tirsdag 29. desember 2009

Nyttårsodysséen: dag 2, Tupiza

Det er bare å beklage størrelsen på bildet. Etter uttallige forsøk på nedlasting av bilde, fikk jeg endelig til dette lille. Det må desverre holde, fordi jeg gidder ikke prøve flere ganger.

Jeg startet reisen fra La Paz halv sju i går kveld, og etter nærmere seksten timer i buss, ankom jeg Tupiza i dag morges. Her skal jeg være til morgen. Da bærer det videre til den argentinske grensen, som etter sigende bare er et par timer unna, og så til Salta.

Tupiza er en støvete liten by i det sørlige Bolivia. Jeg kan ikke se at det er så mye å finne på her annet enn naturen som omkranser byen. Heldigvis er den ganske brukbar. Stedet er forøvrig kjent for å ligge i nærheten av stedet der Butch Cassidy og the Sundance Kid møtte sin skjebne, og store deler av byens reiselivsnæring spiller på dette. Selv har jeg brukt dagen på en to og en halv times ridetur til en canyon, og er meget fornøyd med det. Hesten min, Gaucho, var av det særdeles rolige slaget. Jeg klarte ikke å få ham til å trave uten oppasserens hjelp. Men, det er definitivt bedre med en treg hest enn en som finner det for godt å begynne og løpe i tide og utide.

Vennligst legg inn kommentarer. Det er leit at det ikke finnes kommentarer på det forrige innlegget enda.

lørdag 26. desember 2009

Jul i La Paz

Jeg legger ut noen bilder og ord om julefeiringa i La Paz, ei julefeiring uten julestrømpe og gaveutveksling, men likevel veldig minneverdig.

Den 24. ble det holdt julegudstjeneste i kjelleren på Casa Alianza klokka tre. Tilstede var alle husets gjester og Misjonsalliansens norske utsendinger/misjonærer. Det ble ei minneverdig messe med norske julesanger, julespill av barna og et vakker framføring av Ennio Morricones Gabriels Obo på fele av en av gjestene. Som høvelig er ble gudstjenesten avsluttet med Deilig er jorden, og den presterte å sende meg i det sentimentale hjørnet.

Etter julemessa deltok jeg på julemiddag i stua. Ei av gjestene hadde medbrakt pinnekjøtt fra Norge, i tillegg fikk jeg servert poteter, grønnsaker, annet kjøtt og ris. Til dessert fikk jeg en lokal variant av sjokoladepudding, is og jordbær. Vi var tilsammen fem stykker som deltok på middagen, men hushjelpa Betza reiste hjem til familien sin før desserten kom på bordet. I tillegg hadde laget fått særskilt dispensasjon til innkjøp av rødvin for kvelden, hvilket hjalp til med å få til en god og opphetet diskusjon og løsing av verdensproblemer.


torsdag 24. desember 2009

Julespesial: flere upublisiserte bilder

I anledning jul publiserer jeg bilder fra Norge og mine reiser rundt om i Europa som en julegave til mine lesere. Jeg beklager at aktiviteten fra min side ikke har vært veldig stor den siste tida. Men, når jeg nå skal ut å reise i tre uker til helga, skal jeg prøve å holde dere oppdatert på mine bevegelser.

Det første bildet er fra mitt besøk på Hofbräuhaus i München våren 2008. Hofbräuhaus er et Mekka for alle ølelskere, men jeg syntes det var artig å stikke innom jeg og. Ølet blir servert i svære litersmugger og stedet er alltid fullt av turister. Jeg synes skriften på veggen, "Durst ist schlimmer als Heimweh" ("tørste er verre enn hjemlengsel"), passer godt i disse juletider. Jeg har under mitt opphold i Bolivia ikke vært plaget av hjemlengsel i det hele tatt, tvertom har det vært godt å være borte fra Norge. Men, om det er en dag en skal kunne savne gamlelandet, så er det på julaften. Her i Bolivia har jeg knapt merket opptakten til jul, og godt er det. Det har vært befriende lite julepynt og dill i butikkene, og snøen skimtes bare på fjelltoppene. Jeg ønsker alle mine lesere ei riktig god jul!

Det andre bildet er fra min tur til Sicilia august 2008. Her i Bolivia er naturligvis fattigdommen påfallende, men også i Palermo var pengemangelen enkelte steder synlig. Dette bildet er fra et av de fattige kvarterene i sentrum, og viser et bombesår fra Annen verdenskrig. Byen ble bombet hardt av de allierte i 1943, og i 2008, 65 år seinere, har innbyggerne fortsatt ikke tatt seg råd til å reparere husene.

Det tredje bildet er også fra samme tur til Sicilia. Dette er fra et frigjøringsmonument eller noe i den duren i Palermo. Derav løven som bryter seg ut av lenkene. Når jeg finner statuer av løver, og det er overraskende nok ganske populært rundt om, passer jeg på å få tatt bilder av meg sammen med dyrene.

