den lange bussreisen tilbake til La Paz, en høvelig avslutning på en tur med mye buss og lange avstander. Dagene i Buenos Aires har vaert varme og innholdsrike, men lange. Jeg skal ikke legge skjul på at denne reisen har vaert i overkant lang, og at nesten tre uker i eget selskap er i det drøyeste laget. Her kommer et resymé av mitt opphold i Tangobyen:

Ankomstdagen mandag brukte jeg som nevnt mest på vandre rundt og på å finne meg hotell. Tirsdag sto jeg seint opp, en lei vane jeg også har fulgt opp de andre dagene (for uten godt med søvn er det ikke noe gøy å vaere Bendik), og dro deretter til Boca Juniors hjemmebane La Bombonera. Der besøkte jeg klubbmuseet og deltok på en rundtur på stadionanlegget, for jeg tok meg en rundtur i nabolaget. Bydelen Boca er en av de fattigere bydelene i Buenos Aires, men dog fargerik. Tidligere var den også en del av havneområdet med alt det fører med seg. Hvis du konsulterer far eller bestefar om hvordan Hamburg og Rotterdam var noen tiår tilbake, så er du nok ikke langt unna Boca heller.

På stadionomvisningen presterte jeg å ødelegge zoomen på kameraet mitt da dette falt ned i forbindelse med fotografering med selvutløseren. Timene etter besøket i Boca gikk derfor med på ergre seg over egen dårskap, konstatere at reperasjon av kameraer både er en dyr og langsom prosess og til ergre meg enda mer over hvor dyrt det er å kjøpe nytt kamera. Jeg rundet av dagen med å gjøre noe så ubendikst som å gå på handletur, og på spise godt på en av de beste restaurantene jeg vaert. Takk til Bjarte for boka med de gylne tipsene.

Onsdag var det tid for å gå i dyrehagen. Dyrehagen i Buenos Aires er større en den i La Paz, og for all del vakkert utformet, men desverre stusselig i forhold til tidligere erfaringer med dyrehager. Etter dyrehagebesøket gikk jeg enda mer rundt om i gatene, og endte opp med å spise en ikke altfor imponerende biffmiddag på en gammel nedslitt restaurant. Der hadde jeg også turens andre dårlig-maga-opplevelse, og doen var ikke altfor innbydende der. Min første lausmaga kom i forbindelse med besøket på Itaipù i Paraguay, der har de et fantastisk sanitaeranlegg.

I dag har jeg besøkt holocaustmuseet i byen. Museet var vakkert (men, det kan ikke draes sammenligninger med pendanten i Berlin) og hadde en liten og interessant utstilling, dog det ikke var altfor nytt der for min del. Fokuset lå naturligvis på argentinske jøder, på holocaust (lite nytt) og på jødenes historie i Polen. Museet hadde også en interessant utstilling om Adolf Eichmanns flykt til og liv i Argentina.

Etter museumsbesøket har jeg for det meste gått rundt i byen. Jeg besøkte atter en gang Maiplassen foran det Rosa hus (presidentpalasset), men de sørgende mødrene var tydeligvis gått hjem for dagen. Deretter tenkte jeg at jeg kunne besøke en av de berømte kirkegårdene, men etter å ha sittet for mange stopp på t-banen for å kunne bytte linje for å komme til den ene, og etter å ha konstatert at den andre var stengt for dagen, gav jeg opp å finne flere turistattraksjoner. Det ble med masse gåing, hvilket definitivt har en viss egenverdi.

Hvis jeg nå skal felle en dom over Buenos Aires, vil den bli saerdeles fordelaktig. Byen er saerdeles vakker med parker og velholdte bygårder, hvilket gjør det vanskelig å tro at den jevne argentiner har saerdeles lite å rutte med. Likevel, prisnivået på restauranter og i butikker, bekrefter den argentinske virkeligheten. Buenos Aires er en overkommelig by å feriere i. Selv om jeg i løpet av oppholdet mitt her har gått adskillige kilometer (og således blitt godt kjent), har jeg neppe blitt noe lettere. Buenos Aires og Argentina har, som følge av solid italiensk innvandring, om mulig endre bedre iskrem og pizza en Italia selv.

Jeg takker mine lesere for følget på turen. Jeg oppnådde ingen henvendelser på min forespørsel om adresser til mine postkort, så jeg måtte selv velge ut mottakere. Forhåpentligvis når kortene fram, det argentinske postsystemet er noe forvirrende med flere konkurrende postselskap.

