Nyttårsodysséen: dag 2, Tupiza

Det er bare å beklage størrelsen på bildet. Etter uttallige forsøk på nedlasting av bilde, fikk jeg endelig til dette lille. Det må desverre holde, fordi jeg gidder ikke prøve flere ganger.

Jeg startet reisen fra La Paz halv sju i går kveld, og etter nærmere seksten timer i buss, ankom jeg Tupiza i dag morges. Her skal jeg være til morgen. Da bærer det videre til den argentinske grensen, som etter sigende bare er et par timer unna, og så til Salta.

Tupiza er en støvete liten by i det sørlige Bolivia. Jeg kan ikke se at det er så mye å finne på her annet enn naturen som omkranser byen. Heldigvis er den ganske brukbar. Stedet er forøvrig kjent for å ligge i nærheten av stedet der Butch Cassidy og the Sundance Kid møtte sin skjebne, og store deler av byens reiselivsnæring spiller på dette. Selv har jeg brukt dagen på en to og en halv times ridetur til en canyon, og er meget fornøyd med det. Hesten min, Gaucho, var av det særdeles rolige slaget. Jeg klarte ikke å få ham til å trave uten oppasserens hjelp. Men, det er definitivt bedre med en treg hest enn en som finner det for godt å begynne og løpe i tide og utide.

Vennligst legg inn kommentarer. Det er leit at det ikke finnes kommentarer på det forrige innlegget enda.

Jul i La Paz

Jeg legger ut noen bilder og ord om julefeiringa i La Paz, ei julefeiring uten julestrømpe og gaveutveksling, men likevel veldig minneverdig.

Den 24. ble det holdt julegudstjeneste i kjelleren på Casa Alianza klokka tre. Tilstede var alle husets gjester og Misjonsalliansens norske utsendinger/misjonærer. Det ble ei minneverdig messe med norske julesanger, julespill av barna og et vakker framføring av Ennio Morricones Gabriels Obo på fele av en av gjestene. Som høvelig er ble gudstjenesten avsluttet med Deilig er jorden, og den presterte å sende meg i det sentimentale hjørnet.

Etter julemessa deltok jeg på julemiddag i stua. Ei av gjestene hadde medbrakt pinnekjøtt fra Norge, i tillegg fikk jeg servert poteter, grønnsaker, annet kjøtt og ris. Til dessert fikk jeg en lokal variant av sjokoladepudding, is og jordbær. Vi var tilsammen fem stykker som deltok på middagen, men hushjelpa Betza reiste hjem til familien sin før desserten kom på bordet. I tillegg hadde laget fått særskilt dispensasjon til innkjøp av rødvin for kvelden, hvilket hjalp til med å få til en god og opphetet diskusjon og løsing av verdensproblemer.

Julespesial: flere upublisiserte bilder

I anledning jul publiserer jeg bilder fra Norge og mine reiser rundt om i Europa som en julegave til mine lesere. Jeg beklager at aktiviteten fra min side ikke har vært veldig stor den siste tida. Men, når jeg nå skal ut å reise i tre uker til helga, skal jeg prøve å holde dere oppdatert på mine bevegelser.

Det første bildet er fra mitt besøk på Hofbräuhaus i München våren 2008. Hofbräuhaus er et Mekka for alle ølelskere, men jeg syntes det var artig å stikke innom jeg og. Ølet blir servert i svære litersmugger og stedet er alltid fullt av turister. Jeg synes skriften på veggen, "Durst ist schlimmer als Heimweh" ("tørste er verre enn hjemlengsel"), passer godt i disse juletider. Jeg har under mitt opphold i Bolivia ikke vært plaget av hjemlengsel i det hele tatt, tvertom har det vært godt å være borte fra Norge. Men, om det er en dag en skal kunne savne gamlelandet, så er det på julaften. Her i Bolivia har jeg knapt merket opptakten til jul, og godt er det. Det har vært befriende lite julepynt og dill i butikkene, og snøen skimtes bare på fjelltoppene. Jeg ønsker alle mine lesere ei riktig god jul!

Det andre bildet er fra min tur til Sicilia august 2008. Her i Bolivia er naturligvis fattigdommen påfallende, men også i Palermo var pengemangelen enkelte steder synlig. Dette bildet er fra et av de fattige kvarterene i sentrum, og viser et bombesår fra Annen verdenskrig. Byen ble bombet hardt av de allierte i 1943, og i 2008, 65 år seinere, har innbyggerne fortsatt ikke tatt seg råd til å reparere husene.

Det tredje bildet er også fra samme tur til Sicilia. Dette er fra et frigjøringsmonument eller noe i den duren i Palermo. Derav løven som bryter seg ut av lenkene. Når jeg finner statuer av løver, og det er overraskende nok ganske populært rundt om, passer jeg på å få tatt bilder av meg sammen med dyrene.

