Tjenestereise til Combaya

Sist lørdag var jeg med på tjenestereise til Combaya for å se på prosjekter der. Combaya er en landkommune, og ligger rundt tre timers kjøring unna La Paz. I løpet av turen, som ble gjort unna på en dag, besøkte vi to landsbyer og observerte boforhold som var som tatt ut av forgangne tider.

Vi startet dagen tidlig og ankom Combaya i god tid før middag. I Combaya, som er et dalføre som begynner på over 4000 meter og slynger nedover mot jungelen, dro vi først til landsbyen Collpata. I Collpata fikk vi treffe landsbyens eldste på fellesplassen midt i landsbyen, og filmet intervjuer med disse og flere om hvordan det var før, hvordan de syntes det gikk etc. Vi fikk også med oss et lite intervju med en liten familie, før vi klatret tilbake opp til veien der bilen stod parkert. Oppe ved veien, der bilen stod parkert, fikk vi ta en kikk på et nybygd potetlager og en liten skole. Skolen var bare for de minste barna, de litt større måtte gå til en landsby, en tur på bare en time, hvis man småløp, vel og merke. Annet som må tillegges, er at bøndene i Combaya snakker indianerspråket aymara med hverandre. Spansk er noe de lærer på skolen, hvilket gjør kommunikasjonen med små barn og eldre særs vanskelig.

Etter dette fortsatte vi videre til en annen landsby, hvis navn jeg allerede har glemt. Her var små drivhus for å dyrke blomster det store satsningsområdet, og vi fikk se to av disse. Vi fikk også intervjuet en liten gutt og vi fikk med oss en bærepose poteter som takk for visitten.

På tilbakeveien var vi innom et byggeplass der to små hus for å dyrke trær og planter var under oppføring. Rett etter at vi var over dalens høyeste punkt og på vei ned mot Titikakasjøen igjen, fikk vi øye på en gruppe bønder som arbeidet på gamlemåten med å så poteter. En gammel mann gikk med to okser med påspent plog, mens konene gikk etter å sådde i rennene. Dette var en førsteklasses mulighet for gode og eksotiske bilder, og etter å ha forhørt oss om lov, ble hendelsen behørig dokumentert med film- og fotokamera. Jorda her oppe er til opplysning så skrinn at den må hvile seks år etter en potethøst. Som gjenytelse spurte følget om de kunne få sitte på videre, og vi hadde ikke annet enn å si ja til det. Fire bønder ble stuet inn i bilen og plogen bundet fast på taket. Oksene ble sluppet tilbake på beite, og den gamle mannen ble igjen. En av pasasjerene og plogen ble losset av i første landsby, mens resten av følget satt på videre til Achacachi, en relativt stor by anlagsvis to mil fra nevnte åker. Bøndene hadde antakeligvis tenkt å gå ned til hovedveien, en tur på to-tre timer, og haike eller slik videre til byen derfra. Det er ikke sikkert de ville kommet fram før det ble mørkt, så det var nok muligens med kløktig overlegg de sa ja til å la oss filme dem.

Ellers vil takke alle mine lesere for fantastisk innsats i gjesteboka. Selv om vi ikke nådde hundre kommentarer i forrige innlegg, er det ingenting i veien for at dette målet ikke kan nåes i framtida. Stå på!

Bilder:

1) Gamle menn fra velkomstkomiteen på "plazaen" i landsbyen Collpata. For de som lurer er det naturligvis koka i plastposen.
2) Landsbyen er som et levende bygdetun.
3) Denne lille gutten er rundt fem år, bor sammen med mor, far og besteforeldre, og har ennå ikke lært å snakke spansk.
4) Kommende middagsmat beiter på gårdstunet.
5) Det er vår i Bolivia og da såes det poteter.
6) /I got a Nikon camera/I love to take a photograph/So mama don't take my Kodachrome away/: Arild kan ikke dy seg når han ser muligheten til noen gode bilder.
7) Som gjenytelse for at vi fikk filme og ta bilder, ville våre nye venner sitte på tilbake til byen. Plogen må også naturligvis med, og Oscar fra infokontoret må opp på taket for å binde den fast.

Praktfulle Potosí

Dette er del II fra helgas utflukt til det sørlige Bolivia. Potosí, som til likhet med Sucre har en sentral plass i Bolivias historie som spansk koloni, er til forskjell fra sistnevnte en meget hyggelig og interessant by å besøke.

Jeg ankom Potosí med buss fra Sucre fredag ettermiddag. Turen opp i fjellene er forholdsvis kort, bare tre og en halv time, og hele veien er asfaltert. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å gå for et av de finere hotellene etter den vonde opplevelsen i Sucre. Etter å ha gått av bussen på terminalen tok jeg derfor taxi rett opp på plazaen der hotellet jeg hadde sett meg ut, et hotell i det nest fineste sjiktet i byen, i følge reisehåndboka, lå. Det første og beste hotellet hadde ledige enkeltrom til 280 bol., altså i underkant av 250 kroner. Selv om prisen etter lokale forhold var nokså stiv, slo jeg til uten å nøle. Jeg skulle bare være ei natt. Rommet var av god, europeisk standard, med dobbelteng med reine laken, minibar og badekar.

