Gjensyn med Caranavi og oppdatering fra sist

Siden turen til Combaya for halvannnen uke siden har jeg nå vært på tre tjenestereiser til: en reise til Caranavi med to overnattinger og to dagsturer til Sorata.

Turen til Caranavi varte fra søndag til tirsdag, og jeg dro ned sammen med en medarbeider fra kommunikasjonskontoret og den alltid opplagte pastor Tito, mannen med de fantastiske kotelettene, som sjafør. Vi var framme i Caranavi etter mørkets frambrudd, og etter en god middag på pastorens regning gikk vi til sengs. Mandag var dagen for å kjøre å se på prosjektene, og jeg ble med i en bil sammen med Tito og fem andre fra det lokale kontoret. I løpet av dagen kjørte vi rundt og så på, med unntak av landsbyen Kelequelera, steder jeg hadde sett fra før av, derfor var det ikke mye nytt å ta bilder av for meg denne dagen.

Kelequelera er et av de mer interessante og artige stedene jeg har besøkt her i Bolivia. Landsbyen ligger på et nes nedstrøms for Caranavi-by, og adkomsten fra hovedveien er begrenset til ei hengebru over den frådende elva. Kelequelera er befolket av urbefolkningsgruppa Lecos, men deres språk er utdøende her og snakkes bare av eldre mennesker. I landsbyen gikk jeg bare stort sett rundt og tok bilder og snakket med de innfødte, men ved en anledning måtte jeg smake på det lokale chicha, en boliviansk maisdrikk som fåes både i type øl og alkoholfritt. Dette var uten alkohol, og jeg slapp unna senskader etter et "forfriskende" glass.

Etter besøket i Kelequelera dro vi videre for å se på treprosjekter jeg hadde sett før, så da vi kom til et sted med en ålreit badeplass gjorde varmen kombinert med en sterk trang til å urinere at jeg hoppet i elva. Badeplassen var ei lita elv med foss og badekulp og var riktig så fristende. Jeg hadde desverre ikke med badetøy denne dagen, men siden flere av barna badet nakne, fant jeg ut jeg likegodt kunne gjøre det samme. Seansen var meget artig. Landsbybarna strømmet til for å se den gale, hvite og nakne mannen forlyste seg i elva deres, og ikke lenge etter var flesteparten av barna i landsbyen enten ute i vannet med meg eller oppe på brua ovenfor for å se på, i tillegg til medreisende representanter fra misjonen som også viste seg oppe på brua etterhvert. Det hele gikk heldigvis smertefritt etterpå, bortsett fra noen stygge myggstikk, nakenbading er heldigvis fortsatt både vanlig og gangbart i denne delen av verden.

Tirsdagen skjedde det ikke noe spesielt. Vi kjørte rundt og så på bondegårder og tok bilder av bøndene, før vi fikk lunsj (les middag) på kontoret og kjørte tilbake til La Paz.

Jeg har også vært to turer i Sorata den siste uka. En for å være med å dele ut gaver til fadderbarn, en annen for å være med på åpning av et nytt skolebygg. Det mest slående med slike besøk er gjestfriheten folket på bygda utviser, jeg føler ofte at det er som om jeg er en del av et statsbesøk, særlig var det slik på den ene turen da jeg var eneste nordmann med. Jeg ble høytidelig presentertsom "Ben fra Norge" (på spansk betyr denne forkortelsen av navnet mitt også "kom", slik en sier til hunder, så jeg er ikke helt komfortabel med dette / de fleste har uansett ikke det fjerneste begrep om hvor Norge er), nasjonalsangen ble sunget, og på den ene skolen fikk jeg til og med æren av å heise det bolivianske flagget. Som gjest føler jeg også et visst press til å spise det jeg blir tilbudt, også bare med fingrene, slik det gjerne spises på bygda.

På en av skolene ble vi først servert lunsj (igjen, les middag), før konene dro i gang en tradisjonell aktapi i anledning festlighetene. Når det serveres aktapi legges maten, poteter av mange slag, kjøtt, mais osv. som regel ut på et teppe og en går og forsyner seg som en vil av det en vil ha. Den lokale varianten i Sorata er dog litt annerledes. Vi satte oss til på pultene i skolegården som var satt opp som et langbord, og så kom konene på rekke og rad med hver sin tallerken godsaker som alle skulle smake på. Som nevnt spiser folk med hendene, men heldigvis satt jeg nesten først på rekka. For og ikke gå på folkeskikken og gjestfriheten løs med å begynne og si nei takk (i tillegg var jeg eneste representant fra Norge), hadde jeg å legge fra meg både min kresne tunge og det faktum at jeg allerede var stappmett, og smake på alt som seilte forbi. Blant spesialitetene som var tilberedt var ymse oster, poteter, fisk og brød. Resultatet var lette smerter i magen på kveldstid, men de ble enkelt kurert med et besøk ut i vedskjulet.