Dette bildet er fra en togstasjon i Wien våren 2008 . Mens de fleste tyskere og østerrikere desperat har prøvd å legge fortida bak seg siden 1945, går S-Bahn i Wien den andre veien. Der i gården omfavner man like godt det Tredje riket ved å pryde togstasjonene med Hitlers utvalgte spesialstyrke SS' merke.

Dette bildet fra Riga er også fra våren 2008. Norske kvinner er ikke altfor glade i å snakke om sin egen fedme, og en butikk som kalte seg "mote for korpulente damer" ville neppe slått meget godt an i Norge. I Latvia, derimot, er dette tydeligvis intet problem, som dette butikkvinduet viser.

Dette bildet er fra Skottebrygga under et kraftig snøfall i juleferien for to år siden. Legg merke til at det tilogmed har samlet seg litt is innerst i havna. Sjelden kost.

Dette bildet er fra førjulsturen til Marokko i 2007. Jeg er på ridetur sammen en marokkansk hestepasser på strendene utenfor Agadir. Da jeg skulle ut å ri sa jeg freidig at jeg kunne ri, og noe av det første jeg gjorde var å falle av hesten etter den krysset en kant ved siden av veien. For å komme dit vi er på bildet måtte vi ri rundt et av den marokkanske kongens utallige palasser. Marokko er et fattig land, fattigere enn Bolivia. Likevel holder den marokkanske kongen et tosifret antall palasser rundt om i landet, selv om han sjelden får besøkt dem. I følge Wikipedia bruker den marokkanske kongen, med det klingende navnet Mohammed VI, daglig nesten en million dollar på å opprettholde hoffet sitt.

Det nest siste bildet er hentet fra den andre sommerlige pokerturneringen i 2007. Turneringen ble avholdt på den franske nasjonaldagen 14. juli på Tor Atle Bredveis hytte i Brunlanes. Bildet er av spente deltakere før alvoret startet. Som vanlig ble turneringen vunnet av en Teien.

Det siste bildet er fra seinvinteren 2008. Sammen Tor Vegard Lindbekk, med det klingende kallenavnet, var jeg på skitur i Nordmarka utenfor Oslo. Bildet er tatt rett etter ankomst på Frognersetra t-banestasjon. Som vanlig startet vi der for å dra nytte av høydeforskjellen ned til Sognsvann.

Avstikker til Arica

Hav! Under bugande palmer jag såg

hur våg på våg i svallande tåg

emot Chiles klippiga stränder

kom rullande in

O, detta brus när et skimrande svall

fann mig och tog mig i famnen

O, när delfinerna dök bland korall

och en vinröd klänning blev min!

For snart to uker dro jeg på langhelg til Arica i Chile. Arica ligger 8-9 timer med buss og en helt annen verden unna La Paz. Når en ankommer Arica fra Bolivia er det som å komme tilbake til Europa, til noe i retning av Spania eller Italia. Husene er vedlikeholdte, gatene er ryddige og asfalterte og bilene kjører roligere og stopper i kryss og for fotgjengere (det siste gjelder kanskje ikke i Spania og Italia). Prisnåvet i Arica er rundt det dobbelte av Bolivia, uten at det virker for avskrekkende på norske lommebøker.

Hva gjelder FNs HDI-indeks (2007-tall)(ja, jeg vet at i-en egentlig står for indeks), er Chile plassert på en 44-plass, skviset inn mellom Ungarn og Kroatia og høyest av de søramerikanske landene. Til sammenligning ligger Bolivia på en 113. plass. Spania og Italia ligger på henholdsvis 15. og 18. plass, men siden Kuba er plassert som nummer 51, hvilket jeg etter rapporter derfra stiller store spørsmålstegn ved, synes jeg også det er rart at Chile ligger så langt bak de førstnevnte. Norge er naturligvis på første plass, men det er jo bare typisk norsk.

Arica er en grenseby med nesten 200.000 innbyggere i det nordlige Chile, drøye to mil fra grensa til Peru. Grunnet nærheten til Peru har byen særskilte momsfritak for økt grensehandel. I tillegg til dette kan byen by på kilometervis med stillehavsstrand, og det var derfor jeg reiste dit.

Jeg tok bussen fra La Paz grytidlig fredagsmorgen og ankom Arica utpå ettermiddagen. Egentlig skulle jeg reise sammen med medvolontør Tonje, men fordi hun skulle prøve en kjole senere på dagen, som viste seg å ikke være ferdig likevel, kunne hun ikke reise med meg. Jeg fant hotell til rundt hundrelappen natta på første forsøk, og brukte den første kvelden på å tusle rundt i byen.