Etter endt innsjekking tok jeg meg videre til første planlagte post på programment: la Casa de la Moneda som ligger i nedkant av plazaen midt i byen. Her fikk jeg en rundtur med kjentkvinne på engelsk sammen med fire andre. La Casa de la Moneda er stedet spanjolene laget mynter av sølvet som ble hentet ut av fjellet. Bergmalmen med sølv ble først knust, så ble ble kvikksølv tilsatt for å skille ut sølvet. Denne prosessen skapte farlige avgasser, og ville neppe blitt godkjent i dag. Sølvet ble så presset til tynne plater i ei gigantisk tannhjulspresse trukket av muldyr. Myntene ble så klippet ut av platene og preget ved hjelp av hammer og stempel. Etter at spanjolene forsvant fortsatte republikken Bolivia og lage mynter på stedet fram til tidlig 50-tall. I dag lages bolivanske penger i utlandet fordi det er mer lønnsomt. Sedlene trykkes i Frankrike, mens myntene blir laget i Canada, Chile og, ironisk nok, Spania. Det var også et par belgiere med på rundturen i museet, så endelig kom mine begrensede nederlandskunnskaper til nytte.

Lørdag var jeg med på gruvetur. For 80 bolivianos fikk jeg bli med på en tur som talte 10 deltagere og en kvinnelig (!) guide, noe jeg ikke tror er altfor vanlig på slike opplegg. I tillegg til meg var vi et engelsk par, to nederlanske sneller og deres venn som hørtes ut som om han var amerikansk men så ut som en søramerikaner og fire middelaldrende spanjoler på mannetur. Jeg ble lovet at ting skulle foregå på engelsk, men, antakeligvis på grunn av de tilbakevendende spanjoler, foregikk gikk alt på spansk, hvilket egentlig var greit for alle untatt den engelske mannen. Den spanjolske kontigenten var forøvrig en lystig gjeng som både smakte på spriten vi fikk tilbud om og sang hva jeg antar er den spanske slageren/folkesangen "Soy Minero."

Gruveturen startet med at vi fikk utdelt utstyr: bukse og jakke av type slitt regntøy, hjelm og store gummistøvler. Så ble vi kjørt i minibuss opp til gruveinngangen via et lite marked hvor vi fikk kjøpe gaver til arbeiderne. Jeg kjøpte ei stor flaske brus og en pose kokablader, hvilket var de fleste andre og gjorde. Oppe ved gruva fikk vi tildelt kraftige hodelykter som ble festet på hjelmen, før vi gikk under jorda. Jeg prøvde også å tygge skikkelig med koka før jeg gikk inn i gruva. For virkelig å få gruvefølelsen, hadde jeg kjakan full på begge sider. Mine tidligere erfaringer med kokatygging var ikke veldig gode, men denne gangen gikk det veldig bra. Kunsten er å ikke tygge så lenge at kokaen blir til suppe, men tygge til det blir en klump, for så å la kokaen ligge å godgjøre seg i munnen. For de som ikke har prøvd, kan jeg fortelle at kokasmaken minner ganske mye om gras, og at hvis du tar en skikkelig munnfull av det, vil du etterhvert kjenne en god bedøvelsesfølelse i tunga og kinnene en liten stund, før virkningen gir seg. Gruvearbeiderne tygger koka fordi det gjør dem våkne og kvikke slik at de kan arbeide lenge uten å hvile, samtidig som det gjør at de ikke kjenner seg så sultne.

Selve turen inne i gruva gikk veldig bra. I begynnelsen var det litt klaustrofobisk når jeg ikke lenger kunne se utgangen, men det glemte jeg fort å tenke på. For mennesker av min størrelse, omtrent som den bolivianske gjennomsnittsmannen, var gruvegangene stort sett høye nok. Noen ganger var det litt trangere, men ikke så trangt at det bød på framkommelighetsproblemer. Noen steder måtte vi klatre i stiger, andre steder var det dype hull som vi måtte passe oss for. Temperaturen og lufta i gruva var stort sett god og kald der vi var, men en gang, da vi beveget oss innover i fjellet, kjente jeg at tempereraturen beveget seg over det som kan kalles god romtemperatur. Vi fikk også muligheten til å se gruvearbeiderne i aksjon med hammer og meisel, og vi ble tvunget til å ofre sprit og kokablader til den djevelaktige guden "Tío", eller "onkel" på norsk, som i følge gode, lokale, hedenske skikker hersker under bakken. Vel ute ble vi kjørt til en annen plass litt borte i fjellsida, hvor vi ble demonstrert en dynamittkubbes potens. Dynamitten, med god gammeldags Donald Duck-lunte, ble deponert et godt stykke i fra oss av vår kvinnelige turleder, og gjorde ingenting annet enn å lage ei god støvsky og et skikkelig smell. Omtrent som en kraftig kinaputt. Alt i alt kan turen virkelig anbefales, og den er et "må-gjøre" for alle besøkende til Potosí.