Dette bildet er fra en togstasjon i Wien våren 2008 . Mens de fleste tyskere og østerrikere desperat har prøvd å legge fortida bak seg siden 1945, går S-Bahn i Wien den andre veien. Der i gården omfavner man like godt det Tredje riket ved å pryde togstasjonene med Hitlers utvalgte spesialstyrke SS' merke.

Dette bildet fra Riga er også fra våren 2008. Norske kvinner er ikke altfor glade i å snakke om sin egen fedme, og en butikk som kalte seg "mote for korpulente damer" ville neppe slått meget godt an i Norge. I Latvia, derimot, er dette tydeligvis intet problem, som dette butikkvinduet viser.

Dette bildet er fra Skottebrygga under et kraftig snøfall i juleferien for to år siden. Legg merke til at det tilogmed har samlet seg litt is innerst i havna. Sjelden kost.

Dette bildet er fra førjulsturen til Marokko i 2007. Jeg er på ridetur sammen en marokkansk hestepasser på strendene utenfor Agadir. Da jeg skulle ut å ri sa jeg freidig at jeg kunne ri, og noe av det første jeg gjorde var å falle av hesten etter den krysset en kant ved siden av veien. For å komme dit vi er på bildet måtte vi ri rundt et av den marokkanske kongens utallige palasser. Marokko er et fattig land, fattigere enn Bolivia. Likevel holder den marokkanske kongen et tosifret antall palasser rundt om i landet, selv om han sjelden får besøkt dem. I følge Wikipedia bruker den marokkanske kongen, med det klingende navnet Mohammed VI, daglig nesten en million dollar på å opprettholde hoffet sitt.

Det nest siste bildet er hentet fra den andre sommerlige pokerturneringen i 2007. Turneringen ble avholdt på den franske nasjonaldagen 14. juli på Tor Atle Bredveis hytte i Brunlanes. Bildet er av spente deltakere før alvoret startet. Som vanlig ble turneringen vunnet av en Teien.


Det siste bildet er fra seinvinteren 2008. Sammen Tor Vegard Lindbekk, med det klingende kallenavnet, var jeg på skitur i Nordmarka utenfor Oslo. Bildet er tatt rett etter ankomst på Frognersetra t-banestasjon. Som vanlig startet vi der for å dra nytte av høydeforskjellen ned til Sognsvann.

torsdag 17. desember 2009

Avstikker til Arica

Hav! Under bugande palmer jag såg
hur våg på våg i svallande tåg
emot Chiles klippiga stränder
kom rullande in
O, detta brus när et skimrande svall
fann mig och tog mig i famnen
O, när delfinerna dök bland korall
och en vinröd klänning blev min!

For snart to uker dro jeg på langhelg til Arica i Chile. Arica ligger 8-9 timer med buss og en helt annen verden unna La Paz. Når en ankommer Arica fra Bolivia er det som å komme tilbake til Europa, til noe i retning av Spania eller Italia. Husene er vedlikeholdte, gatene er ryddige og asfalterte og bilene kjører roligere og stopper i kryss og for fotgjengere (det siste gjelder kanskje ikke i Spania og Italia). Prisnåvet i Arica er rundt det dobbelte av Bolivia, uten at det virker for avskrekkende på norske lommebøker.

Hva gjelder FNs HDI-indeks (2007-tall)(ja, jeg vet at i-en egentlig står for indeks), er Chile plassert på en 44-plass, skviset inn mellom Ungarn og Kroatia og høyest av de søramerikanske landene. Til sammenligning ligger Bolivia på en 113. plass. Spania og Italia ligger på henholdsvis 15. og 18. plass, men siden Kuba er plassert som nummer 51, hvilket jeg etter rapporter derfra stiller store spørsmålstegn ved, synes jeg også det er rart at Chile ligger så langt bak de førstnevnte. Norge er naturligvis på første plass, men det er jo bare typisk norsk.

Arica er en grenseby med nesten 200.000 innbyggere i det nordlige Chile, drøye to mil fra grensa til Peru. Grunnet nærheten til Peru har byen særskilte momsfritak for økt grensehandel. I tillegg til dette kan byen by på kilometervis med stillehavsstrand, og det var derfor jeg reiste dit.

Jeg tok bussen fra La Paz grytidlig fredagsmorgen og ankom Arica utpå ettermiddagen. Egentlig skulle jeg reise sammen med medvolontør Tonje, men fordi hun skulle prøve en kjole senere på dagen, som viste seg å ikke være ferdig likevel, kunne hun ikke reise med meg. Jeg fant hotell til rundt hundrelappen natta på første forsøk, og brukte den første kvelden på å tusle rundt i byen.

