Siden jeg kom tilbake til La Paz har det vært stille fra meg. Her kommer en oppdatering på hva som har skjedd de siste ukene. På jobben har det veldig rolig, mange har fortsatt ferie og ting har ikke begynt å skje enda. Sist lørdag var jeg gjest i bryllup til kjentes-kjente på El Alto, som bildene viser. I tillegg har Evo tatt steget opp som den siste Inka og gått løs på en nye presidentperiode, og den lokale hedenske alasitas-feiringen er godt i gang.
Etter jeg kom tilbake til Bolivia har jeg tatt det rolig, hvilket også har kunnet merkes på bloggaktiviteten min. Det ble rett og slett mye skriving en periode. Nå er imidlertig februar her, og jeg er klar for å ta tastaturet fatt igjen. Ting begynner sakte men sikkert å skje på jobben igjen, og jeg kommer tilbake i rutinene.
Som en siste avslutning på Nyttårsodyséen kan jeg nevne at bussturen fra Buenos Aires og tilbake hit gikk veldig bra, selv om det ble mer enn to døgn med reising. Veiene i Argentina er som nevnt veldig gode, selv om enkelte ting ved bussturen trakk litt ned, så som aircondition med kjøleskaptemperatur og det faktum at setet mitt var rett ved doen og alt ubehag det fører med seg. Ved grensa gikk det relativt fort, i hvert sammenlignet med hva det gjorde den første gangen jeg passerte der, og jeg fikk noen timers venting med spisepause før siste etappe. Siste bussturen tok rundt atten timer, og var ikke spesielt behagelig. Jeg var på do en gang i løpet av turen, på typen "offentlig" (ikke veldig fint), og sparte på vannintaket for og ikke presse behovet ytterligere. Vi hadde ingen uhell, hvilket ikke er selvsagt når en tar buss i Bolivia. Mer om dette seinere.
Evo Morales har nå gått løs på periode to som president, noe som preget nyhetsbildet her for halvannen uke siden. For å markere dette og, ikke minst, hans hjertebarn den nye grunnloven, lot han seg hylle som den siste inka i Tiwanaku. Ved hjelp av stedets lokale indianerprestinne ble han gjort klar for presidentetgjerningen foran en salig blanding av turister og indianere fra flere sør-amerikanske land. Dagen etter var det ofisiell seremoni i presidentpalasset i La Paz, før han holdt gratis fest for alle som ville komme på byens største stadion. Det kom rundt 35.000 mennesker, deriblant statsmenn fra flere land, ikke minst den venezuelanske føreren Hugo Chavez.
Alasitas-feiringen er også i gang her. Den foregår i tre uker fram til karnevalet starter, og består for det meste i rekke små boder og tivoliaktiviteter som er åpne hver dag for å forlyste store og små. I bodene kan en kjøpe små miniatyr utgaver av det en måtte ønske seg; hus, biler, penger, avgangsdiplom fra universitetet - alt som tenkes kan. Siden kan en få velsignet sakene av kloke koner. For at det en ønsker skal skje visstnok skal bli virkelighet, holder det ikke å gå til anskaffelse av miniatyrene selv, du må få dem i gave av noen andre. I tillegg til hekseriet kan en også more seg med tradisjonelle tivoliartigheter som kasting på bokser, pistolskyting og billige, men dog, reinspikka hasardspill.
Jeg har også deltatt i et boliviansk bryllup, hvilket skilte seg nevneverdig fra det ene norske bryllupet jeg har å sammenligne med. Nå skal det sies at bolivianske bryllup visstnok kan deles inn i to grupper: kristelige og edruelige, og av den sorten som nok slekter mer på tre-dager-til-endes-bryllup, med kanyle onkler og hæla i taket. Jeg deltok på et av den første kategorien.
Jeg hadde for dagen gått til innkjøp av ny skjorte, nytt slips og nye sko, men stilte i lånt dress. Vielsen skulle etter planen begynne halv-elleve, men det var det et fåtall som brød seg om, inkludert pastoren og brudeparet.
Etter å ha stresset og lagt bak meg en dyr drosjetur, måtte jeg vente omtrent halvannen time før seremonien kom i gang. Etter selve vielsen var det mariachimusikk utenfor, før gjestene gikk bort til festlokalet, noen hundre meter fra kirken, mens brudeparet forsvant i bil for en tradisjonell rundtur i byen. I lokalet ble vi sittende i rundt fire timer før brudeparet kom tilbake. I tiden da brudeparet var borte oppsto det et merkelig vakuum med venting. Det var ikke riktig fest fordi festens sentrum ikke var til stede, så de festkledte deltakerne satt i bordgrupper og skravlet de gangene de ikke ble overdøvet av de innleide musikerne. I løpet av ventingen ble vi servert en enkel, varm almuerzo og Pepsi. Når paret omsider kom var det middag, dessert (gele!), dans og gaveoverekking. Til min store forbauselse ble alle gavene tilsynelatende overrakt personlig på dagen, så både møbler og komfyr ble båret opp i festlokalet. På grunn av alle forsinkelsene måtte jeg desverre ta minibuss ned til La Paz før jeg fikk smake på bryllupskaka, men jeg fikk sett den tradisjonelle klininga av kake i fjeset på brudeparet, noe de fleste nordmenn forbinder med klovner. På bussen ned til byen havnet jeg desverre ved siden av en stupfull, middelaldrende bolivianer, som brøt alle intimgrenser, snakket høylydt til meg på spansk, aymara og noe jeg tviler på kan karakteriseres som noe som helst, la armen om meg og kysset meg på både handa og kinnet.
Ellers har det ikke skjedd så mye annet her de siste ukene, annet enn at det har ankommet en ny gruppe rotete, norske ungdommer, og at jeg omsider har fått ordnet meg en ukentlig vakt på barnehjemmet.
Nylig var jeg sammen med besøket mitt fra Norge (mor med mann) på helgetur til Saltsjøen. Saltsjøen ligger sørvest i Bolivia, måler i følge guiden 200 kilometer på langs og rundt 140 på tvers og er en av Sør-Amerikas største turistattraksjoner. Vi reiste på en relativt dyr pakketur, og fikk med i prisen en uforglemmelig togtur og ei natt på et salthotell (se de to nederste bildene). Salthotellet var bygget av "mursteiner" skåret ut av saltblokker, og hadde en formidabel utsikt over sjøen. Selve sjøen var også imponerende, med sitt skarpe sollys og formerlige endeløse sletter av salt.
