Karneval i La Paz

Karnevalet i La Paz og Bolivia er mye viktigere enn jul og påske til sammen, og en tradisjon jeg rett og slett misliker. Sentralt i feiringen, som varer 5 dager til endes, står fyll og blind vold, og det er viktig for mange bolivianere og involvere barn allerede fra barnsbein av i dette spetakkelet som ikke kan beskrives som noe annet enn rein og skjær djevelskap. Ikke bare blir uskyldige gjester til landet enten de vil eller ei involvert i hedenskapen, karnevalet bremser aktivt utviklingen av landet i og med at brorparten av landets voksne befolkning går på fylla fem dager i strekk, og tar seg fri fra jobben den sjette.

Bildene fra karnevalet er fra den ene dagen jeg var tilskuer til galskapen, i negativ forstand, søndag. Det skal legges til at det øverste bildet der jeg smiler er tatt før jeg fikk nok og innså at dette slettes ikke var morsomt mer, og at mange bolivianere rett og slett er onde i karnevalstida.

Jeg var som nevnt oppe for å se på paraden i sentrum søndag, men ble heller skuffet. Unge og gamle mennesker utstyrt med vanngæver og -ballonger og spraybokser med baberskumlignende innhold sirkulerte gatene i jakt på offer, og det var tydeligvis helt greit å angripe ubevæpnede og uvillige. I starten tok jeg det med fatning og tenkte at jeg måtte akseptere kulturen. Jeg kjøpte sågar et par spraybokser for å kunne være med på leken, før jeg leide en stol for å bivåne paraden.

Paraden var heller skuffende. Det var ingen lettkledde, kvinnelige sambadansere av typen en ser på bilder fra Januarfloden (det er Rio de Janeiro, for dem som ikke har vært borti Finn Fuglestad (Hill Finn!)). I stedet kom det som bare kan karakteriseres som byens berme veltende nedover gatene. Bermen gøv løs på hverandre og tilskuerne med skum og vann, i tillegg til batonger. Skamløse som de var anså de alt og alle som fritt vilt, kvinner og barn inkludert.

Etter å ha vært vitne til paraden en stund og rett og slett gått lei, søkte jeg ly på et utested for å tørke opp litt før jeg søkte meg bort fra sentrum.

Det var da jeg kom ut av utestedet at jeg fikk nok av denne såkalte feiringen av menneskets dyriske sider. Noe av det første som møtte meg var en ung mann som freidig dasket til meg med batongen sin. Jeg skrek et "hva er problemet ditt?" til ham, før jeg fortsatte oppover gata til skjærsildens ende (her: minibussene). Flere oppsnasige drittunger sprutet etter meg, men jeg klarte å tøyle meg helt til en liten lømmel sprutet skum i ansiktet mens jeg holdt på å tørke meg fra et tidligere angrep. I mangelen på andre våpen hadde jeg ingen annen hevnmulighet enn å spytte etter ham. Skal si faren hans reagerte! Etter flere vannballonger, skumdusjer og ei bøtte vann kom jeg omsider fram til en minibuss, og lovet meg selv og aldri bivåne La Paz' karneval igjen.