Utpå ettermiddagen neste dag ble jeg vekket av Tonje, som hadde lest min e-post og funnet hotellet mitt. Hun hadde med seg en sveitser hun hadde blitt kjent med på bussen og delt hotellrom med (gal kvinne!), og sammen gikk vi til stranda før å friste oss til et bad. På grunn av den kalde Humboldtstrømmen fra Sør-Ishavet hadde jeg på forhånd ikke altfor store forhåpninger om varmt badevann, men mine fordommer ble gjort til skamme, vannet holdt god, norsk sommertemperatur. Etter badet gikk vi inn til byen for å spise, før vi traff flere kjentfolk fra casa'en som var ankommet fra Peru.

Søndag dro jeg atter til stranda for å prøve surfing for første gang i livet mitt. Det var overraskende lett å flyte innover på bølgene, men jeg maktet ikke å reise meg opp stående på brettet. Moro var det uansett. Mandag dro jeg atter en liten tur på stranda for et bad, etter skuffet å ha konstatert at det lokale svømmebassenget i olympisk størrelse og med stupetårn var stengt for vedlikehold for flere dager. Tirsdag var det hjemreis.

Bildene fra Arica er (fra øverst og nedover):

1) Med surfebrett og våtdrakt på stranda.
2) Gatemusikanter i gågata. Legg merke til mannen til høyres slående likhet med Maradona (før fettsuging) og mannen til venstres blandede slektskap med George Clooney og Billy Bob Thornton.
3) Sammen med Tonje og Felix fra Bern på stranda. Den friske vinden og saltet fra Stillehavet hadde en fantastisk effekt på håret mitt.
4) Ottar Myrseth har flyttet til Chile og stiller til valg under aliaset Dr. Urrutia. For en mann!

Ellers har det ikke skjedd for meget av interesse siden turen til Chile. Forrige helg var jeg atter på tur til Caranavi med pastor Tito for å bevitne åpningen av små toaletthus med do, dusj og kum til vask av klær i Kelequelera. Siden jeg allerede har to innlegg fra Caranavi, skal jeg spare mine lesere for mer av det. Turen gikk strålende, jeg slapp unna myggstikk og fikk tatt mange flotte bilder. Ellers nærmer det seg jul og min store odyssee sørover på kontinentet. Beregnet avreise er 2. eller 3. juledag, og i løpet av tre uker satser jeg på å få sett fossefallene i Iguazu, det sørlige Brasil, Uruguay, Buenos Aires og Valparaíso. Mer om turen kommer i neste innlegg, som jeg satser på å få opp i tide til jul.

torsdag 3. desember 2009

Spesial: upubliserte bilder

I mangel på annet stoff, og for å slippe kjedelige beskrivelser av hverdagen min som er tunge å skrive, legger jeg nå ut ymse bilder som jeg har tatt i løpet av de siste månedene. Bildene er ikke publisert fra før av, og situasjonene de er hentet fra er ikke beskrevet. Billedteksten til alle bildene vil være plassert under bildene, i stedet for å være samlet som de vanligvis er.

Det øverste bildet er fra skolen Zarate Villca på El Alto. Skolen ligger i den fattige randsonen av byen, og veien dit er både humpete, støvete og går over ei bru som mangler rekkverk og knapt er bred nok for bilene som skal over. Jeg var der sammen med Fotball Krysser Grenser for å fotografere at det ble delt ut gaver til barna og underholdt/undervist ved hjelp av en klovn og en utkledt ulv i skolegården. Bildet er tatt på fotballbanen på skolen. De fleste skolegårdene på El Alto har nå betongunderlagg og en overbygd "gymsal". Denne skolen, derimot, har bortsett fra en betongbane, bare skitne, humpete jorder. Den snøkledte toppen i bakgrunnen er Huayna Potosí, som med sine +6000 meter troner over byen.

Det andre bildet er tatt en søndag for et par helger siden. Som eneste utsendt fra propagandakontoret skulle jeg dekke en slags familiekursdag i den overraskende store kirken Amigo Central, som lå alt annet en sentralt til, på El Alto. Kirken, som forøvrig var nokså halvferdig, hadde to etasjer, et stort kirkerom med galleri i annen etasje og lå på ei gigantisk tomt innmuret med beitende sauer på. Hovedprogrammet for de voksne var i annen etasje, og der ble det gitt undervisning om familielivets og ekteskapets utfordringer. Til slutt, til minne om bryllupsfesten, ble det servert kake, delt ut roser og holdt konsert med mariachiorkester, slik det høver seg i latinamerikanske bryllup. På dette bildet vises noen av de entusiastiske musikerne i mariachiorkesteret Aguilas del Rey, eller kongens ørner på godt norsk.