Utpå ettermiddagen neste dag ble jeg vekket av Tonje, som hadde lest min e-post og funnet hotellet mitt. Hun hadde med seg en sveitser hun hadde blitt kjent med på bussen og delt hotellrom med (gal kvinne!), og sammen gikk vi til stranda før å friste oss til et bad. På grunn av den kalde Humboldtstrømmen fra Sør-Ishavet hadde jeg på forhånd ikke altfor store forhåpninger om varmt badevann, men mine fordommer ble gjort til skamme, vannet holdt god, norsk sommertemperatur. Etter badet gikk vi inn til byen for å spise, før vi traff flere kjentfolk fra casa'en som var ankommet fra Peru.

Søndag dro jeg atter til stranda for å prøve surfing for første gang i livet mitt. Det var overraskende lett å flyte innover på bølgene, men jeg maktet ikke å reise meg opp stående på brettet. Moro var det uansett. Mandag dro jeg atter en liten tur på stranda for et bad, etter skuffet å ha konstatert at det lokale svømmebassenget i olympisk størrelse og med stupetårn var stengt for vedlikehold for flere dager. Tirsdag var det hjemreis.

Bildene fra Arica er (fra øverst og nedover):

1) Med surfebrett og våtdrakt på stranda.
2) Gatemusikanter i gågata. Legg merke til mannen til høyres slående likhet med Maradona (før fettsuging) og mannen til venstres blandede slektskap med George Clooney og Billy Bob Thornton.
3) Sammen med Tonje og Felix fra Bern på stranda. Den friske vinden og saltet fra Stillehavet hadde en fantastisk effekt på håret mitt.
4) Ottar Myrseth har flyttet til Chile og stiller til valg under aliaset Dr. Urrutia. For en mann!

Ellers har det ikke skjedd for meget av interesse siden turen til Chile. Forrige helg var jeg atter på tur til Caranavi med pastor Tito for å bevitne åpningen av små toaletthus med do, dusj og kum til vask av klær i Kelequelera. Siden jeg allerede har to innlegg fra Caranavi, skal jeg spare mine lesere for mer av det. Turen gikk strålende, jeg slapp unna myggstikk og fikk tatt mange flotte bilder. Ellers nærmer det seg jul og min store odyssee sørover på kontinentet. Beregnet avreise er 2. eller 3. juledag, og i løpet av tre uker satser jeg på å få sett fossefallene i Iguazu, det sørlige Brasil, Uruguay, Buenos Aires og Valparaíso. Mer om turen kommer i neste innlegg, som jeg satser på å få opp i tide til jul.

Spesial: upubliserte bilder

I mangel på annet stoff, og for å slippe kjedelige beskrivelser av hverdagen min som er tunge å skrive, legger jeg nå ut ymse bilder som jeg har tatt i løpet av de siste månedene. Bildene er ikke publisert fra før av, og situasjonene de er hentet fra er ikke beskrevet. Billedteksten til alle bildene vil være plassert under bildene, i stedet for å være samlet som de vanligvis er.

Det øverste bildet er fra skolen Zarate Villca på El Alto. Skolen ligger i den fattige randsonen av byen, og veien dit er både humpete, støvete og går over ei bru som mangler rekkverk og knapt er bred nok for bilene som skal over. Jeg var der sammen med Fotball Krysser Grenser for å fotografere at det ble delt ut gaver til barna og underholdt/undervist ved hjelp av en klovn og en utkledt ulv i skolegården. Bildet er tatt på fotballbanen på skolen. De fleste skolegårdene på El Alto har nå betongunderlagg og en overbygd "gymsal". Denne skolen, derimot, har bortsett fra en betongbane, bare skitne, humpete jorder. Den snøkledte toppen i bakgrunnen er Huayna Potosí, som med sine +6000 meter troner over byen.

Det andre bildet er tatt en søndag for et par helger siden. Som eneste utsendt fra propagandakontoret skulle jeg dekke en slags familiekursdag i den overraskende store kirken Amigo Central, som lå alt annet en sentralt til, på El Alto. Kirken, som forøvrig var nokså halvferdig, hadde to etasjer, et stort kirkerom med galleri i annen etasje og lå på ei gigantisk tomt innmuret med beitende sauer på. Hovedprogrammet for de voksne var i annen etasje, og der ble det gitt undervisning om familielivets og ekteskapets utfordringer. Til slutt, til minne om bryllupsfesten, ble det servert kake, delt ut roser og holdt konsert med mariachiorkester, slik det høver seg i latinamerikanske bryllup. På dette bildet vises noen av de entusiastiske musikerne i mariachiorkesteret Aguilas del Rey, eller kongens ørner på godt norsk.

Det tredje bildet er hentet tidlig fra min karriere som informasjonmedarbeider. I en av de fattigere bydelene i La Paz hadde flere hus rast sammen og grunnen sprukket opp som følge av dårlig drenering. Vannverket hadde, med kommunens godkjenning, i årevis levert vann til dette nabolaget uten å sørge for å koble det til kloakksystemet. Følgelig rant spillvann og kloakk rett i jorda, og fordi grunnen til slutt ble mettet på vann og nabolaget, som veldg mange steder i La Paz, ligger i en bratt skråning, sprakk grunnen til slutt opp i store forkastninger. Mange av husene, som nok var ganske skrøpelige, klappet derfor bare sammen og mange ble hjemløse. Bildet er fra en teltleir som ble satt opp på en grusbane i nærheten for å huse dem som var blitt hjemløse. I teltleiren fantes alle deres eiendeler, også husdyrene. Jeg ville ikke blitt overrasket om teltleiren fortsatt stod, to måneder etterpå.