Bilder er:

1) "Jeg er en påfugl". Fra dyrehagen.
2) Lek med selvsutløseren dagen før dette ble kameraets bane.
3) Ateneo bokhandel er i et tidligere teater. Den mest imponerende bokhandelen jeg har vaert i.
4) På La Bombonera, før uhellet var ute.
5) Beppe Garibaldi er på plass i Buenos Aires også.
6) Demonstrasjonen på Maiplassen for rettferdighet for veteranene fra Falklandskrigen er mer eller mindre permanent.
7) Inngangen til nekropolisen i Recoleta.

Nyttårsodysséen: dag 14, Montevideo

Soendag formiddag var jeg framme i Uruguays hovedstad Montevideo. Stoppet her blir kort, for allerede tidlig mandags morgen reiser jeg videre til Buenos Aires. Med over 1,3 millioner innbyggere huser Montevideo over en tredjedel av Uruguays 3,5 millioners befolkning. Uruguay er en lilleputtstat i denne verdensdelen, skviset inn mellom gigantene Brasil og Argentina. Landarealet teller ikke mer enn nesten halvparten av Norge (Svalbard inkludert, vil jeg anta).

Jeg ankom Montevideo søndag etter turens hittil lengste busstur på rundt nitten timer. I Montevideo innså jeg raskt at prisnivået på overnatting lå veldig høyt, og etter litt leiting rundt for å finne et hostel som i det minste hadde egne manne- og kvinnerom, endte jeg opp på et sentralt beliggende herberge. Dette var turens første og eneste overnatting på hostel, og jeg tilbrakte natta på rom sammen med to engelskmenn og en jeg gjetter var brasilianer. Rommet var var sykelig varmt, så jeg fikk knapt blund på øyet.

Etter innsjekking gikk jeg ut på en lang spasertur for å se mest mulig av byen, før jeg rundet av kvelden ved å være tilskuer til et sambaopptog i gatene, bli jaget av to tiggende fylliker og ha en hyggelig samtale med en brasilianer fra Porto Alegre på hostellet før jeg la meg til å prøve å sove.

Mandags morgen sto jeg tidlig opp for å ta ferja over til Buenos Aires, og etter å ha tatt inn på et gammelt, slitent - men under oppussing- hotell, bygget for VM i 1978, har jeg brukt dagen på å gå rundt i byen og på å konstatere at fly tilbake til La Paz blir litt dyrt (420 dollar). Jeg har derfor bestemt for å ta den virkelige mannsdomsprøven hva bussreiser angår, og busse tilbake til La Paz. Siste reis starter fredag og vil ventelig ta omlag to døgn (og koste en fjerdedel av flyet, hehe).

Siste blogginnlegg fra turen, om Buenos Aires naturligvis, vil ventelig komme seinest på torsdag. Jeg har kjøpt inn frimerker for forsendelse av postkort til Europa for å belønne mine trofaste lesere. Alle hendvelser på e-post (adresse øverst til venstre på sida) eller på Facebook vil bli tatt opp til vurdering. Takk for følget!

Billedserien er tatt ved hjelp selvutløser på Montevideos lange sjøside.

Nyttårsodysséen: dag 12, Florianópolis

Torsdag, dag 11, tok jeg buss fra Curitiba og ned til kysten og Florianópolis. Florianópolis ligger for det meste på ei øy i Atlanterhavet, forbundet til kontinentet av ei bru. Santa Catarina, som øya heter, fungerer som ferieparadis for mange brasilianere, paraguayanere, uruguayanere og argentinere, og det finnes strender rundt om hele kysten. Fredag var jeg på stranda, ellers bruker jeg øya som mellomstasjon for reisen videre sørover. Jeg har bestilt nattbuss videre til Montevideo i Uruguay lørdag, og med en forventet reisetid på omlag 18 timer, blir det min lengste busstur til nå. Montevideo ligger bare noen få timer unna Buenos Aires.

Jeg har mye godt å si om Brasil etter mitt opphold her til lands. Desverre er landet noe dyrt å feriere i ettersom langt har kommet langt i industrialiseringsprossesen, i motsetning til Bolivia, og ikke sliter med økonomien, som Argentina. Portugisisk er som en bastardversjon av spansk, og den er desverre ikke alltid like lett og forstå. Språket har dog ikke vaert noe stort problem her. Jeg vil også trekke fram den brasilianske nasjonalbrusen Guaraná, som smaker utmerket. Den ligner på det vi i Norge kaller champagnebrus, og er noe av det beste jeg har smakt i så måte.

