Siden sist i sør

Sist helg reiste de fleste andre av de frivillige på helgetur til Saltørkenen sør i landet. Jeg valgte å bli i La Paz fordi turtilbudet vi fikk var ganske dyrt og fordi jeg ikke haster sånn med å få med meg turistattraksjonene, den såkalte ”gringoløypa”, som de andre. Det betydde at jeg hadde ei helg helt uten planer til rådighet.

Fredag ville jeg vitje jazzfestivalen i byen. Festivalen hadde allerede vært i gang i halvannen uke, og i følge mine beregninger ville fredag være siste kveld med konsert i Teatro Municipal, det kommunale teatret. Jeg hadde allerede en bomtur til teatret etter å ha sett feil i programmet søndagen før, så denne gangen var jeg bestemt på å gjøre spansklæreren fornøyd ved å besøke et lokalt kulturarrangement. Jeg ankom sedvanlig teatret rett før konserten skulle begynne klokka åtte. Småstresset gikk jeg rett til billettluka, der det til min store lettelse ikke bare var ledige billetter igjen, billetten jeg ble tilbudt var sågar gratis. Etter å ha fått billetten beveget jeg meg innover mot salen og ble gitt et program som jeg hastig stappet under armen på vei mot toalettet. Etter toalettet gikk jeg inn og fant mitt sete, for så å ta fram programmet. Da jeg så dette, ble jeg en smule forundret. Programmet hadde slettes intet med jazz å gjøre, men handlet om et stykke som het ”Karma”. Med mine begrensede spanskkunnskaper så jeg at ”Karma” var ”moderne koreansk dans og et spetakkel av kampsportkunst”. I ettertid har jeg riktignok slått opp ordet espactáculo og funnet at det betyr skuespill snarere enn det vi på norsk forbinder med spetakkel. Jeg håpet i det lengste at dette programmet ikke var kveldens program, men heller et slags reklameblad. Det kunne vel ikke være at jeg hadde sett feil i jazzprogrammet igjen? Jeg kikket nervøst rundt meg og oppdaget at det fantes urovekkende, og neppe helt tilfeldig, mange mennesker i salen som kunne tenkes å være koreanere. Dessuten så datoen nederst på brosjyren til å stemme med fredag. Ordene ”moderne dans” fikk det til å gå kalt nedover ryggen på meg. Med en grufullt kjedelig ballettforestilling fra operaen i Budapest friskt i minne, ble tanken på å overvære enda en danseforestilling uutholdelig. Dessverre var salen begynt å bli ganske full da jeg kom til denne ubehagelige erkjennelsen, og med teatret fullt av det som måtte være La Paz’ kultursnobber og Koreas fremste diplomater og næringslivsledere i Bolivia, var jeg lite lysten på å spille rollen som den dumme, utakknemlige gringoen. Jeg valgte derfor å bite i det sure eplet å bli sittende inntil videre. Forestillingen tok til, og til min store lettelse var det ikke like meningsløst kjedelig som å se på ungarske menn og kvinner svinse rundt i trange ballettkostymer. Handlingen og draktene i stykket var trolig hentet fra koreansk mytologi, uten at jeg forsto særlig mye av det som foregikk. Danserne var derimot meget akrobatiske, og kampsportsekvensene minnet mer om sirkus enn trauste danseforestillinger. Og sirkus kan jeg like. Når pausen kom etter vel tre kvarter, var jeg likevel lettet som kunne snike meg ubemerket ut av teatret. Ettersom jeg likevel ikke forsto noe av det som skjedde på scenen, følte jeg ingen nysgjerrighet overfor resten av stykket.

Jeg gjennomgår resten av helga i korte trekk: etter jeg forlot forestillingen dro jeg på indisk restaurant og spiste meg avsindig mett. Lørdag sov jeg lenge, reiste ut og spiste og så en tysk film på kino som jeg hadde sett fra før. Søndag var jeg også på kino og så en boliviansk film om noen rike mennesker i La Paz. Filmen heter Zona Sur, fordi som måtte være interesserte.