Disse damene opptrådte på markeringen av Verdens HIV/AIDS-dag 1. desember på El Alto. Jeg ble klar over at det var denne dagen da jeg satte i gang med den første av mine daglige internettrunder tirsdag, og ikke lenge etter var jeg på vei til El Alto for å dekke begivenheten. Resultatet kan leses her. Jeg mottok en skrytemail fra Norge i etterkant for min årvåkenhet, noe som var veldig artig. Jentene på bildet er henholdsvis Señorita og Miss transformista gay (transehomo) El Alto 2009, og de opptrådte med dans og kom med formaninger om å bruke kondom til ungdommen fra scenen.

Dette bildet er fra De dødes dag som var for en måneds tid siden. De fleste bolivianerne feirer denne dagen med å dra på kirkegården og drikke seg sanseløse, men jeg var med en gjeng som hadde et alternativt program. Via en av Buman-studentene var jeg bedt med en kirke på El Alto som skulle til Chua ved Titikakasjøen. Her var det en samling med en drøss av menigheter fra den samme kirkeretningen, såvidt jeg forstod av type pinsevenn, og vi spilte fotball, badet, lekte og spiste aktapi med fingrene. I tillegg var jeg, som bildet viser, vitne til en massedåp. Etter mine beregninger vasset rundt 80 bolivianerne ut i Titikaka for å la seg døpe denne dagen, til den jublende folkemengden på stranda sin store begeistring.

Det siste bildet er også hentet fra den samme dåpen. Denne lille gutten ville gjerne se hva som foregikk uti vannet, men fordi stranda var tettpakket med mennesker som så på, hadde den lille stakkaren ingen sjans til å få et glimt av sakramentet. Både han og mora ble veldig glade da jeg tilbød meg å låne bort skuldrene mine noen minutter.

Det neste innlegget vil sannsynligvis omhandle min nært forestående ekskursjon til Arica og den chilenske Stillehavskysten. Takk til alle som følger med og legger inn kommentarer, selv om jeg mistenker at enkelte personer drar opp aktivitetstallene betraktelig. Besøkstallet torsdag, for eksempel, ble halvert fra de forrige dagene, noe som merkelig nok sammenfalt med at Thor William dro på ferie.

Spesial: Movember

Movember er en sammentrekning av ordene november og mustasje, og markeres av menn med selvrespekt over hele verden. Motivet bak movember er å fremme stolthet og samhold blant menn, og å vise solidaritet med de menn som er syke, i militærtjeneste (og dermed ikke kan la ansiktshårene gro som de vil) eller lever i undertrykkende forhold med dominante kvinner. Selv har jeg latt barten gro i omlag halvannen måned.

Movember er viktig fordi den stiller spørsmål ved den såkalte moderne mannsrollen som har oppstått i den vestlige verden de siste to tiår. Under likestillingsfanen har enkelte kvinner drevet feministtanken for langt. Mange moderne "myke" menn har blitt drevet inn i tøffelheltrollen, og i stedet for å være på likefot med sine kvinner, har deres kvinner intatt den gamle machorollen som dominerende tyranner. Mange menn lever i frykt for å si imot sine kvinner og velger å forsake sine sosiale liv for å tilfredsstille kvinnenes ofte overdrevne behov samvær på tomannshånd. Mange moderne menn får heller ikke lov å gro barter av sine kvinner, muligens fordi kvinner er redd for den maskuline kraften barter utstråler.

Jeg er på ingen måte imot likestillingstanken, men ønsker å kjempe for menns rettigheter og behov, som er like viktige som kvinnens.

Bilder er (det anbefales å trykke på bildene for å kunne få nærbilde av ansiktshårene):

1) Før barbering.
2) Ditto.
3) Vann gjør hårene mørkere og framhever bartens fylde.
4) Etter barbering: den nye Gilette-mannen.
5) Ingen skikkelig barbering uten kutt.

Gjensyn med Caranavi og oppdatering fra sist

Siden turen til Combaya for halvannnen uke siden har jeg nå vært på tre tjenestereiser til: en reise til Caranavi med to overnattinger og to dagsturer til Sorata.