Nyttårsodysséen: dag 10, Curitiba

Da er jeg ankommet storbyen Curitiba i det sørlige Brasil. Jeg dro fra Foz de Iguaçu med nattbuss i går kveld, og det mest spennende som skjedde på bussturen var i forbindelse med en tollkontroll rett etter avgang. En av mine medpassasjerer hadde tydeligvis ikke helt reint mel i posen, og da bussen ble stoppet på motorveien utenfor byen, ble jeg fra bakerste sete vitne til at mannen gjemte en liten bag inni bussens søplekasse, for deretter gjøre tegn til meg om å holde tyst. Da politimannen like etter kom inn i bussen på inspeksjon, så jeg ingen grunn til å blande meg inn i det som mest sannsynlig hadde med narkotikasmugling å gjøre. Politimannen fant ikke bagen, og ikke lette han veldig godt heller. Med ei bikkje, eller ved å ta en titt i det for meg åpenbare gjemmestedet som søppelkassa var, hadde han enkelt funnet stoffet.

I morges kom jeg fram til Curitiba for en hviledag, før jeg i morgen reiser videre til strandbyen Florianópolis. Jeg har tatt inn på et billig og greit hotell like i nærheten av busstasjonen, og etter noen timers søvn og en god dusj, beveget jeg meg ut på byen for å spise og suge til meg atmosfæren (den ble bra svulstig, hva?) . Curitiba er beskrevet i guideboken som en av Brasils vakreste og mest ryddige byer, noe min sidemann på bussen også nevnte. Inntrykket mitt er nå også det samme. Curitiba er en usedvanlig godt planlagt by, full av moderne arkitektur og frodige parker. Velstanden er nok også større her enn ellers i Brasil, noe som dog gjelder for det meste av det sørlige Brasil. Jeg forventer mye av det samme når jeg kommer til turistbyen Florianópolis.

Nyttårsodysséen: dag 9, Foz do Iguaçu

I dag har jeg besoekt nyttårsturens hoedepunkt- fossene i Iguazu. Jeg ankom Brasil i går, byen Foz de Iguaçu er skilt fra Ciudad del Este i Paraguay av ei bru, og tok inn på et godt hotell i oevre del av den prisklassen jeg er villig til å gå med på. Rommet var reint, fint og velholdt, men en anelse lite, og frokostbufeen var mer enn godkjent.

I dag tidlig dro jeg til fossefallenes brasilianske side med buss, de ligger et par mil unna byen. Parken er lagt opp etter fornoeyelsparkmoensteret, med, etter soer-amerikanske forhold, stive priser både for å komme inn og for mat og drikke på innsiden. Det kunne likevel ikke frata meg opplevelsen av dette spektakulaere naturundret.

Omgivelsene i parken er regnskogaktige, og dyrelivet er imponerende. Jeg så firfisle, flere sommerfuglarter og en slags lokal blanding av vaskebjoern og grevling. Langs stien fram mot fossefallet fikk jeg se fossene fra flere vinkler, foer jeg kom fram til den mest imponerende ansamlingen av fosser, la Garganta del Diablo, Djevelens hals. Der var det en gang ut på selve fossen, hvor en kan ta alle tiders bilder og virkelig kjenne hvor mye vann som er i omloep. Deretter var det flere plattformer fra hvor en kunne beskue fossene.

Jeg er glad jeg dro for å se kjempekraftverket Itaipú i går, og bevares, det var virkelig imponerende det også, for det ville blitt kjedelig etter denne dagen. Jeg gir meg ende over, og triller fram seks på terningen.

Nyttårsodysséen: dag 8, Ciudad del Este

Etter ankomst i Encarnación dag 6, gikk ferden videre mot den tyske landsbyen Hohenau en tre-fire mil unna. Jeg hadde på forhånd lest mye fint om gården til Ruben Pretzle, så jeg dro foerst dit. Ruben Pretzle viste seg å vaere en kjernekar, men han kunne desverre bare tilby meg plass til camping, all annen losji var opptatt. Dog hjalp han meg gjerne med å ringe rundt til hoteller i naerheten for å finne ledig rom, og ikke lenge etter kjoerte soennen hans, også en trivelig, men fåmaelt, kar til det billige hotell Kuschel, og han ville slettes ikke ha betaling. Soennen snakket også godt tysk, og etter en runde med god gammeldags inkvisisjon, fant jeg ut at han aldri hadde vaert i Vaterlandet og at det var bestefaren hans som hadde utvandret til Paraguay, som så mange andre tyskere i hans samtid. Litt kjapp hoderegning gjorde meg oppriktig nysgjerrig på grunnen til opas utvandring, men av hoeflighetsgrunner valgte jeg å toeyle min spoerretrang.