Etter gruveturen fikk jeg låne toalettet på hotellet for å vaske meg, før jeg gikk ut for å slå i hjel resten av dagen før bussen skulle gå. Hotellet passet villig på sekken min, og utviste i det hele tatt en fanstastisk service, selv om jeg strengt tatt ikke bodde der lenger. Etter å ha gått rundt i byen en stund og fått i meg litt mat, endte jeg til slutt opp på et kloster der jeg ble med på en omvisning. Klosteret var veldig forseggjort, og omvisningen, som dog var på spansk, gav et godt innblikk i klosterlivet og all kunsten som var der. Desverre kostet det ekstra å ta bilder der, og det tok jeg meg ikke råd til. Etter klosteret tok jeg inn på et spisested for å spise middag, før jeg kjørte drosje ned til busstasjonen. Busstasjonen i Potosí er en attraksjon i seg selv som våkner til liv hver kveld, ettersom de fleste bussene som går derfra er nattbusser. Stasjonen minner mer om et marked enn en transportterminal. Her finnes spisesteder, kiosker, tiggere, utallige ventende, en jomfru som kan bes til for lykke på ferden (veldig betryggende) og folk som skriker ut om ledige plasser på busser hit og dit. Jeg sjekket inn på en av de mange bussene til La Paz, og betalte 40 bolivianos, under en tidel av flybilletten, hvilket gir en god forklaring på hvorfor langdistansebuss er så populært i Bolivia og det enorme busstilbudet. Bussen gikk klokka åtte om kvelden, og siden det allerede var bekmørkt la de fleste seg til sove eller slappe av med en gang. Bussturen gikk veldig bra, veien er antakeligvis asfaltert hele veien, og det eneste som plaget meg var at noen plutselig fant det for en god idé å sette på Rocky 1, dubbet på spansk, når lyset var slukket og folk hadde lagt seg for å sove. Tipper en kunne telle antall mennesker som var interessert i filmen på en hånd. Etterhvert fikk jeg litt blund på øynene, i alle fall var vi plutselig framme på El Alto, og vi kom fram til La Paz litt før fem. Taxiene sto klare ved ankomst, og jeg tok sjansen på å kjøre privat, selv om en strengt tatt ikke skal gjøre det. Turen ned til casa'en kostet forøvrig halvparten av den nesten ni timer lange bussturen.

Den siste uka har det ikke skjedd så mye spennende, så jeg har ikke mye å lage innlegg av denne uka. Lørdag skal jeg ut å se på prosjektåpning i Combaya, det er på landet, og fra mandag til onsdag skal jeg ned til Caranavi igjen. Jeg takker for de rekordmange kommentarene. De fleste er morsomme å lese og liver opp hverdagen til både meg og kommentarenes forfattere. Noen er desverre over kanten, men sånt skjer, og eventuellt nye eller uinvidde lesere må bare være kritiske og se det for det det er - rølp fra unge menn som ikke kan gi slipp på ungdommens barnslighet. Når det er sagt er jeg forøvrig med på det meste av det.

Bilder:

1) Utsikt mot Cerro Rico fra Café Mirador på plazaen.
2) Sola gjorde at jeg måtte nyse i det selvutløseren på kameraet gikk av.
3) Patioen på det dyre og fine hotellet jeg bodde på i byen.
4) Spania har vært her: spankekongens våpenskjold på en bygning i sentrum.
5) Fra plazaen i Potosí. Den hvite bygningen i midten er Casa de la Moneda.
6) Denne jenta spilte luftgitar og sang aldeles forferdelig på markedet. En artig måte å tigge på, antageligvis morsommere i virkeligheten enn på bilde.
7) "Bakke ist in die Hölle gegangen" (Helge Kjærmann): inngangen til gruva vi besøkte.
8) Gruvegangene grenset tidvis til det klaustrofobiske.
9) Koka må til.
10) Gruvearbeiderne er noe av det mest macho som finnes i Bolivia.
11) "Soy minero ...": jeg fikk prøve å banke litt. Redskapene er hammer og meisel, det svarte er sølvåra.
12) Den kvinnelige guiden vår, som jeg ikke husker navnet på, tvang oss til å ofre kokablader og sprit til Tío, djevelen, som skal passe på og bringe lykke til gruvearbeiderne.
13) Don Gerrardo, tror det var det han het, var på arbeid denne dagen.
14) Sønnen til nevnte Don, Milton (13), hadde fri fra skolen. Og hva er ikke bedre enn å bli med pappa på jobb?

Sucre suger

De siste dagene har jeg vært på tur til Sucre og Potosì, og opplevelsene av de to byene var svært forskjellige. Jeg velger derfor å skille dem i to innlegg, slik at forskjellen kommer tydligere fram og slik at jeg får bedre plass til tekst og bilder om og fra hvert sted.

Turen til Sucre startet forsåvidt bra. Jeg kom meg greit opp til flyplassen på El Alto med offentlig transport, og flyturen ned til Sucre gikk smertefritt over vakkert fjellandskap. Jeg fikk bagasjen min som jeg skulle da jeg kom fram og fant også billig transport inn til byen. Problemet mitt med Sucre startet først da jeg skulle finne rom for natta.

Jeg gikk rett på de billige hotellene i sentrum og var ute etter et enkeltrom med eget bad. Det viste seg å være vanskelig å få tak i, og gang på gang fikk jeg beskjed om at det ikke fantes plass til meg. Eneste tilbud jeg fikk var et bryllupsrom uten vinduer og med plass til lite annet enn ei dobbeltseng, det kostet 110 bol., og et dobbeltrom til 130. Da jeg omsider kom over et nesten umerket herberge der jeg ble tilbudt et femmannsrom aleine til 30 bolivianos, altså prisen av et godt brød i Norge, takket jeg ja i lettelse over å ha funnet noe som helst. Herberget var slitent og ble voktet av en utrolig gneldrete og irriterende kjøter som i tillegg til å ha lagt ifra seg et bein med kjøtt i den ene senga på rommet, også hadde pisset på badegulvet mitt. Hva en kan godta bare prisen er riktig!