Turen til Caranavi varte fra søndag til tirsdag, og jeg dro ned sammen med en medarbeider fra kommunikasjonskontoret og den alltid opplagte pastor Tito, mannen med de fantastiske kotelettene, som sjafør. Vi var framme i Caranavi etter mørkets frambrudd, og etter en god middag på pastorens regning gikk vi til sengs. Mandag var dagen for å kjøre å se på prosjektene, og jeg ble med i en bil sammen med Tito og fem andre fra det lokale kontoret. I løpet av dagen kjørte vi rundt og så på, med unntak av landsbyen Kelequelera, steder jeg hadde sett fra før av, derfor var det ikke mye nytt å ta bilder av for meg denne dagen.

Kelequelera er et av de mer interessante og artige stedene jeg har besøkt her i Bolivia. Landsbyen ligger på et nes nedstrøms for Caranavi-by, og adkomsten fra hovedveien er begrenset til ei hengebru over den frådende elva. Kelequelera er befolket av urbefolkningsgruppa Lecos, men deres språk er utdøende her og snakkes bare av eldre mennesker. I landsbyen gikk jeg bare stort sett rundt og tok bilder og snakket med de innfødte, men ved en anledning måtte jeg smake på det lokale chicha, en boliviansk maisdrikk som fåes både i type øl og alkoholfritt. Dette var uten alkohol, og jeg slapp unna senskader etter et "forfriskende" glass.

Etter besøket i Kelequelera dro vi videre for å se på treprosjekter jeg hadde sett før, så da vi kom til et sted med en ålreit badeplass gjorde varmen kombinert med en sterk trang til å urinere at jeg hoppet i elva. Badeplassen var ei lita elv med foss og badekulp og var riktig så fristende. Jeg hadde desverre ikke med badetøy denne dagen, men siden flere av barna badet nakne, fant jeg ut jeg likegodt kunne gjøre det samme. Seansen var meget artig. Landsbybarna strømmet til for å se den gale, hvite og nakne mannen forlyste seg i elva deres, og ikke lenge etter var flesteparten av barna i landsbyen enten ute i vannet med meg eller oppe på brua ovenfor for å se på, i tillegg til medreisende representanter fra misjonen som også viste seg oppe på brua etterhvert. Det hele gikk heldigvis smertefritt etterpå, bortsett fra noen stygge myggstikk, nakenbading er heldigvis fortsatt både vanlig og gangbart i denne delen av verden.

Tirsdagen skjedde det ikke noe spesielt. Vi kjørte rundt og så på bondegårder og tok bilder av bøndene, før vi fikk lunsj (les middag) på kontoret og kjørte tilbake til La Paz.

Jeg har også vært to turer i Sorata den siste uka. En for å være med å dele ut gaver til fadderbarn, en annen for å være med på åpning av et nytt skolebygg. Det mest slående med slike besøk er gjestfriheten folket på bygda utviser, jeg føler ofte at det er som om jeg er en del av et statsbesøk, særlig var det slik på den ene turen da jeg var eneste nordmann med. Jeg ble høytidelig presentertsom "Ben fra Norge" (på spansk betyr denne forkortelsen av navnet mitt også "kom", slik en sier til hunder, så jeg er ikke helt komfortabel med dette / de fleste har uansett ikke det fjerneste begrep om hvor Norge er), nasjonalsangen ble sunget, og på den ene skolen fikk jeg til og med æren av å heise det bolivianske flagget. Som gjest føler jeg også et visst press til å spise det jeg blir tilbudt, også bare med fingrene, slik det gjerne spises på bygda.

På en av skolene ble vi først servert lunsj (igjen, les middag), før konene dro i gang en tradisjonell aktapi i anledning festlighetene. Når det serveres aktapi legges maten, poteter av mange slag, kjøtt, mais osv. som regel ut på et teppe og en går og forsyner seg som en vil av det en vil ha. Den lokale varianten i Sorata er dog litt annerledes. Vi satte oss til på pultene i skolegården som var satt opp som et langbord, og så kom konene på rekke og rad med hver sin tallerken godsaker som alle skulle smake på. Som nevnt spiser folk med hendene, men heldigvis satt jeg nesten først på rekka. For og ikke gå på folkeskikken og gjestfriheten løs med å begynne og si nei takk (i tillegg var jeg eneste representant fra Norge), hadde jeg å legge fra meg både min kresne tunge og det faktum at jeg allerede var stappmett, og smake på alt som seilte forbi. Blant spesialitetene som var tilberedt var ymse oster, poteter, fisk og brød. Resultatet var lette smerter i magen på kveldstid, men de ble enkelt kurert med et besøk ut i vedskjulet.

Bilder:

1)Fra en bondegård i Caranavi. Legg merke til macheten, bondens uunværlige redskap, blandingsbikkja til høyre og all mangoen.
2)Selv pastor Tito liker fersk mango.
3)Hengebrua over elva til Kelequelera.
4)Fra Kelequelera. Navnet på landsbyen kommer fra de innfødtes ord for papegøye.
5)Denne lille jenta fra Kelequelera heter etter eget utsagn Cami, er to år og uvanlig fotogen.