Bilder:

1)Fra en bondegård i Caranavi. Legg merke til macheten, bondens uunværlige redskap, blandingsbikkja til høyre og all mangoen.
2)Selv pastor Tito liker fersk mango.
3)Hengebrua over elva til Kelequelera.
4)Fra Kelequelera. Navnet på landsbyen kommer fra de innfødtes ord for papegøye.
5)Denne lille jenta fra Kelequelera heter etter eget utsagn Cami, er to år og uvanlig fotogen.

Tjenestereise til Combaya

Sist lørdag var jeg med på tjenestereise til Combaya for å se på prosjekter der. Combaya er en landkommune, og ligger rundt tre timers kjøring unna La Paz. I løpet av turen, som ble gjort unna på en dag, besøkte vi to landsbyer og observerte boforhold som var som tatt ut av forgangne tider.

Vi startet dagen tidlig og ankom Combaya i god tid før middag. I Combaya, som er et dalføre som begynner på over 4000 meter og slynger nedover mot jungelen, dro vi først til landsbyen Collpata. I Collpata fikk vi treffe landsbyens eldste på fellesplassen midt i landsbyen, og filmet intervjuer med disse og flere om hvordan det var før, hvordan de syntes det gikk etc. Vi fikk også med oss et lite intervju med en liten familie, før vi klatret tilbake opp til veien der bilen stod parkert. Oppe ved veien, der bilen stod parkert, fikk vi ta en kikk på et nybygd potetlager og en liten skole. Skolen var bare for de minste barna, de litt større måtte gå til en landsby, en tur på bare en time, hvis man småløp, vel og merke. Annet som må tillegges, er at bøndene i Combaya snakker indianerspråket aymara med hverandre. Spansk er noe de lærer på skolen, hvilket gjør kommunikasjonen med små barn og eldre særs vanskelig.

Etter dette fortsatte vi videre til en annen landsby, hvis navn jeg allerede har glemt. Her var små drivhus for å dyrke blomster det store satsningsområdet, og vi fikk se to av disse. Vi fikk også intervjuet en liten gutt og vi fikk med oss en bærepose poteter som takk for visitten.

På tilbakeveien var vi innom et byggeplass der to små hus for å dyrke trær og planter var under oppføring. Rett etter at vi var over dalens høyeste punkt og på vei ned mot Titikakasjøen igjen, fikk vi øye på en gruppe bønder som arbeidet på gamlemåten med å så poteter. En gammel mann gikk med to okser med påspent plog, mens konene gikk etter å sådde i rennene. Dette var en førsteklasses mulighet for gode og eksotiske bilder, og etter å ha forhørt oss om lov, ble hendelsen behørig dokumentert med film- og fotokamera. Jorda her oppe er til opplysning så skrinn at den må hvile seks år etter en potethøst. Som gjenytelse spurte følget om de kunne få sitte på videre, og vi hadde ikke annet enn å si ja til det. Fire bønder ble stuet inn i bilen og plogen bundet fast på taket. Oksene ble sluppet tilbake på beite, og den gamle mannen ble igjen. En av pasasjerene og plogen ble losset av i første landsby, mens resten av følget satt på videre til Achacachi, en relativt stor by anlagsvis to mil fra nevnte åker. Bøndene hadde antakeligvis tenkt å gå ned til hovedveien, en tur på to-tre timer, og haike eller slik videre til byen derfra. Det er ikke sikkert de ville kommet fram før det ble mørkt, så det var nok muligens med kløktig overlegg de sa ja til å la oss filme dem.

Ellers vil takke alle mine lesere for fantastisk innsats i gjesteboka. Selv om vi ikke nådde hundre kommentarer i forrige innlegg, er det ingenting i veien for at dette målet ikke kan nåes i framtida. Stå på!