Etter å ha kommet meg ut av hotellet spiste jeg litt og tok meg en tur på markedet, som var både lite og uinteressant. Deretter tok jeg en taxi opp til klosteret La Recoleta. Det skulle i følge reisehåndboka mi ha en god utsikt, i tillegg til at klosteret skulle være både vakkert og interessant. Utsikten var forsåvidt god derfra, men, og det er mulig jeg er blitt litt blasert av utsikten over La Paz, beliggenheten til eller utsikten over Sucre er på ingen måte spektakulær. Da jeg gikk bort til klosteret for å prøve å komme inn der, fikk jeg beskjed av en mann som trolig hadde med det å gjøre å vente i et kvarter. Etter å ha sittet og ventet en god stund uten å ha gjort annet enn å lure på hvorfor det bare var indianere som stod i kø inn til kontoret innenfor venterommet og snikfotografert damene som solgte sterk drikke utenfor, gav jeg opp og gikk. Som en enhver nordmann ville ha gjort, bestemte jeg meg derfor for å bestige en av kollene over byen for å få bedre utsikt. Turen gikk derfor oppover bakken bak klosteret og opp mot en høyde med en Kristusstatue oppå. Veien oppover var lang og hard, selv om lufta i Sucre (godt under 3000 m.o.h.) er merkbart bedre enn i La Paz, og jeg ble god og svett. På den siste biten opp fikk jeg følge av en lokal gamling, og oppe på toppen inspiserte jeg statuen og utsikten, som var litt bedre enn ved klosteret. Området der oppe var forøvrig både skittent og forsøplet, og ikke lenge etter gikk jeg ned igjen alene , mens min stakkars nye venn, gamlingen, var opptatt med å samle sammen tomme vin- og ølflasker.

Vel nede igjen fant jeg fram til et ganske interessant museum som viste fram ulike klestradisjoner blant de ulike indianergruppene i området. Museet stengte desverre like etter at jeg kom. Jeg gikk så og spiste pizza og is på en dyr restaurant, jeg følte jeg kunne overdrive litt siden jeg bodde så billig, før jeg gikk en runde på byen for å se på livet. Denne kvelden var det en feiring av et slag, og mange av byens studenter var ute og danset i fakultetsvise grupper i byens gater. Ikke veldig seint gikk jeg tilbake til herberget for å legge meg, men ble sittende å prate med stedets vertinne en liten stund. Hun var forsåvidt hyggelig, sa hun kjente noen i Norge, men hovedgrunnen til at jeg ble sittende i resepsjonen, som jeg mistenker også fungerte som stue for stedets eiere, var at de ikke kunne finne nøkkelen til rommet mitt med en gang. Rommet mitt hadde blitt låst med en hengelås fordi noen tjuvradder av noen argentinere, hennes ord, ikke mine, hadde flyttet inn ved siden av for natta. Og argentinere og peruanere kan man ikke stole på, må vite. Chilenere, derimot, er greie folk. Natta forløp greit, jeg så ingen rotter eller kakkerlakker på rommet, selv om senga ikke luktet helt reint og madrassen var temmelig fraværende. Dusjen morgenen etter gikk også knirkefritt, hvilket var overraskende, ettersom mine tidligere erfaringer med elektrodusjer er blandede og ledningsopplegget i denne så heller suspekt ut.

Kanksje er ikke mitt inntrykk av Sucre like dårlig som den bombastiske overskriften antyder. Sucre fungerer bra til sitt bruk. Det er en forholdsvis hyggelig småby, full av historie og flotte koloniale bygninger. Hvis en er interessert i gamle kirker, spansk kolonihisorie og museer, især kunstmuseer, er nok Sucre verdt et besøk. Det finnes også noen dinosaurspor utenfor byen for de som er interessert i det, dessuten er klimaet godt og ikke for varmt på grunn av den fordelaktige høyden.

Det som gjør Sucre uspiselig for meg er menneskene. Selv om Sucre er universitetsby og hovedstad, juridisk sett, og følgelig hjem for mange fornuftige mennesker fra hele landet, er den også full av cambas. Cambas er rike, oppsnasige, provinsielle, egoistiske og rasistiske mennesker fra lavlandet. Disse ønsker løsrivelse fra resten landet fordi de mener at de ikke har det godt nok, og de mener at indianerne fra høylandet er late, dumme og lukter vondt, bare fordi de er indianere fra høylandet. Det minste de kan godta er at Sucre blir fullverdig hovedstad, hvilket naturligvis ikke går an, fordi Sucre er, uansett hva den var i kolonitida, en provinsiell småby. Litt sånn som Bergen er i Norge.

Bilder:

1) "Smil, du er i Sucre": det begynte bra.
2) "Collas de mierda": jeg er ikke spesielt glad i cambas heller.
3) Dame jeg snikfotograferte utenfor klosterkirken som solgte drikke, antakeligvis chicha, et slags øl.
4) Sucre, capital del racismo: til og med bygningene er hvite.
5) Den tvilsomme dusjen på herberget mitt. Ledningene var ikke tildekket og endene var bare teipet over. Heldigvis slapp jeg unna støt.

Tjenestereise til Caranavi

Denne ukas innlegg omhandler min tjenestereise til Caranavi på onsdag og torsdag i forrige uke. Caranavi er en provins som ligger i området Yungas nord for La Paz, og (små)byen Caranavi, som vi overnattet i, ligger rundt 4-4,5 timers vettig kjøring under gode kjøreforhold fra Casa Alianza. Med på turen var, i tillegg til meg, min sjef Arild, en frivillig arbeiderske og en besøkende på casaen.