Tjenestereise til Combaya

Sist lørdag var jeg med på tjenestereise til Combaya for å se på prosjekter der. Combaya er en landkommune, og ligger rundt tre timers kjøring unna La Paz. I løpet av turen, som ble gjort unna på en dag, besøkte vi to landsbyer og observerte boforhold som var som tatt ut av forgangne tider.

Vi startet dagen tidlig og ankom Combaya i god tid før middag. I Combaya, som er et dalføre som begynner på over 4000 meter og slynger nedover mot jungelen, dro vi først til landsbyen Collpata. I Collpata fikk vi treffe landsbyens eldste på fellesplassen midt i landsbyen, og filmet intervjuer med disse og flere om hvordan det var før, hvordan de syntes det gikk etc. Vi fikk også med oss et lite intervju med en liten familie, før vi klatret tilbake opp til veien der bilen stod parkert. Oppe ved veien, der bilen stod parkert, fikk vi ta en kikk på et nybygd potetlager og en liten skole. Skolen var bare for de minste barna, de litt større måtte gå til en landsby, en tur på bare en time, hvis man småløp, vel og merke. Annet som må tillegges, er at bøndene i Combaya snakker indianerspråket aymara med hverandre. Spansk er noe de lærer på skolen, hvilket gjør kommunikasjonen med små barn og eldre særs vanskelig.

Etter dette fortsatte vi videre til en annen landsby, hvis navn jeg allerede har glemt. Her var små drivhus for å dyrke blomster det store satsningsområdet, og vi fikk se to av disse. Vi fikk også intervjuet en liten gutt og vi fikk med oss en bærepose poteter som takk for visitten.

På tilbakeveien var vi innom et byggeplass der to små hus for å dyrke trær og planter var under oppføring. Rett etter at vi var over dalens høyeste punkt og på vei ned mot Titikakasjøen igjen, fikk vi øye på en gruppe bønder som arbeidet på gamlemåten med å så poteter. En gammel mann gikk med to okser med påspent plog, mens konene gikk etter å sådde i rennene. Dette var en førsteklasses mulighet for gode og eksotiske bilder, og etter å ha forhørt oss om lov, ble hendelsen behørig dokumentert med film- og fotokamera. Jorda her oppe er til opplysning så skrinn at den må hvile seks år etter en potethøst. Som gjenytelse spurte følget om de kunne få sitte på videre, og vi hadde ikke annet enn å si ja til det. Fire bønder ble stuet inn i bilen og plogen bundet fast på taket. Oksene ble sluppet tilbake på beite, og den gamle mannen ble igjen. En av pasasjerene og plogen ble losset av i første landsby, mens resten av følget satt på videre til Achacachi, en relativt stor by anlagsvis to mil fra nevnte åker. Bøndene hadde antakeligvis tenkt å gå ned til hovedveien, en tur på to-tre timer, og haike eller slik videre til byen derfra. Det er ikke sikkert de ville kommet fram før det ble mørkt, så det var nok muligens med kløktig overlegg de sa ja til å la oss filme dem.

Ellers vil takke alle mine lesere for fantastisk innsats i gjesteboka. Selv om vi ikke nådde hundre kommentarer i forrige innlegg, er det ingenting i veien for at dette målet ikke kan nåes i framtida. Stå på!

Bilder:

1) Gamle menn fra velkomstkomiteen på "plazaen" i landsbyen Collpata. For de som lurer er det naturligvis koka i plastposen.
2) Landsbyen er som et levende bygdetun.
3) Denne lille gutten er rundt fem år, bor sammen med mor, far og besteforeldre, og har ennå ikke lært å snakke spansk.
4) Kommende middagsmat beiter på gårdstunet.
5) Det er vår i Bolivia og da såes det poteter.
6) /I got a Nikon camera/I love to take a photograph/So mama don't take my Kodachrome away/: Arild kan ikke dy seg når han ser muligheten til noen gode bilder.
7) Som gjenytelse for at vi fikk filme og ta bilder, ville våre nye venner sitte på tilbake til byen. Plogen må også naturligvis med, og Oscar fra infokontoret må opp på taket for å binde den fast.

Praktfulle Potosí

Dette er del II fra helgas utflukt til det sørlige Bolivia. Potosí, som til likhet med Sucre har en sentral plass i Bolivias historie som spansk koloni, er til forskjell fra sistnevnte en meget hyggelig og interessant by å besøke.

Jeg ankom Potosí med buss fra Sucre fredag ettermiddag. Turen opp i fjellene er forholdsvis kort, bare tre og en halv time, og hele veien er asfaltert. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å gå for et av de finere hotellene etter den vonde opplevelsen i Sucre. Etter å ha gått av bussen på terminalen tok jeg derfor taxi rett opp på plazaen der hotellet jeg hadde sett meg ut, et hotell i det nest fineste sjiktet i byen, i følge reisehåndboka, lå. Det første og beste hotellet hadde ledige enkeltrom til 280 bol., altså i underkant av 250 kroner. Selv om prisen etter lokale forhold var nokså stiv, slo jeg til uten å nøle. Jeg skulle bare være ei natt. Rommet var av god, europeisk standard, med dobbelteng med reine laken, minibar og badekar.