Bilder:

1) Gamle menn fra velkomstkomiteen på "plazaen" i landsbyen Collpata. For de som lurer er det naturligvis koka i plastposen.
2) Landsbyen er som et levende bygdetun.
3) Denne lille gutten er rundt fem år, bor sammen med mor, far og besteforeldre, og har ennå ikke lært å snakke spansk.
4) Kommende middagsmat beiter på gårdstunet.
5) Det er vår i Bolivia og da såes det poteter.
6) /I got a Nikon camera/I love to take a photograph/So mama don't take my Kodachrome away/: Arild kan ikke dy seg når han ser muligheten til noen gode bilder.
7) Som gjenytelse for at vi fikk filme og ta bilder, ville våre nye venner sitte på tilbake til byen. Plogen må også naturligvis med, og Oscar fra infokontoret må opp på taket for å binde den fast.

Praktfulle Potosí

Dette er del II fra helgas utflukt til det sørlige Bolivia. Potosí, som til likhet med Sucre har en sentral plass i Bolivias historie som spansk koloni, er til forskjell fra sistnevnte en meget hyggelig og interessant by å besøke.

Jeg ankom Potosí med buss fra Sucre fredag ettermiddag. Turen opp i fjellene er forholdsvis kort, bare tre og en halv time, og hele veien er asfaltert. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å gå for et av de finere hotellene etter den vonde opplevelsen i Sucre. Etter å ha gått av bussen på terminalen tok jeg derfor taxi rett opp på plazaen der hotellet jeg hadde sett meg ut, et hotell i det nest fineste sjiktet i byen, i følge reisehåndboka, lå. Det første og beste hotellet hadde ledige enkeltrom til 280 bol., altså i underkant av 250 kroner. Selv om prisen etter lokale forhold var nokså stiv, slo jeg til uten å nøle. Jeg skulle bare være ei natt. Rommet var av god, europeisk standard, med dobbelteng med reine laken, minibar og badekar.

Etter endt innsjekking tok jeg meg videre til første planlagte post på programment: la Casa de la Moneda som ligger i nedkant av plazaen midt i byen. Her fikk jeg en rundtur med kjentkvinne på engelsk sammen med fire andre. La Casa de la Moneda er stedet spanjolene laget mynter av sølvet som ble hentet ut av fjellet. Bergmalmen med sølv ble først knust, så ble ble kvikksølv tilsatt for å skille ut sølvet. Denne prosessen skapte farlige avgasser, og ville neppe blitt godkjent i dag. Sølvet ble så presset til tynne plater i ei gigantisk tannhjulspresse trukket av muldyr. Myntene ble så klippet ut av platene og preget ved hjelp av hammer og stempel. Etter at spanjolene forsvant fortsatte republikken Bolivia og lage mynter på stedet fram til tidlig 50-tall. I dag lages bolivanske penger i utlandet fordi det er mer lønnsomt. Sedlene trykkes i Frankrike, mens myntene blir laget i Canada, Chile og, ironisk nok, Spania. Det var også et par belgiere med på rundturen i museet, så endelig kom mine begrensede nederlandskunnskaper til nytte.

Lørdag var jeg med på gruvetur. For 80 bolivianos fikk jeg bli med på en tur som talte 10 deltagere og en kvinnelig (!) guide, noe jeg ikke tror er altfor vanlig på slike opplegg. I tillegg til meg var vi et engelsk par, to nederlanske sneller og deres venn som hørtes ut som om han var amerikansk men så ut som en søramerikaner og fire middelaldrende spanjoler på mannetur. Jeg ble lovet at ting skulle foregå på engelsk, men, antakeligvis på grunn av de tilbakevendende spanjoler, foregikk gikk alt på spansk, hvilket egentlig var greit for alle untatt den engelske mannen. Den spanjolske kontigenten var forøvrig en lystig gjeng som både smakte på spriten vi fikk tilbud om og sang hva jeg antar er den spanske slageren/folkesangen "Soy Minero."

Gruveturen startet med at vi fikk utdelt utstyr: bukse og jakke av type slitt regntøy, hjelm og store gummistøvler. Så ble vi kjørt i minibuss opp til gruveinngangen via et lite marked hvor vi fikk kjøpe gaver til arbeiderne. Jeg kjøpte ei stor flaske brus og en pose kokablader, hvilket var de fleste andre og gjorde. Oppe ved gruva fikk vi tildelt kraftige hodelykter som ble festet på hjelmen, før vi gikk under jorda. Jeg prøvde også å tygge skikkelig med koka før jeg gikk inn i gruva. For virkelig å få gruvefølelsen, hadde jeg kjakan full på begge sider. Mine tidligere erfaringer med kokatygging var ikke veldig gode, men denne gangen gikk det veldig bra. Kunsten er å ikke tygge så lenge at kokaen blir til suppe, men tygge til det blir en klump, for så å la kokaen ligge å godgjøre seg i munnen. For de som ikke har prøvd, kan jeg fortelle at kokasmaken minner ganske mye om gras, og at hvis du tar en skikkelig munnfull av det, vil du etterhvert kjenne en god bedøvelsesfølelse i tunga og kinnene en liten stund, før virkningen gir seg. Gruvearbeiderne tygger koka fordi det gjør dem våkne og kvikke slik at de kan arbeide lenge uten å hvile, samtidig som det gjør at de ikke kjenner seg så sultne.