Turen ned til Caranavi startet tidlig onsdag morgen og var unnagjort på litt over fire timer. Første halvdelen av veien er ny og asfaltert, mens den siste delen fra Coroico og ned til Caranavi minner mye om "Dødsveien", bortsett fra at stupene ikke er like fryktinngytende hele veien. Dyrelivet langs veiene i Yungas er fantastisk, jeg så ørn flere ganger. Etter ankomst i Caranavi by sjekket vi inn på hotellet og gikk ut og spiste lunsj. Hotellet hadde svømmebasseng, og prisen var 85 bolivianos per person uansett om vi delte rom eller ei. Etter lunsj kjørte vi ut på bygda sammen med en lokal medarbeider for å finne en representant for fadderordningen og for se hvordan forholdene på gårdene var. Vi besøkte to gårder og en skole som var stengt for dagen, i tillegg til at vi fikk smake på litt lokal frukt. Av forbedringer som er utført de siste årene, er det at de fleste gårdene nå har fått en vannpost med reint vann til drikke og vask på tunet slik at de slipper å gå og hente vann i elva det viktigste. Vi ble også opplyst om at mangoen som vokser i området blir solgt til oppkjøpere for en pris av 25 mango for 10 bolivianos. Gateverdien i Obrajes, der jeg bor, er 4 mango for 10 bol, og sikkert enda dyrere på supermarkedet. Det er ikke bare kokablader som vokser i verdi når de selges på det rette markedet.

Onsdag kveld var vi ute og spiste grillet kylling sammen med alle de tilstedeværende på kontoret, før vi tok en svømmetur i bassenget og la oss. Torsdag var vi tidlig oppe og dro ut til nye bondegårder. Først var vi innom gården til bonden Enrique. Han hadde ved hjelp av målrettet rydding av mark og satsning på kakaotrær, som i likhet med kaffe gir høy avkastning, femdoblet den antatte verdien på gården. Han kunne stolt fortelle at jorden hans nå trolig var verdt 25 tusen dollar. Videre sa han også at vi gjerne måtte komme og jobbe for ham, han betaler godt, hele 50 bolivianos om dagen. Ikke verst, med tanke lønnen for å pelle stein for enkelte deltidsbønder i nedre Lågendalen.

Etter gårdsbesøket dro vi videre til en landsby i nærheten for å treffe en gruppe kvinner som alle steller med høner til eggproduksjon. De var alle glade for dette, fordi i Bolivia er det noen steder uglesett at kvinner jobber med jorda, og med hønejobben slapp de å gå hjemme å sture. Dette med at jordbruk er mannsarbeid henger sammen med ideén om Moder Jord. At kvinner skal tukle med Moder Jord går ikke an, for det er i overført betydning homofili, og det er en styggedom. Vi fikk også servert mer frukt og en eggesandwich. Jeg fikk for første gang i livet servert kokosmelk rett fra ei kokosnøtt, og det er ikke spesielt godt. Vi ble i det hele tatt overrøst med frukt under turen, det er tydelig at det går godt i dalen.

Fra landsbyen kjørte vi videre nedover dalen for å se på planteprosjekt. Forskjellige nytteplanter blir dyrket fram i friluftsdrivhus, for så å bli plantet rundt om på gårdene. Dette var ærlig talt ikke særlig spennende. Etter å ha sett på dette, og til sammen kjørt rundt en time hver vei, var vi tilbake i den tidligere nevnte landsbyen. Herfra kjørte vi ned til elva, over ei smal hengebru og et lite stykke opp til ei sideelv. Her var en av de beste badeplassene jeg noen gang har sett, og jeg skjønner godt at den visstnok var populær blant lokalbefolkningen når de hadde arbeidsfri. Vannet der var reint, helt klart og jeg bommer sikkert ikke grovt hvis jeg anslår temperaturen i vannet til rundt 25 grader. Det eneste som manglet var en plass å stupe, elva var litt for grunn til det. Etter bading kjørte vi tilbake Caranavi by for en kort lunsj, før vi kjørte tibake til La Paz og var framme der rett etter mørkets frambrudd.

Videre har det ikke skjedd så meget den siste uka. Fredag var jeg og noen andre sammen med Buman-studentene på et barnehjem for å underholde barna. Jeg var utkledd som klovn, til glede for dem som så det. Spesielt artig var det da vi gikk de få kvartelene fra barnehjemmet og opp til kontoret. Jeg gadd ikke ta av meg klovnedrakten, og små barn på gata ropte "klovn" etter
meg og kom bort og hilste på. Lørdag var jeg på El Alto i forbindelse med jobb for å dekke et møte, og søndag var vi bedt med på en konsert med folkemusikk i en kirke.

Neste innlegg vil bli fra kommende reise. Torsdag morgen reiser jeg med fly til Sucre sør i landet for å være skikkelig turist. Derfra vil jeg reise videre til Potosì og så med buss hjem. Det ryktes imidlertid at veiene rundt Potosì for øyeblikket er blokkert på grunn av en demonstrasjon, så planene kan måtte endres underveis hvis dette ikke løser seg innen helga.

Billedtekst:

1) Vi har å smake på den lokale frukten: denne gang mango.
2) Arild intervjuer en ung mann som er med i fadderprosjektet. Han har nettopp kastet en snurrebass som befinner seg nederst til høyre i bildet.
3) Bonden Enrique viser oss rundt på gården sin. Legg merke til macheten, den er grunnen til at jeg tar med bildet.
4) Kara fra Caranavi: han til venstre heter Anastacio, de andre sanser jeg ikke.
5) Plassen vi badet på før hjemturen torsdag.
6) The Mission.
7) Regnet kom rett etter at vi hadde badet. Det er ikke tåke, men særdeles kraftige regnbyger.