Det tredje bildet er hentet tidlig fra min karriere som informasjonmedarbeider. I en av de fattigere bydelene i La Paz hadde flere hus rast sammen og grunnen sprukket opp som følge av dårlig drenering. Vannverket hadde, med kommunens godkjenning, i årevis levert vann til dette nabolaget uten å sørge for å koble det til kloakksystemet. Følgelig rant spillvann og kloakk rett i jorda, og fordi grunnen til slutt ble mettet på vann og nabolaget, som veldg mange steder i La Paz, ligger i en bratt skråning, sprakk grunnen til slutt opp i store forkastninger. Mange av husene, som nok var ganske skrøpelige, klappet derfor bare sammen og mange ble hjemløse. Bildet er fra en teltleir som ble satt opp på en grusbane i nærheten for å huse dem som var blitt hjemløse. I teltleiren fantes alle deres eiendeler, også husdyrene. Jeg ville ikke blitt overrasket om teltleiren fortsatt stod, to måneder etterpå.
Disse damene opptrådte på markeringen av Verdens HIV/AIDS-dag 1. desember på El Alto. Jeg ble klar over at det var denne dagen da jeg satte i gang med den første av mine daglige internettrunder tirsdag, og ikke lenge etter var jeg på vei til El Alto for å dekke begivenheten. Resultatet kan leses her. Jeg mottok en skrytemail fra Norge i etterkant for min årvåkenhet, noe som var veldig artig. Jentene på bildet er henholdsvis Señorita og Miss transformista gay (transehomo) El Alto 2009, og de opptrådte med dans og kom med formaninger om å bruke kondom til ungdommen fra scenen.
Dette bildet er fra De dødes dag som var for en måneds tid siden. De fleste bolivianerne feirer denne dagen med å dra på kirkegården og drikke seg sanseløse, men jeg var med en gjeng som hadde et alternativt program. Via en av Buman-studentene var jeg bedt med en kirke på El Alto som skulle til Chua ved Titikakasjøen. Her var det en samling med en drøss av menigheter fra den samme kirkeretningen, såvidt jeg forstod av type pinsevenn, og vi spilte fotball, badet, lekte og spiste aktapi med fingrene. I tillegg var jeg, som bildet viser, vitne til en massedåp. Etter mine beregninger vasset rundt 80 bolivianerne ut i Titikaka for å la seg døpe denne dagen, til den jublende folkemengden på stranda sin store begeistring.

Det siste bildet er også hentet fra den samme dåpen. Denne lille gutten ville gjerne se hva som foregikk uti vannet, men fordi stranda var tettpakket med mennesker som så på, hadde den lille stakkaren ingen sjans til å få et glimt av sakramentet. Både han og mora ble veldig glade da jeg tilbød meg å låne bort skuldrene mine noen minutter.

Det neste innlegget vil sannsynligvis omhandle min nært forestående ekskursjon til Arica og den chilenske Stillehavskysten. Takk til alle som følger med og legger inn kommentarer, selv om jeg mistenker at enkelte personer drar opp aktivitetstallene betraktelig. Besøkstallet torsdag, for eksempel, ble halvert fra de forrige dagene, noe som merkelig nok sammenfalt med at Thor William dro på ferie.

onsdag 2. desember 2009

Spesial: Movember

Movember er en sammentrekning av ordene november og mustasje, og markeres av menn med selvrespekt over hele verden. Motivet bak movember er å fremme stolthet og samhold blant menn, og å vise solidaritet med de menn som er syke, i militærtjeneste (og dermed ikke kan la ansiktshårene gro som de vil) eller lever i undertrykkende forhold med dominante kvinner. Selv har jeg latt barten gro i omlag halvannen måned.

Movember er viktig fordi den stiller spørsmål ved den såkalte moderne mannsrollen som har oppstått i den vestlige verden de siste to tiår. Under likestillingsfanen har enkelte kvinner drevet feministtanken for langt. Mange moderne "myke" menn har blitt drevet inn i tøffelheltrollen, og i stedet for å være på likefot med sine kvinner, har deres kvinner intatt den gamle machorollen som dominerende tyranner. Mange menn lever i frykt for å si imot sine kvinner og velger å forsake sine sosiale liv for å tilfredsstille kvinnenes ofte overdrevne behov samvær på tomannshånd. Mange moderne menn får heller ikke lov å gro barter av sine kvinner, muligens fordi kvinner er redd for den maskuline kraften barter utstråler.

Jeg er på ingen måte imot likestillingstanken, men ønsker å kjempe for menns rettigheter og behov, som er like viktige som kvinnens.

Bilder er (det anbefales å trykke på bildene for å kunne få nærbilde av ansiktshårene):

1) Før barbering.
2) Ditto.
3) Vann gjør hårene mørkere og framhever bartens fylde.
4) Etter barbering: den nye Gilette-mannen.
5) Ingen skikkelig barbering uten kutt.