På kvelden samme dag foretok jeg en ekskursjon til jesuittruinene i Trinidad ikke langt unna landsbyen. Jesuittene holdt til på stedet i litt over 60 år på 1700-tallet, inntil spanskekongen fant ut han ville sette oekonomiske interesser framfor geistlige. I loepet av tida jesuittprestene fikk holde til på stedet, rakk de å bygge opp en virksom liten landsby med flere hus, en stor katedral, et kloster, verksteder og et vakttårn. Ruinene på stedet var både vakre å interessante, til å vaere ruiner, men det var desverre for moerkt til å ta gode bilder der. Guidingen foregikk hovedsakelig på spansk, jeg var eneste tilstedevarende gringo, og det var derfor begrenset hvilket utbytte jeg fikk av den.

Dag 7 satte kursen med buss mot Ciudad del Este, vel fire timer unna. Men, foerst vil jeg gjerne skrive noen ord om Hohenau. Bortsett fra den sterke varmen og den dertil tilhoerende frodige vegetasjonen, er det mye ved Hohenau, og jeg vil anta også ved de mange andre tyske landsbyene i Paraguay, som minner om landsbyer av tilsvarende stoerrelse i Tyskland. Tvers igjennom landsbyen strekker det seg en bred aveny, med to kjoerefelt i hver retning, som en stolt autobahn, avskilt av en groenn, velholdt midtdeler. De fleste husene er tradisjonelle mursteinshus med velholdte hager, og boendene samarbeider i et skikkelig kooperativ. Velstanden i Hohenau syntes å vaere hoeyere enn i Paraguay ellers. På veien mot Ciudad del Este passerte jeg også japanske landsbyer.

Ciudad del Este er ingen vakker by. Derimot er det en skitten handelsstad av en grenseby, et slags Svinesund ganger ti. Hotellrommet jeg bodde på var trangt og skittent, enda det kostet det samme som på koselige Koschel. Det store trekkplasteret for min del var kjempekraftverket Itaipú som jeg besoekte mandag, dag 8.

Omvisningen på Itaipú, som til alt overmål er gratis, begynte med en propagandafilm for å informerere oss. Der fikk vi vite at det gikk med stål tilsvarende 380 Eiffeltårn og betong tilsvarende 210 Maracanastadioner for å bygge kraftverket. Kraftverket, som er et samarbeidsprosjekt mellom Paraguay og Brasil, produserer årlig 87,3 prosent av Paraguays stroemforbruk og 19,3 prosent av Brasils. Det ble bygget på 7o-tallet, og må kunne sies å vaere president Stroessners opus magnum.

Etter endt dag på kraftverket, hentet jeg klaerne mine på vaskeriet og krysset brua som skiller Paraguay og Brasil over elva Paraná, Puente de Amistad, vennskapsbrua, til fots.

Bilder er:

1 og 2): fra Itaipú
3) Tysk rettskrivning er tydeligvis glemt i Hohenau.
4) Jesuittruinene i Trinidad, foer guiderunden.
5) På bussen i Paraguay.

Nyttårsodysséen: dag 6, Encarnación

Da er jeg ankommet Ercarnación i Paraquay i dag. Været i Paraguay er perverst varmt. Det er blitt noen forandringer i reiseruta de siste dagene, men det var jeg åpen for fra begynnelsen av. Den viktigste forandringen er at jeg tar lang fart og, unnskyld språket, driter i Paraguays hovedstad Asunción. Jeg regner ikke med at det er annet enn presidentpalasser å se der, og jeg klarer meg fint uten en vistitt til en kvelende varm storby. I stedet har jeg nå entret Paraguay i Alfredo Stroessners fødeby Encarnación, og hvilket annet sted skulle vaere bedre å starte min korte ferd inn i Stroessners rike? Encarnación ble forøvrig grunnlagt av Jesuittene i 1615.