Tur-retur Copacabana

Fredag dro jeg sammen med sju andre til den bolivianske ”badebyen” Copacabana. Copacabana er en liten by ved Titikakasjøen, og ligger rundt en tre og en halv times busstur unna La Paz, en busstur som inkluderer en kryssing av Titikaka ved et smalt sund. Kryssingen foregår med et ferjesystem som i norsk målestokk nok kan kalles antikt, og går ut på at busser og biler blir loset over sundet på store, motoriserte flåter, mens pasasjerer skysses i småbåter.

Vi ankom Copacabana midt på dagen fredag, og ved hjelp av hissig lobbyvirksomhet fra min side, tok vi inn på første og beste hotell. Dette kostet 90 bolivianos natta for et dobbeltrom inkludert frokost, og var mer enn billig nok for meg, selv om det visstnok fantes billigere plasser i byen. Rommet jeg og min romkamerat fikk tildelt hadde greie senger og eget bad, selv om dusjen var av typen med elektrisk dusjhode. Da jeg lørdag morgen prøvde dusjen, fikk jeg små støt da jeg vred på knottene som var til å slå på vannet med. Det begynte også å lukte litt svidd etterhvert, så det var ingen behagelig dusj, men dugende for en gang.

I Copacabana spiste jeg fisk for første gang i Bolivia. Det var lokal ørret, og den smakte ikke så verst selv om løsbikkjene ble ganske plagsomme rundt bordet etter at jeg var så uheldig å mate en av dem i et svakt øyeblikk. Etter middag gikk noen av oss opp på en høyde ovenfor byen, en særdeles bratt klatring som tok på i høyden. Oppå høyden var det majestetisk utsikt over byen og sjøen, og det var plassert en mengde kors der, noe som nok har sammenheng med at Copacabana er den helligste byen i Bolivia for de mange katolikkene i landet.

Når mørket kom spiste vi enda mer, før vi tok tidlig kvelden. Noen skulle opp tidlig neste morgen for å besøke Soløya ute på sjøen. Jeg ,derimot, sov helt til halv åtte, dusjet, spiste frokost, unnet meg en tjue minutters rundtur på markedet og opp til kirken, før jeg satte meg på nibussen tilbake til La Paz. Mer er det ikke å se i og si om Copacabana.

Bilder:

1) En av løsbikkjene har skjønt at jeg er truende til å mate ham, og prøver sitt beste for å sjarmere oss til å gi ham mer.
2) Utsikt over Copacabana fra korshøyden. I bakgrunnen skimtes peruansk land.
3) Utsikt over sjøen. Soløya er bakerst i bildet, utenfor det framstikkende neset.
4) Kirken er bygget i maurisk stil og minner mer om en moské enn det jeg forbinder med kirker.
5) En inkastatue, antakeligvis av Manco Kapac, vokter over sundet som måtte krysses for å komme til Copacabana.
6) Ferjesystemet er litt annerledes enn Horten-Moss, men sysselsetter i hvert fall mange mennesker.

"Dødsveien" og andre hendelser

Forrige helg var særdeles hendelsesrik for min del. Fredag var jeg med på en tur til den sørlige enden av byen med ansatte i Misjonsallliansen. Lørdag var satt av til organisert gruppesykling ned den såkalte ”Dødsveien”, mens det på søndag var den ventede landskampen mot Brasil.

På fredag var jeg bedt med på tur med ansatte fra Misjonsalliansen, deriblant den nevnte direktør Tito Montero. Egentlig har jeg fri fredager, men siden dette luktet alt annet arbeid og tvertimot virket som en artig dag, hadde jeg ingen problemer med å takke ja til invitasjonen. Det eneste "drawbacket" var at jeg måtte stå opp tidlig.

Dagen startet med at vi ble busset ned til Mallasa. Her gikk vi ned i en slags canyon med et, for årstiden, lite elveleie. Vi gikk nedover dalen et par timer, før vi ankom et vakkert beliggende konferansesenter. Senteret blir ofte brukt til staselige bryllup, og var tekkelig utstyrt med eget kapell, badebasseng (desverre uten vann for øyeblikket) og en liten fotballbane. Stedet hadde også utsøkte toaletter med urinal, hvilket desverre ikke er altfor vanlig i Bolivia. Her gikk vi igjennom et kort program der vi ble delt inn i grupper og skulle svare på oppgaver som handlet om lagarbeid, før vi fikk slappe av før lunsj (som i Bolivia betyr middag). Til lunsj fikk vi både kjøtt og poteter, flere runder med brus og frukt til dessert. Dessuten fikk jeg i løpet av dagen spilt litt fotball og lekt den lokale leken Terremoto (jordskjelv). I Bolivia leker voksne gjerne leker som i Norge hadde vært forbeholdt barn i småskolen.

Lørdag var det klart for høydepunktet under mitt boliviaopphold så langt: den såkalte "Dødsveien". Rett over sju om morgenen ble vi hentet av reiseselskapets minibusser og tatt med til det fasjonable El Consulado for en rask frokost. Her fikk vi servert utsøkte rundstykker, appelsinjus og appelsin(!)lapper. El Consulado har forøvrig også fabelaktige toaletter med urinal, selv om den kunstferdige vasken er høyst upraktisk.

Vi ble så hilst god morgen av en danske som formodentligvis var både stedets og reiseselskapets eier, og måtte overgi de avtalte 455 bolivianos til ham. Selv om dansker og sykling er en tvilsom kombinasjon, vakte denne danskens blide oppsyn tillit til selskapets ansatte. Jeg følte meg trygg på at jeg hadde lagt livet mitt i kyndige hender for dagen.

