Tjenestereise til Combaya

Sist lørdag var jeg med på tjenestereise til Combaya for å se på prosjekter der. Combaya er en landkommune, og ligger rundt tre timers kjøring unna La Paz. I løpet av turen, som ble gjort unna på en dag, besøkte vi to landsbyer og observerte boforhold som var som tatt ut av forgangne tider.

Vi startet dagen tidlig og ankom Combaya i god tid før middag. I Combaya, som er et dalføre som begynner på over 4000 meter og slynger nedover mot jungelen, dro vi først til landsbyen Collpata. I Collpata fikk vi treffe landsbyens eldste på fellesplassen midt i landsbyen, og filmet intervjuer med disse og flere om hvordan det var før, hvordan de syntes det gikk etc. Vi fikk også med oss et lite intervju med en liten familie, før vi klatret tilbake opp til veien der bilen stod parkert. Oppe ved veien, der bilen stod parkert, fikk vi ta en kikk på et nybygd potetlager og en liten skole. Skolen var bare for de minste barna, de litt større måtte gå til en landsby, en tur på bare en time, hvis man småløp, vel og merke. Annet som må tillegges, er at bøndene i Combaya snakker indianerspråket aymara med hverandre. Spansk er noe de lærer på skolen, hvilket gjør kommunikasjonen med små barn og eldre særs vanskelig.

Etter dette fortsatte vi videre til en annen landsby, hvis navn jeg allerede har glemt. Her var små drivhus for å dyrke blomster det store satsningsområdet, og vi fikk se to av disse. Vi fikk også intervjuet en liten gutt og vi fikk med oss en bærepose poteter som takk for visitten.

På tilbakeveien var vi innom et byggeplass der to små hus for å dyrke trær og planter var under oppføring. Rett etter at vi var over dalens høyeste punkt og på vei ned mot Titikakasjøen igjen, fikk vi øye på en gruppe bønder som arbeidet på gamlemåten med å så poteter. En gammel mann gikk med to okser med påspent plog, mens konene gikk etter å sådde i rennene. Dette var en førsteklasses mulighet for gode og eksotiske bilder, og etter å ha forhørt oss om lov, ble hendelsen behørig dokumentert med film- og fotokamera. Jorda her oppe er til opplysning så skrinn at den må hvile seks år etter en potethøst. Som gjenytelse spurte følget om de kunne få sitte på videre, og vi hadde ikke annet enn å si ja til det. Fire bønder ble stuet inn i bilen og plogen bundet fast på taket. Oksene ble sluppet tilbake på beite, og den gamle mannen ble igjen. En av pasasjerene og plogen ble losset av i første landsby, mens resten av følget satt på videre til Achacachi, en relativt stor by anlagsvis to mil fra nevnte åker. Bøndene hadde antakeligvis tenkt å gå ned til hovedveien, en tur på to-tre timer, og haike eller slik videre til byen derfra. Det er ikke sikkert de ville kommet fram før det ble mørkt, så det var nok muligens med kløktig overlegg de sa ja til å la oss filme dem.

Ellers vil takke alle mine lesere for fantastisk innsats i gjesteboka. Selv om vi ikke nådde hundre kommentarer i forrige innlegg, er det ingenting i veien for at dette målet ikke kan nåes i framtida. Stå på!

Bilder:

1) Gamle menn fra velkomstkomiteen på "plazaen" i landsbyen Collpata. For de som lurer er det naturligvis koka i plastposen.
2) Landsbyen er som et levende bygdetun.
3) Denne lille gutten er rundt fem år, bor sammen med mor, far og besteforeldre, og har ennå ikke lært å snakke spansk.
4) Kommende middagsmat beiter på gårdstunet.
5) Det er vår i Bolivia og da såes det poteter.
6) /I got a Nikon camera/I love to take a photograph/So mama don't take my Kodachrome away/: Arild kan ikke dy seg når han ser muligheten til noen gode bilder.
7) Som gjenytelse for at vi fikk filme og ta bilder, ville våre nye venner sitte på tilbake til byen. Plogen må også naturligvis med, og Oscar fra infokontoret må opp på taket for å binde den fast.