Praktfulle Potosí

Dette er del II fra helgas utflukt til det sørlige Bolivia. Potosí, som til likhet med Sucre har en sentral plass i Bolivias historie som spansk koloni, er til forskjell fra sistnevnte en meget hyggelig og interessant by å besøke.

Jeg ankom Potosí med buss fra Sucre fredag ettermiddag. Turen opp i fjellene er forholdsvis kort, bare tre og en halv time, og hele veien er asfaltert. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å gå for et av de finere hotellene etter den vonde opplevelsen i Sucre. Etter å ha gått av bussen på terminalen tok jeg derfor taxi rett opp på plazaen der hotellet jeg hadde sett meg ut, et hotell i det nest fineste sjiktet i byen, i følge reisehåndboka, lå. Det første og beste hotellet hadde ledige enkeltrom til 280 bol., altså i underkant av 250 kroner. Selv om prisen etter lokale forhold var nokså stiv, slo jeg til uten å nøle. Jeg skulle bare være ei natt. Rommet var av god, europeisk standard, med dobbelteng med reine laken, minibar og badekar.

Etter endt innsjekking tok jeg meg videre til første planlagte post på programment: la Casa de la Moneda som ligger i nedkant av plazaen midt i byen. Her fikk jeg en rundtur med kjentkvinne på engelsk sammen med fire andre. La Casa de la Moneda er stedet spanjolene laget mynter av sølvet som ble hentet ut av fjellet. Bergmalmen med sølv ble først knust, så ble ble kvikksølv tilsatt for å skille ut sølvet. Denne prosessen skapte farlige avgasser, og ville neppe blitt godkjent i dag. Sølvet ble så presset til tynne plater i ei gigantisk tannhjulspresse trukket av muldyr. Myntene ble så klippet ut av platene og preget ved hjelp av hammer og stempel. Etter at spanjolene forsvant fortsatte republikken Bolivia og lage mynter på stedet fram til tidlig 50-tall. I dag lages bolivanske penger i utlandet fordi det er mer lønnsomt. Sedlene trykkes i Frankrike, mens myntene blir laget i Canada, Chile og, ironisk nok, Spania. Det var også et par belgiere med på rundturen i museet, så endelig kom mine begrensede nederlandskunnskaper til nytte.

Lørdag var jeg med på gruvetur. For 80 bolivianos fikk jeg bli med på en tur som talte 10 deltagere og en kvinnelig (!) guide, noe jeg ikke tror er altfor vanlig på slike opplegg. I tillegg til meg var vi et engelsk par, to nederlanske sneller og deres venn som hørtes ut som om han var amerikansk men så ut som en søramerikaner og fire middelaldrende spanjoler på mannetur. Jeg ble lovet at ting skulle foregå på engelsk, men, antakeligvis på grunn av de tilbakevendende spanjoler, foregikk gikk alt på spansk, hvilket egentlig var greit for alle untatt den engelske mannen. Den spanjolske kontigenten var forøvrig en lystig gjeng som både smakte på spriten vi fikk tilbud om og sang hva jeg antar er den spanske slageren/folkesangen "Soy Minero."

Gruveturen startet med at vi fikk utdelt utstyr: bukse og jakke av type slitt regntøy, hjelm og store gummistøvler. Så ble vi kjørt i minibuss opp til gruveinngangen via et lite marked hvor vi fikk kjøpe gaver til arbeiderne. Jeg kjøpte ei stor flaske brus og en pose kokablader, hvilket var de fleste andre og gjorde. Oppe ved gruva fikk vi tildelt kraftige hodelykter som ble festet på hjelmen, før vi gikk under jorda. Jeg prøvde også å tygge skikkelig med koka før jeg gikk inn i gruva. For virkelig å få gruvefølelsen, hadde jeg kjakan full på begge sider. Mine tidligere erfaringer med kokatygging var ikke veldig gode, men denne gangen gikk det veldig bra. Kunsten er å ikke tygge så lenge at kokaen blir til suppe, men tygge til det blir en klump, for så å la kokaen ligge å godgjøre seg i munnen. For de som ikke har prøvd, kan jeg fortelle at kokasmaken minner ganske mye om gras, og at hvis du tar en skikkelig munnfull av det, vil du etterhvert kjenne en god bedøvelsesfølelse i tunga og kinnene en liten stund, før virkningen gir seg. Gruvearbeiderne tygger koka fordi det gjør dem våkne og kvikke slik at de kan arbeide lenge uten å hvile, samtidig som det gjør at de ikke kjenner seg så sultne.