Vi ble så kjørt opp til fjellpasset La Cumbre (4650 m.o.h.), hvor vi fikk utdelt fullt beskyttelsesutstyr, vindjakker og sykler før vi satte utfor. De første titalls kilometrene av veien nedover er asfalterte og i god stand, så de gikk veldig greit å rulle ned. Vi fikk imidlertid en ubehagelig overraskelse under vårt første stopp på ei veilomme noen få kilometer inn i turen. Hele gruppa, en 15-20 mennesker inkludert selskapets kjentfolk, hadde stoppet for å sjekke at alle syklene fungerte som de skulle og at ingen hadde problemer, da en stein på størrelse med en fotball eller håndball spratt ned midt i gruppa og fortsatte videre videre nedover fjellsida. Den presumptive synderen, en tulling av en mann som antakeligvis var ansatt i det bolivianske veivesenet og som klatret i fjellsida ovenfor med måleutstyr, hadde ikke vett på å rope om varsku. En av mine medreisende uttalte etterpå noe sånt som at dette var en god mulighet for ham til å bli religiøs.

Resten av turen forløp smertefritt. Jeg ble raskt fortrolig med å sykle på de smale, humpete grusveiene, og selv om flere av de andre hadde problemer med å takle de bratte stupene og den i overkant gode utsikten, fant jeg det ikke i det spor ubehagelig fordi jeg fokuserte intenst på veien og lengderetningen. Naturen nedover var mer enn storslått, og det var fantastisk å oppleve hvordan både vegetasjonen og temperaturen tiltok ettersom høydemetrene avtok.

Vel framme i Coroico fikk vi tildelt håndklær og dusj. Vi fikk sågar muligheten til å friste oss et besøk i et badebasseng, men jeg avslo fordi vannet ikke så veldig reint ut. Etter en god lunsj (betyr som nevnt middag i Bolivia), tok minibussene fatt på tilbaketuren. Dette var noe jeg hadde gruet meg til allerede i flere timer, ettersom jeg hadde fattet mistanke om at den nye og forbedrede veien var stengt da vi så en tankbil på vei nedover "Dødsveien" tidligere på dagen. Kjentmennene sa da at det hadde gått et ras på nyveien, men jeg håpet i det lengste på at det var en dårlig spøk. Det viste seg å ikke være det, og bilturen oppover veien var mye mer nervepirrende enn syklinga ned. Det gikk heldigvis bra, selv om veien mange steder bare akkurat er bred nok og utsikten nedover er påtakelig god.

Vel hjemme etter mørkets frambrudd, gikk jeg sammen med noen andre og så en slags skrekkilm på 3d-kino. Det var i overkant mye med dødelige objekter som kom flygende i mot meg, og etter kinoen begynte jeg for alvor å reflektere over hvor heldige vi hadde vært da steinen ikke traff noen under turen. Jeg er sikker på at det hadde gått galt om den hadde truffet noen i hodet, hvilket den bare var noen centimeter og et brøkdels sekund unna, fordi han som var nærmest akkurat fikk hoppet unna da noen så steinen komme.

Neste dag var det klart for helgas siste høydepunkt, kampen mot Brasil, selv om den ikke føltes stor i det hele tatt etter lørdagen. Jeg møtte opp i tide for å få med meg nasjonalssangene, og ble møtt av et boliviansk lag som var totalt annerledes enn fra kampen mot Ecuador. Bolivia spilte godt og med selvtillit, selv om de manglet tieren, Tomas Brolin-klonen.

Etter endt første omgang ledet Boliva 2-0 etter et godt hjørnespark og et velplassert frispark. Jeg tok det imidlertid for gitt at Brasil hadde æresfølelse nok til å komme tilbake i de siste førtifem. Brasil brant desverre for dem sjanser på rekke og rad, før de utlignet tjue minutter før slutt. De klarte imidlertid ikke putte flere mål, og til publikums store glede kunne dommeren blåse av på 2-1. Seieren til tross, de hardkokte bolivianske tilhengerne viste seg likevel fra sin beste side ved rope allslags bannskap og rasisme og "ut med Sanchez! (den bolivianske treneren)". Jeg har lært mange nyttige ord på de tre kampene jeg har vært på. Til slutt må det sies at Brasil stilte med tilnærmet b-lag. Og selv om også det brasilianske b-laget er bedre enn Bolivia på papiret, betød kampen ingenting, siden Brasil allerede var kvalifisert og Boliva utslått.

Kommentèr gjerne og kom med forslag til forbedringer og eventuelle "spesialer".

Bilder er:

1) Fortroppen på turdagen fredag.
2) Før start på sykkelturen lørdag.
3) Utsikt mot høyfjellet.
4) og 5) Veien er smal og fallet stort.
6) Fortsatt over 2000 m.o.h.
7) Etter hvert som veien nærmer seg målet, blir vegetasjonen stadig tettere.
8) Derav navnet "Dødsveien".
9) Målet er i sikte. Byen Coroico ligger på nederst på åsryggen i bakgrunnen.
10) Bolivia har nettopp slått Brasil 2-1- i en kamp som betød null og niks.