Selve turen inne i gruva gikk veldig bra. I begynnelsen var det litt klaustrofobisk når jeg ikke lenger kunne se utgangen, men det glemte jeg fort å tenke på. For mennesker av min størrelse, omtrent som den bolivianske gjennomsnittsmannen, var gruvegangene stort sett høye nok. Noen ganger var det litt trangere, men ikke så trangt at det bød på framkommelighetsproblemer. Noen steder måtte vi klatre i stiger, andre steder var det dype hull som vi måtte passe oss for. Temperaturen og lufta i gruva var stort sett god og kald der vi var, men en gang, da vi beveget oss innover i fjellet, kjente jeg at tempereraturen beveget seg over det som kan kalles god romtemperatur. Vi fikk også muligheten til å se gruvearbeiderne i aksjon med hammer og meisel, og vi ble tvunget til å ofre sprit og kokablader til den djevelaktige guden "Tío", eller "onkel" på norsk, som i følge gode, lokale, hedenske skikker hersker under bakken. Vel ute ble vi kjørt til en annen plass litt borte i fjellsida, hvor vi ble demonstrert en dynamittkubbes potens. Dynamitten, med god gammeldags Donald Duck-lunte, ble deponert et godt stykke i fra oss av vår kvinnelige turleder, og gjorde ingenting annet enn å lage ei god støvsky og et skikkelig smell. Omtrent som en kraftig kinaputt. Alt i alt kan turen virkelig anbefales, og den er et "må-gjøre" for alle besøkende til Potosí.

Etter gruveturen fikk jeg låne toalettet på hotellet for å vaske meg, før jeg gikk ut for å slå i hjel resten av dagen før bussen skulle gå. Hotellet passet villig på sekken min, og utviste i det hele tatt en fanstastisk service, selv om jeg strengt tatt ikke bodde der lenger. Etter å ha gått rundt i byen en stund og fått i meg litt mat, endte jeg til slutt opp på et kloster der jeg ble med på en omvisning. Klosteret var veldig forseggjort, og omvisningen, som dog var på spansk, gav et godt innblikk i klosterlivet og all kunsten som var der. Desverre kostet det ekstra å ta bilder der, og det tok jeg meg ikke råd til. Etter klosteret tok jeg inn på et spisested for å spise middag, før jeg kjørte drosje ned til busstasjonen. Busstasjonen i Potosí er en attraksjon i seg selv som våkner til liv hver kveld, ettersom de fleste bussene som går derfra er nattbusser. Stasjonen minner mer om et marked enn en transportterminal. Her finnes spisesteder, kiosker, tiggere, utallige ventende, en jomfru som kan bes til for lykke på ferden (veldig betryggende) og folk som skriker ut om ledige plasser på busser hit og dit. Jeg sjekket inn på en av de mange bussene til La Paz, og betalte 40 bolivianos, under en tidel av flybilletten, hvilket gir en god forklaring på hvorfor langdistansebuss er så populært i Bolivia og det enorme busstilbudet. Bussen gikk klokka åtte om kvelden, og siden det allerede var bekmørkt la de fleste seg til sove eller slappe av med en gang. Bussturen gikk veldig bra, veien er antakeligvis asfaltert hele veien, og det eneste som plaget meg var at noen plutselig fant det for en god idé å sette på Rocky 1, dubbet på spansk, når lyset var slukket og folk hadde lagt seg for å sove. Tipper en kunne telle antall mennesker som var interessert i filmen på en hånd. Etterhvert fikk jeg litt blund på øynene, i alle fall var vi plutselig framme på El Alto, og vi kom fram til La Paz litt før fem. Taxiene sto klare ved ankomst, og jeg tok sjansen på å kjøre privat, selv om en strengt tatt ikke skal gjøre det. Turen ned til casa'en kostet forøvrig halvparten av den nesten ni timer lange bussturen.