Etter endt innsjekking tok jeg meg videre til første planlagte post på programment: la Casa de la Moneda som ligger i nedkant av plazaen midt i byen. Her fikk jeg en rundtur med kjentkvinne på engelsk sammen med fire andre. La Casa de la Moneda er stedet spanjolene laget mynter av sølvet som ble hentet ut av fjellet. Bergmalmen med sølv ble først knust, så ble ble kvikksølv tilsatt for å skille ut sølvet. Denne prosessen skapte farlige avgasser, og ville neppe blitt godkjent i dag. Sølvet ble så presset til tynne plater i ei gigantisk tannhjulspresse trukket av muldyr. Myntene ble så klippet ut av platene og preget ved hjelp av hammer og stempel. Etter at spanjolene forsvant fortsatte republikken Bolivia og lage mynter på stedet fram til tidlig 50-tall. I dag lages bolivanske penger i utlandet fordi det er mer lønnsomt. Sedlene trykkes i Frankrike, mens myntene blir laget i Canada, Chile og, ironisk nok, Spania. Det var også et par belgiere med på rundturen i museet, så endelig kom mine begrensede nederlandskunnskaper til nytte.

Lørdag var jeg med på gruvetur. For 80 bolivianos fikk jeg bli med på en tur som talte 10 deltagere og en kvinnelig (!) guide, noe jeg ikke tror er altfor vanlig på slike opplegg. I tillegg til meg var vi et engelsk par, to nederlanske sneller og deres venn som hørtes ut som om han var amerikansk men så ut som en søramerikaner og fire middelaldrende spanjoler på mannetur. Jeg ble lovet at ting skulle foregå på engelsk, men, antakeligvis på grunn av de tilbakevendende spanjoler, foregikk gikk alt på spansk, hvilket egentlig var greit for alle untatt den engelske mannen. Den spanjolske kontigenten var forøvrig en lystig gjeng som både smakte på spriten vi fikk tilbud om og sang hva jeg antar er den spanske slageren/folkesangen "Soy Minero."

Gruveturen startet med at vi fikk utdelt utstyr: bukse og jakke av type slitt regntøy, hjelm og store gummistøvler. Så ble vi kjørt i minibuss opp til gruveinngangen via et lite marked hvor vi fikk kjøpe gaver til arbeiderne. Jeg kjøpte ei stor flaske brus og en pose kokablader, hvilket var de fleste andre og gjorde. Oppe ved gruva fikk vi tildelt kraftige hodelykter som ble festet på hjelmen, før vi gikk under jorda. Jeg prøvde også å tygge skikkelig med koka før jeg gikk inn i gruva. For virkelig å få gruvefølelsen, hadde jeg kjakan full på begge sider. Mine tidligere erfaringer med kokatygging var ikke veldig gode, men denne gangen gikk det veldig bra. Kunsten er å ikke tygge så lenge at kokaen blir til suppe, men tygge til det blir en klump, for så å la kokaen ligge å godgjøre seg i munnen. For de som ikke har prøvd, kan jeg fortelle at kokasmaken minner ganske mye om gras, og at hvis du tar en skikkelig munnfull av det, vil du etterhvert kjenne en god bedøvelsesfølelse i tunga og kinnene en liten stund, før virkningen gir seg. Gruvearbeiderne tygger koka fordi det gjør dem våkne og kvikke slik at de kan arbeide lenge uten å hvile, samtidig som det gjør at de ikke kjenner seg så sultne.

Selve turen inne i gruva gikk veldig bra. I begynnelsen var det litt klaustrofobisk når jeg ikke lenger kunne se utgangen, men det glemte jeg fort å tenke på. For mennesker av min størrelse, omtrent som den bolivianske gjennomsnittsmannen, var gruvegangene stort sett høye nok. Noen ganger var det litt trangere, men ikke så trangt at det bød på framkommelighetsproblemer. Noen steder måtte vi klatre i stiger, andre steder var det dype hull som vi måtte passe oss for. Temperaturen og lufta i gruva var stort sett god og kald der vi var, men en gang, da vi beveget oss innover i fjellet, kjente jeg at tempereraturen beveget seg over det som kan kalles god romtemperatur. Vi fikk også muligheten til å se gruvearbeiderne i aksjon med hammer og meisel, og vi ble tvunget til å ofre sprit og kokablader til den djevelaktige guden "Tío", eller "onkel" på norsk, som i følge gode, lokale, hedenske skikker hersker under bakken. Vel ute ble vi kjørt til en annen plass litt borte i fjellsida, hvor vi ble demonstrert en dynamittkubbes potens. Dynamitten, med god gammeldags Donald Duck-lunte, ble deponert et godt stykke i fra oss av vår kvinnelige turleder, og gjorde ingenting annet enn å lage ei god støvsky og et skikkelig smell. Omtrent som en kraftig kinaputt. Alt i alt kan turen virkelig anbefales, og den er et "må-gjøre" for alle besøkende til Potosí.