Bestigning av "jekselen" og annet

Sist uke har som vanlig bydd på mange spennende hendelser. Hovedsaken denne uka er bestigningen av den flere ganger nevnte ”Muela del Diablo”/”Djevelens jeksel”/”Teufelspitze”, men jeg vil også komme innom siste dag på barnehjemmet forrige onsdag, miljømarsjen forrige torsdag, parkdagen med BUMAN-studentene lørdag og mine første arbeidsdager på informasjonskontoret.Kommentarer av alle sorter hilses velkommen.

Ukas første hendelse av betydning var min siste dag på barnehjemmet forrige onsdag. I andledning andledningen hadde jeg kjøpt inn kjeks og sjokalade- og jordbærmelk til barna på huset mitt. Det gjorde egentlig nesten vondt verre. Naturligvis var det stor stas når barna kunne meske seg og hovere overfor de andre barna på barnehjemmet, men det gjorde det også enda tydligere at det var den siste dagen min. Det var trist å forlate barnehjemmet og vite at mange av barna har ytterst små utsikter til å komme ut i et "normalt" liv. Noen er heldige og får seg et hjem, slik som Kassandra og Ariel (Arik) som flyttet hjem til bestemora. Andre har i det minste søsken å være sammen med, mens noen er helt aleine på barnehjemmet. Aller verst er det nok kanskje for dem som tydelig har defekter som gjør at de kan klassifiseres som psykisk-utviklingshemmede. De blir sannsynligvis en vakker dag bare stuet vekk på et hjem for resten av livet.

Forrige torsdag var det miljømarsj på El Alto. Misjonsalliansen hadde samarbeidet med den lokale miljøorganisajonen Lidema for å få i stand demonstrasjonen, og resultatet var at omlag 1600 unge og gamle marsjerte i en av El Altos mest trafikkerte gater. Jeg engasjerte meg i roping og synging, og fikk tilogmed være opproper av slagord, mens de andre svarte på mine rop. Og, ingen slagord er som slagord på spansk.

Fredag var det klart for tredje forsøk på å bestige horisontens forgjettede fallos. Sammen med to andre på huset tok vi drosje opp til landsbyen nedenfor Onkels tyggeredskap. Etter å ha gått noen minutter på veien oppover, fikk jeg et infall om å ta en snarvei oppover kleiva, slik jeg hadde sett en av Burt Reynolds ansatte gjøre søndagen før, for så å spare gange av mange hundre meters vei . De andre avslo avsporingen, så jeg kløv opp aleine. Da jeg kom opp til veien var ikke mine turkamerater å se noensteds, så jeg fortsatte videre oppover, for så å kunne tilfredstille midt stadig tilbakevendende barnslige behov om å være først på fjelltopper. Da jeg like etterpå begynte å bestige selve "jekselen", oppdaget jeg at de andre var langt bak meg og uten mulighet til å ta meg igjen.

Vel framme oppi "krona" på jekselen, det var tre steile topper der som sikkert kan bestiges med klatreutstyr og en god porsjon selvtilltit/dumdristighet/idioti/suicidalitet. Bare synet av de steile stupene som gikk rett ned gjorde meg lettere kvalm, og sendte minnene mine hen til turen til Slogen for seks år siden, da jeg klamret meg til en varde mens andre nøt utsikten over fjorden. Heldigvis var det bedre plass på denne toppen. Etter å ha nytt utsikten en stund og kjørt igjennom en fotoseanse, bar det nedover. På vei igjennom landsbyen fikk vi tatt bilder av husdyra og skremt livet av en stakkars sau og et lam, før vi fikk med oss solnedgangen over La Paz fra ei klippe hvis utsikt fra kan sees på bilde nummer 6.

Lørdag var det det parkdag med de nevnte BUMAN-studentene. Vi spiste medbrakt middagsmat i parken, lekte leker som for enkelte nok føltes en anelse barnslig, skled i store sklier som, tross i at dette også er noe de fleste nok ikke har gjort på noen år, bare var gøy og vi gikk over ei hengebru. Dette var parkdagen i kortfattet form.

Forrige fredag var min første arbeidsdag på informasjonskontoret. Min første artikkel, eller rettere sagt notis, kan leses her (legg merke til komentaren om Tito Montero som jeg fikk prakket på intervjuobjektet mitt). Ellers har jeg allerede vært to ganger på El Alto for å ta bilder, og jeg har rukket å nyte godt av de lange lunsjpausene flerfoldige ganger.

Angående avføringen har den nå vært fin i mange uker. Seiersrekka ble i dag desverre brutt da jeg var og sparket fotball og agerte for seint på magens signaler. Da jeg fant ut at det var best å finne et avtrede snarest, var det sørgelig langt til nærmeste do. Jeg klatret opp en bratt jordskrent for å komme meg opp på Cinemateca Boliviana, en kino jeg vet de har gode toaletter på. Men, akkurat i det jeg hadde funnet en bås og skulle dra ned buksa, klarte desverre ikke kroppen min å tøyle seg lengre. Jeg la igjen tjue bolivianos til vaskedama for brydderiet.

Bildene er denne gang (øverst og nedover):

1. "¡Compañeros!, ¿que queremos? ¡Justicia ambiental!" (Kamerater!, hva vil vi ha? Rettferd for miljøet!)
2. Med mine turkamerater, Fredrik og Maren, på toppen. Redselen er intens, dette er Slogen-flashback.
3. Deler av landsbyen nedenfor toppen. Veien til toppen sees i bakgrunnen og kleiva jeg tok snarveien opp er helt til venstre på åsen ovenfor veien.
4. "They will go through bone like butter": grisehold i det rurale Bolivia.
5. Jeg ærer fjellet.
6. Utsikten mot det sørlige La Paz på vei nedover.