Selve turen inne i gruva gikk veldig bra. I begynnelsen var det litt klaustrofobisk når jeg ikke lenger kunne se utgangen, men det glemte jeg fort å tenke på. For mennesker av min størrelse, omtrent som den bolivianske gjennomsnittsmannen, var gruvegangene stort sett høye nok. Noen ganger var det litt trangere, men ikke så trangt at det bød på framkommelighetsproblemer. Noen steder måtte vi klatre i stiger, andre steder var det dype hull som vi måtte passe oss for. Temperaturen og lufta i gruva var stort sett god og kald der vi var, men en gang, da vi beveget oss innover i fjellet, kjente jeg at tempereraturen beveget seg over det som kan kalles god romtemperatur. Vi fikk også muligheten til å se gruvearbeiderne i aksjon med hammer og meisel, og vi ble tvunget til å ofre sprit og kokablader til den djevelaktige guden "Tío", eller "onkel" på norsk, som i følge gode, lokale, hedenske skikker hersker under bakken. Vel ute ble vi kjørt til en annen plass litt borte i fjellsida, hvor vi ble demonstrert en dynamittkubbes potens. Dynamitten, med god gammeldags Donald Duck-lunte, ble deponert et godt stykke i fra oss av vår kvinnelige turleder, og gjorde ingenting annet enn å lage ei god støvsky og et skikkelig smell. Omtrent som en kraftig kinaputt. Alt i alt kan turen virkelig anbefales, og den er et "må-gjøre" for alle besøkende til Potosí.

Etter gruveturen fikk jeg låne toalettet på hotellet for å vaske meg, før jeg gikk ut for å slå i hjel resten av dagen før bussen skulle gå. Hotellet passet villig på sekken min, og utviste i det hele tatt en fanstastisk service, selv om jeg strengt tatt ikke bodde der lenger. Etter å ha gått rundt i byen en stund og fått i meg litt mat, endte jeg til slutt opp på et kloster der jeg ble med på en omvisning. Klosteret var veldig forseggjort, og omvisningen, som dog var på spansk, gav et godt innblikk i klosterlivet og all kunsten som var der. Desverre kostet det ekstra å ta bilder der, og det tok jeg meg ikke råd til. Etter klosteret tok jeg inn på et spisested for å spise middag, før jeg kjørte drosje ned til busstasjonen. Busstasjonen i Potosí er en attraksjon i seg selv som våkner til liv hver kveld, ettersom de fleste bussene som går derfra er nattbusser. Stasjonen minner mer om et marked enn en transportterminal. Her finnes spisesteder, kiosker, tiggere, utallige ventende, en jomfru som kan bes til for lykke på ferden (veldig betryggende) og folk som skriker ut om ledige plasser på busser hit og dit. Jeg sjekket inn på en av de mange bussene til La Paz, og betalte 40 bolivianos, under en tidel av flybilletten, hvilket gir en god forklaring på hvorfor langdistansebuss er så populært i Bolivia og det enorme busstilbudet. Bussen gikk klokka åtte om kvelden, og siden det allerede var bekmørkt la de fleste seg til sove eller slappe av med en gang. Bussturen gikk veldig bra, veien er antakeligvis asfaltert hele veien, og det eneste som plaget meg var at noen plutselig fant det for en god idé å sette på Rocky 1, dubbet på spansk, når lyset var slukket og folk hadde lagt seg for å sove. Tipper en kunne telle antall mennesker som var interessert i filmen på en hånd. Etterhvert fikk jeg litt blund på øynene, i alle fall var vi plutselig framme på El Alto, og vi kom fram til La Paz litt før fem. Taxiene sto klare ved ankomst, og jeg tok sjansen på å kjøre privat, selv om en strengt tatt ikke skal gjøre det. Turen ned til casa'en kostet forøvrig halvparten av den nesten ni timer lange bussturen.

Den siste uka har det ikke skjedd så mye spennende, så jeg har ikke mye å lage innlegg av denne uka. Lørdag skal jeg ut å se på prosjektåpning i Combaya, det er på landet, og fra mandag til onsdag skal jeg ned til Caranavi igjen. Jeg takker for de rekordmange kommentarene. De fleste er morsomme å lese og liver opp hverdagen til både meg og kommentarenes forfattere. Noen er desverre over kanten, men sånt skjer, og eventuellt nye eller uinvidde lesere må bare være kritiske og se det for det det er - rølp fra unge menn som ikke kan gi slipp på ungdommens barnslighet. Når det er sagt er jeg forøvrig med på det meste av det.

Bilder:

1) Utsikt mot Cerro Rico fra Café Mirador på plazaen.
2) Sola gjorde at jeg måtte nyse i det selvutløseren på kameraet gikk av.
3) Patioen på det dyre og fine hotellet jeg bodde på i byen.
4) Spania har vært her: spankekongens våpenskjold på en bygning i sentrum.
5) Fra plazaen i Potosí. Den hvite bygningen i midten er Casa de la Moneda.
6) Denne jenta spilte luftgitar og sang aldeles forferdelig på markedet. En artig måte å tigge på, antageligvis morsommere i virkeligheten enn på bilde.
7) "Bakke ist in die Hölle gegangen" (Helge Kjærmann): inngangen til gruva vi besøkte.
8) Gruvegangene grenset tidvis til det klaustrofobiske.
9) Koka må til.
10) Gruvearbeiderne er noe av det mest macho som finnes i Bolivia.
11) "Soy minero ...": jeg fikk prøve å banke litt. Redskapene er hammer og meisel, det svarte er sølvåra.
12) Den kvinnelige guiden vår, som jeg ikke husker navnet på, tvang oss til å ofre kokablader og sprit til Tío, djevelen, som skal passe på og bringe lykke til gruvearbeiderne.
13) Don Gerrardo, tror det var det han het, var på arbeid denne dagen.
14) Sønnen til nevnte Don, Milton (13), hadde fri fra skolen. Og hva er ikke bedre enn å bli med pappa på jobb?