Gjensyn med Caranavi og oppdatering fra sist

Siden turen til Combaya for halvannnen uke siden har jeg nå vært på tre tjenestereiser til: en reise til Caranavi med to overnattinger og to dagsturer til Sorata.

Turen til Caranavi varte fra søndag til tirsdag, og jeg dro ned sammen med en medarbeider fra kommunikasjonskontoret og den alltid opplagte pastor Tito, mannen med de fantastiske kotelettene, som sjafør. Vi var framme i Caranavi etter mørkets frambrudd, og etter en god middag på pastorens regning gikk vi til sengs. Mandag var dagen for å kjøre å se på prosjektene, og jeg ble med i en bil sammen med Tito og fem andre fra det lokale kontoret. I løpet av dagen kjørte vi rundt og så på, med unntak av landsbyen Kelequelera, steder jeg hadde sett fra før av, derfor var det ikke mye nytt å ta bilder av for meg denne dagen.

Kelequelera er et av de mer interessante og artige stedene jeg har besøkt her i Bolivia. Landsbyen ligger på et nes nedstrøms for Caranavi-by, og adkomsten fra hovedveien er begrenset til ei hengebru over den frådende elva. Kelequelera er befolket av urbefolkningsgruppa Lecos, men deres språk er utdøende her og snakkes bare av eldre mennesker. I landsbyen gikk jeg bare stort sett rundt og tok bilder og snakket med de innfødte, men ved en anledning måtte jeg smake på det lokale chicha, en boliviansk maisdrikk som fåes både i type øl og alkoholfritt. Dette var uten alkohol, og jeg slapp unna senskader etter et "forfriskende" glass.

Etter besøket i Kelequelera dro vi videre for å se på treprosjekter jeg hadde sett før, så da vi kom til et sted med en ålreit badeplass gjorde varmen kombinert med en sterk trang til å urinere at jeg hoppet i elva. Badeplassen var ei lita elv med foss og badekulp og var riktig så fristende. Jeg hadde desverre ikke med badetøy denne dagen, men siden flere av barna badet nakne, fant jeg ut jeg likegodt kunne gjøre det samme. Seansen var meget artig. Landsbybarna strømmet til for å se den gale, hvite og nakne mannen forlyste seg i elva deres, og ikke lenge etter var flesteparten av barna i landsbyen enten ute i vannet med meg eller oppe på brua ovenfor for å se på, i tillegg til medreisende representanter fra misjonen som også viste seg oppe på brua etterhvert. Det hele gikk heldigvis smertefritt etterpå, bortsett fra noen stygge myggstikk, nakenbading er heldigvis fortsatt både vanlig og gangbart i denne delen av verden.

Tirsdagen skjedde det ikke noe spesielt. Vi kjørte rundt og så på bondegårder og tok bilder av bøndene, før vi fikk lunsj (les middag) på kontoret og kjørte tilbake til La Paz.

Jeg har også vært to turer i Sorata den siste uka. En for å være med å dele ut gaver til fadderbarn, en annen for å være med på åpning av et nytt skolebygg. Det mest slående med slike besøk er gjestfriheten folket på bygda utviser, jeg føler ofte at det er som om jeg er en del av et statsbesøk, særlig var det slik på den ene turen da jeg var eneste nordmann med. Jeg ble høytidelig presentertsom "Ben fra Norge" (på spansk betyr denne forkortelsen av navnet mitt også "kom", slik en sier til hunder, så jeg er ikke helt komfortabel med dette / de fleste har uansett ikke det fjerneste begrep om hvor Norge er), nasjonalsangen ble sunget, og på den ene skolen fikk jeg til og med æren av å heise det bolivianske flagget. Som gjest føler jeg også et visst press til å spise det jeg blir tilbudt, også bare med fingrene, slik det gjerne spises på bygda.

På en av skolene ble vi først servert lunsj (igjen, les middag), før konene dro i gang en tradisjonell aktapi i anledning festlighetene. Når det serveres aktapi legges maten, poteter av mange slag, kjøtt, mais osv. som regel ut på et teppe og en går og forsyner seg som en vil av det en vil ha. Den lokale varianten i Sorata er dog litt annerledes. Vi satte oss til på pultene i skolegården som var satt opp som et langbord, og så kom konene på rekke og rad med hver sin tallerken godsaker som alle skulle smake på. Som nevnt spiser folk med hendene, men heldigvis satt jeg nesten først på rekka. For og ikke gå på folkeskikken og gjestfriheten løs med å begynne og si nei takk (i tillegg var jeg eneste representant fra Norge), hadde jeg å legge fra meg både min kresne tunge og det faktum at jeg allerede var stappmett, og smake på alt som seilte forbi. Blant spesialitetene som var tilberedt var ymse oster, poteter, fisk og brød. Resultatet var lette smerter i magen på kveldstid, men de ble enkelt kurert med et besøk ut i vedskjulet.

Bilder:

1)Fra en bondegård i Caranavi. Legg merke til macheten, bondens uunværlige redskap, blandingsbikkja til høyre og all mangoen.
2)Selv pastor Tito liker fersk mango.
3)Hengebrua over elva til Kelequelera.
4)Fra Kelequelera. Navnet på landsbyen kommer fra de innfødtes ord for papegøye.
5)Denne lille jenta fra Kelequelera heter etter eget utsagn Cami, er to år og uvanlig fotogen.