Den siste uka har det ikke skjedd så mye spennende, så jeg har ikke mye å lage innlegg av denne uka. Lørdag skal jeg ut å se på prosjektåpning i Combaya, det er på landet, og fra mandag til onsdag skal jeg ned til Caranavi igjen. Jeg takker for de rekordmange kommentarene. De fleste er morsomme å lese og liver opp hverdagen til både meg og kommentarenes forfattere. Noen er desverre over kanten, men sånt skjer, og eventuellt nye eller uinvidde lesere må bare være kritiske og se det for det det er - rølp fra unge menn som ikke kan gi slipp på ungdommens barnslighet. Når det er sagt er jeg forøvrig med på det meste av det.

Bilder:

1) Utsikt mot Cerro Rico fra Café Mirador på plazaen.
2) Sola gjorde at jeg måtte nyse i det selvutløseren på kameraet gikk av.
3) Patioen på det dyre og fine hotellet jeg bodde på i byen.
4) Spania har vært her: spankekongens våpenskjold på en bygning i sentrum.
5) Fra plazaen i Potosí. Den hvite bygningen i midten er Casa de la Moneda.
6) Denne jenta spilte luftgitar og sang aldeles forferdelig på markedet. En artig måte å tigge på, antageligvis morsommere i virkeligheten enn på bilde.
7) "Bakke ist in die Hölle gegangen" (Helge Kjærmann): inngangen til gruva vi besøkte.
8) Gruvegangene grenset tidvis til det klaustrofobiske.
9) Koka må til.
10) Gruvearbeiderne er noe av det mest macho som finnes i Bolivia.
11) "Soy minero ...": jeg fikk prøve å banke litt. Redskapene er hammer og meisel, det svarte er sølvåra.
12) Den kvinnelige guiden vår, som jeg ikke husker navnet på, tvang oss til å ofre kokablader og sprit til Tío, djevelen, som skal passe på og bringe lykke til gruvearbeiderne.
13) Don Gerrardo, tror det var det han het, var på arbeid denne dagen.
14) Sønnen til nevnte Don, Milton (13), hadde fri fra skolen. Og hva er ikke bedre enn å bli med pappa på jobb?

Sucre suger

De siste dagene har jeg vært på tur til Sucre og Potosì, og opplevelsene av de to byene var svært forskjellige. Jeg velger derfor å skille dem i to innlegg, slik at forskjellen kommer tydligere fram og slik at jeg får bedre plass til tekst og bilder om og fra hvert sted.

Turen til Sucre startet forsåvidt bra. Jeg kom meg greit opp til flyplassen på El Alto med offentlig transport, og flyturen ned til Sucre gikk smertefritt over vakkert fjellandskap. Jeg fikk bagasjen min som jeg skulle da jeg kom fram og fant også billig transport inn til byen. Problemet mitt med Sucre startet først da jeg skulle finne rom for natta.

Jeg gikk rett på de billige hotellene i sentrum og var ute etter et enkeltrom med eget bad. Det viste seg å være vanskelig å få tak i, og gang på gang fikk jeg beskjed om at det ikke fantes plass til meg. Eneste tilbud jeg fikk var et bryllupsrom uten vinduer og med plass til lite annet enn ei dobbeltseng, det kostet 110 bol., og et dobbeltrom til 130. Da jeg omsider kom over et nesten umerket herberge der jeg ble tilbudt et femmannsrom aleine til 30 bolivianos, altså prisen av et godt brød i Norge, takket jeg ja i lettelse over å ha funnet noe som helst. Herberget var slitent og ble voktet av en utrolig gneldrete og irriterende kjøter som i tillegg til å ha lagt ifra seg et bein med kjøtt i den ene senga på rommet, også hadde pisset på badegulvet mitt. Hva en kan godta bare prisen er riktig!