Etter gruveturen fikk jeg låne toalettet på hotellet for å vaske meg, før jeg gikk ut for å slå i hjel resten av dagen før bussen skulle gå. Hotellet passet villig på sekken min, og utviste i det hele tatt en fanstastisk service, selv om jeg strengt tatt ikke bodde der lenger. Etter å ha gått rundt i byen en stund og fått i meg litt mat, endte jeg til slutt opp på et kloster der jeg ble med på en omvisning. Klosteret var veldig forseggjort, og omvisningen, som dog var på spansk, gav et godt innblikk i klosterlivet og all kunsten som var der. Desverre kostet det ekstra å ta bilder der, og det tok jeg meg ikke råd til. Etter klosteret tok jeg inn på et spisested for å spise middag, før jeg kjørte drosje ned til busstasjonen. Busstasjonen i Potosí er en attraksjon i seg selv som våkner til liv hver kveld, ettersom de fleste bussene som går derfra er nattbusser. Stasjonen minner mer om et marked enn en transportterminal. Her finnes spisesteder, kiosker, tiggere, utallige ventende, en jomfru som kan bes til for lykke på ferden (veldig betryggende) og folk som skriker ut om ledige plasser på busser hit og dit. Jeg sjekket inn på en av de mange bussene til La Paz, og betalte 40 bolivianos, under en tidel av flybilletten, hvilket gir en god forklaring på hvorfor langdistansebuss er så populært i Bolivia og det enorme busstilbudet. Bussen gikk klokka åtte om kvelden, og siden det allerede var bekmørkt la de fleste seg til sove eller slappe av med en gang. Bussturen gikk veldig bra, veien er antakeligvis asfaltert hele veien, og det eneste som plaget meg var at noen plutselig fant det for en god idé å sette på Rocky 1, dubbet på spansk, når lyset var slukket og folk hadde lagt seg for å sove. Tipper en kunne telle antall mennesker som var interessert i filmen på en hånd. Etterhvert fikk jeg litt blund på øynene, i alle fall var vi plutselig framme på El Alto, og vi kom fram til La Paz litt før fem. Taxiene sto klare ved ankomst, og jeg tok sjansen på å kjøre privat, selv om en strengt tatt ikke skal gjøre det. Turen ned til casa'en kostet forøvrig halvparten av den nesten ni timer lange bussturen.

Den siste uka har det ikke skjedd så mye spennende, så jeg har ikke mye å lage innlegg av denne uka. Lørdag skal jeg ut å se på prosjektåpning i Combaya, det er på landet, og fra mandag til onsdag skal jeg ned til Caranavi igjen. Jeg takker for de rekordmange kommentarene. De fleste er morsomme å lese og liver opp hverdagen til både meg og kommentarenes forfattere. Noen er desverre over kanten, men sånt skjer, og eventuellt nye eller uinvidde lesere må bare være kritiske og se det for det det er - rølp fra unge menn som ikke kan gi slipp på ungdommens barnslighet. Når det er sagt er jeg forøvrig med på det meste av det.

Bilder:

1) Utsikt mot Cerro Rico fra Café Mirador på plazaen.
2) Sola gjorde at jeg måtte nyse i det selvutløseren på kameraet gikk av.
3) Patioen på det dyre og fine hotellet jeg bodde på i byen.
4) Spania har vært her: spankekongens våpenskjold på en bygning i sentrum.
5) Fra plazaen i Potosí. Den hvite bygningen i midten er Casa de la Moneda.
6) Denne jenta spilte luftgitar og sang aldeles forferdelig på markedet. En artig måte å tigge på, antageligvis morsommere i virkeligheten enn på bilde.
7) "Bakke ist in die Hölle gegangen" (Helge Kjærmann): inngangen til gruva vi besøkte.
8) Gruvegangene grenset tidvis til det klaustrofobiske.
9) Koka må til.
10) Gruvearbeiderne er noe av det mest macho som finnes i Bolivia.
11) "Soy minero ...": jeg fikk prøve å banke litt. Redskapene er hammer og meisel, det svarte er sølvåra.
12) Den kvinnelige guiden vår, som jeg ikke husker navnet på, tvang oss til å ofre kokablader og sprit til Tío, djevelen, som skal passe på og bringe lykke til gruvearbeiderne.
13) Don Gerrardo, tror det var det han het, var på arbeid denne dagen.
14) Sønnen til nevnte Don, Milton (13), hadde fri fra skolen. Og hva er ikke bedre enn å bli med pappa på jobb?