Jeg startet ferden ut av Bolivia onsdags morgen. Turen til grensa, rundt åtte mil, tok omtrent tre timer, ikke to, grunnet en særs dårlig vei. En av bussene foran oss, fra det anerkjente selskapet Pullman, hadde sågar veltet (se bilde over). Rutene var knust og ting lå strødd utenfor. Heldigvis er ting i ferd med å skje med veiene mot grensa. Flere steder er det i ferd med å bygges en rett og asfaltert vei. Evo cumple. Med Evo skjer det ting. Likevel, det kan med fordel også gjøres noe med holdningene til bolivianske transportarbeidere. Flere av dem bærer stolt Sparco kjøredresser. Selv om kjøredressene nok ikke er ekte, vitner dette om en oppfatning av deres yrke som jeg finner sterkt urovekkende.

Den opprinnelige planen var å krysse grensa onsdag, for så å ta bussen til Salta. Desverre viste det seg å være lettere sagt enn gjort å krysse denne grensa (bilde under). Grensa er tydeligvis hovedstransportåren for bolivianere som skal til Argentina for å arbeide, og dem er det mange av, også på lille nyttårsaften. Dette fordrer masse papirarbeid, og jeg stod nærmere fem timer i kø tilsammen, gode fire timer på den bolivianske sida. Når jeg så endelig kom fram til busstasjonen, kom jeg fram til at det var bedre å ta bussen til Tucumán, lengre sør enn Salta, enn å ankomme min opprinnelige destinasjon midt på natta. Bussen til Tucumán innebar ett bussbytte og en pause i Jujuy, og takket være min jakt etter minibank, er jeg nå brukbart kjent i Jujuy sentrum også. Minibanken var naturligvis plassert på busstasjonen, men hvorfor spørre når en kan leite?

Jeg ankom Tucumán tidlig torsdags morgen, og endte relativt fort på et godt og forholdsvis dyrt hotell. De første timene brukte jeg på å sove ut på mitt herlig luftkondisjonerte rom, før jeg beveget meg ut i gatene i femtida. Det var få restauranter som var åpne, men jeg tenkte i min godtroenhet at dette var på grunn av siestaen, så jeg marsjerte rundt i byen og bort til busstasjonen for å kjøpe billett videre. Seinere oppdaget jeg at selv restaurantene som var åpne tidligere var stengte, den eneste jeg fant var ganske dyr, så jeg endte opp med å spise masse is fra en isbar, denslags stenger ikke, og kjeks og snacks fra en kiosk på årets siste kveld. Rundt midnatt gikk jeg opp i hotellets toppetasje for å se på fyrverkeriet, eller krigen, som det gjerne blir til i Argentina.

Fredag (dag 5) tok jeg bussen fra Tucumán til grensebyen Posadas på ettermiddagen. Før det rakk jeg å gå masse rundt i byen, så godt som alt var stengt, spise noen empanadas, mer iskrem og et biffmiddag på den dyre restauranten (litt billigere første nyttårsdag). Skal jeg si noe om Tucumán må jeg si at byen virker veldig moderne, og at den demografiske sammensetningen virker veldig europeisk. Om argentinere vil jeg si at, med mindre de besinner seg og slår av litt på tempoet, er betraktelig vanskeligere å forstå enn bolivianere. De dropper alt av s-er når de kan, kjører på i hundre og bruker det de kan av italienske låneord.

I morges ankom jeg den argentinske grensebyen Posadas, og etter en kort drosjetur til grensebrua, var jeg i gang med kryssing av grensa. Formalitetene var raskt gjort på begge sider. Vanligvis må en ta buss over grensa, men jeg fikk sitte på mopeden til Paraguayaneren Vidal (bildet over) fra den argentinske sida og over. Han ventet til og med på meg i den paraguayanske passkontrollen og kjørte meg til busstasjonen i Ercarnación. Han fikk ti argentinske pesos av meg (rundt femten kroner), så prismessig var det et meget godt kjøp.

Planen for de neste dagene er fortsatt uklar. Jeg ønsker helst og få sett noen av de jesuittiske misjonsruinene her i Paraguay, før jeg tar turen til byen Ciudad del Este (tidligere Stroessnerstadt), som grenser til Brasil. Der vil jeg se det kjempemessige kraftverket, før jeg krysser inn i Brasil for å se fossene i Iguaçu. Forhåpentligvis vil det være flere åpne internettkafeer i Ciudad del Este enn i Tucumán.