Etter å ha kommet meg ut av hotellet spiste jeg litt og tok meg en tur på markedet, som var både lite og uinteressant. Deretter tok jeg en taxi opp til klosteret La Recoleta. Det skulle i følge reisehåndboka mi ha en god utsikt, i tillegg til at klosteret skulle være både vakkert og interessant. Utsikten var forsåvidt god derfra, men, og det er mulig jeg er blitt litt blasert av utsikten over La Paz, beliggenheten til eller utsikten over Sucre er på ingen måte spektakulær. Da jeg gikk bort til klosteret for å prøve å komme inn der, fikk jeg beskjed av en mann som trolig hadde med det å gjøre å vente i et kvarter. Etter å ha sittet og ventet en god stund uten å ha gjort annet enn å lure på hvorfor det bare var indianere som stod i kø inn til kontoret innenfor venterommet og snikfotografert damene som solgte sterk drikke utenfor, gav jeg opp og gikk. Som en enhver nordmann ville ha gjort, bestemte jeg meg derfor for å bestige en av kollene over byen for å få bedre utsikt. Turen gikk derfor oppover bakken bak klosteret og opp mot en høyde med en Kristusstatue oppå. Veien oppover var lang og hard, selv om lufta i Sucre (godt under 3000 m.o.h.) er merkbart bedre enn i La Paz, og jeg ble god og svett. På den siste biten opp fikk jeg følge av en lokal gamling, og oppe på toppen inspiserte jeg statuen og utsikten, som var litt bedre enn ved klosteret. Området der oppe var forøvrig både skittent og forsøplet, og ikke lenge etter gikk jeg ned igjen alene , mens min stakkars nye venn, gamlingen, var opptatt med å samle sammen tomme vin- og ølflasker.

Vel nede igjen fant jeg fram til et ganske interessant museum som viste fram ulike klestradisjoner blant de ulike indianergruppene i området. Museet stengte desverre like etter at jeg kom. Jeg gikk så og spiste pizza og is på en dyr restaurant, jeg følte jeg kunne overdrive litt siden jeg bodde så billig, før jeg gikk en runde på byen for å se på livet. Denne kvelden var det en feiring av et slag, og mange av byens studenter var ute og danset i fakultetsvise grupper i byens gater. Ikke veldig seint gikk jeg tilbake til herberget for å legge meg, men ble sittende å prate med stedets vertinne en liten stund. Hun var forsåvidt hyggelig, sa hun kjente noen i Norge, men hovedgrunnen til at jeg ble sittende i resepsjonen, som jeg mistenker også fungerte som stue for stedets eiere, var at de ikke kunne finne nøkkelen til rommet mitt med en gang. Rommet mitt hadde blitt låst med en hengelås fordi noen tjuvradder av noen argentinere, hennes ord, ikke mine, hadde flyttet inn ved siden av for natta. Og argentinere og peruanere kan man ikke stole på, må vite. Chilenere, derimot, er greie folk. Natta forløp greit, jeg så ingen rotter eller kakkerlakker på rommet, selv om senga ikke luktet helt reint og madrassen var temmelig fraværende. Dusjen morgenen etter gikk også knirkefritt, hvilket var overraskende, ettersom mine tidligere erfaringer med elektrodusjer er blandede og ledningsopplegget i denne så heller suspekt ut.

Kanksje er ikke mitt inntrykk av Sucre like dårlig som den bombastiske overskriften antyder. Sucre fungerer bra til sitt bruk. Det er en forholdsvis hyggelig småby, full av historie og flotte koloniale bygninger. Hvis en er interessert i gamle kirker, spansk kolonihisorie og museer, især kunstmuseer, er nok Sucre verdt et besøk. Det finnes også noen dinosaurspor utenfor byen for de som er interessert i det, dessuten er klimaet godt og ikke for varmt på grunn av den fordelaktige høyden.

Det som gjør Sucre uspiselig for meg er menneskene. Selv om Sucre er universitetsby og hovedstad, juridisk sett, og følgelig hjem for mange fornuftige mennesker fra hele landet, er den også full av cambas. Cambas er rike, oppsnasige, provinsielle, egoistiske og rasistiske mennesker fra lavlandet. Disse ønsker løsrivelse fra resten landet fordi de mener at de ikke har det godt nok, og de mener at indianerne fra høylandet er late, dumme og lukter vondt, bare fordi de er indianere fra høylandet. Det minste de kan godta er at Sucre blir fullverdig hovedstad, hvilket naturligvis ikke går an, fordi Sucre er, uansett hva den var i kolonitida, en provinsiell småby. Litt sånn som Bergen er i Norge.

Bilder:

1) "Smil, du er i Sucre": det begynte bra.
2) "Collas de mierda": jeg er ikke spesielt glad i cambas heller.
3) Dame jeg snikfotograferte utenfor klosterkirken som solgte drikke, antakeligvis chicha, et slags øl.
4) Sucre, capital del racismo: til og med bygningene er hvite.
5) Den tvilsomme dusjen på herberget mitt. Ledningene var ikke tildekket og endene var bare teipet over. Heldigvis slapp jeg unna støt.