Denne uka er det ”introuke” på programmet, hvilket vil si at vi reiser rundt for å se og få en innføring i Misjonsalliansens ulike prosjekter. Mandag tilbrakte vi på hovedkontoret i sentrum. Der fikk vi møte lederen for Misjonsalliansen i Bolivia, Tito Montero. Han har noen fantastiske koteletter av noen kinnskjegg. Vi utvekslet også gaver med hverandre og de ansatte på kontoret i anledning den bolivianske kjærlighetsdagen. Dette konseptet kjenner jeg virkelig ikke til, og jeg bryr meg heller fint lite om det. Jeg fikk en kosebamse i bytte mot kjempepose med karameller. Kanskje ikke det jeg hadde mest lyst på der og da, men i ettertid ser jeg jo at bamsen fortsatt lever, mens noe spiselig for lengst hadde blitt spist, fortært sendt ut den naturlige veien.

Tirsdag var vi på El Alto for å beskue fotballbaner bygget i forbindelse med ”Fotball krysser grenser”-prosjektet. Etterpå fortsatte vi til hovedkontoret for mikrokredittbanken Diaconia-FRIF. Denne banken gir små lån til fattige mennesker som ikke ville kunne fått lån i vanlige banker, og hjelper på denne måten til med å løfte mange mennesker ut av en bunnløs fattigdom. Diaconia-FRIF låner nå ut i overkant av 25 millioner dollar til over 40.000 klienter i Bolivia, og således har de fleste på El Alto, La Paz fattige forstad/naboby med rundt en million innbyggere, hørt om banken. Vi fikk også servert lunsj på kontoret, en lunsj som introduserte de fleste av oss, inkludert meg, for den lokale spesialiteten chuños. Chuños er frysetørkede poteter og er fra hvite via grålige til svarte i fargen. Knollene vi fikk servert denne dagen smakte umiskjennelig av det jeg vil karakterisere som fjøs, og de falt derfor ikke videre i smak. Det sies at du kan bli vant til denne smaken dog, men sånt kan sies om mye rart. Vi fikk også servert chuños til lunsj dagen etter, denne gangen i ei kyllingsuppe, noe som gjorde at usmaken ble borte. Etter lunsj dro vi på besøk til et lånekontor der vi fikk møte ei kvinnegruppe som hadde gått sammen om et lån for å drive småhandel, før vi dro videre før å møte en møbelsnekker som ved hjelp av mange små lån hadde bygget opp en liten møbelfabrikk i bakgården sin.

Onsdag dro vi tilbake til El Alto for å se på skoleprosjektene. Etter først å ha fått en gjennomgang av diverse informasjon på El Alto-kontoret for Alliansen, reiste vi ut for å se på en liten, nybygd skole helt i utkanten av byen. Jeg vil faktisk si den lå utenfor den en kan kalle bybebyggelse. Veien ut ditt var særdeles dårlig, nesten alle de spredte husene var bygget av adobe og husdyrene beitet fritt på markene mellom husværene. Skolen hadde blitt bygget av de lokale innbyggerne selv. Inni skolebygget fikk vi høre på en gammel mann, som antakelig fungerte som en slags eldste for lokalsamfunnet, fortelle om at foreldrene hans hadde vært slaver, og hvor inderlig han ønsket at dagens unge skulle få utdanning og bedre muligheter til å komme ut av fattigdommen enn det hans generasjon hadde. Han takket inderlig Misjonsalliansen for at de hadde vært med å støtte skolen med penger til lærere, materiell og bygg. Skolen hadde nylig blitt offentlig godkjent, men som jeg forsto det ventet de fortsatt på at kommunen skulle begynne å lønne lærere for dem. På vei ut av bygget tok han alle i hånda og omfavnet oss. Etter dette dro vi inn til den etablerte bebyggelsen på El Alto for å besøke en helsestasjon og en skole som skulle bli framtidige arbeidsplasser for noen av mine frivillige kolleger. På helsestasjonen ble vi presentert for aktivitetene som foregikk der. Blant annet fikk vi anledning til å buse rett inn på stua der nybakte mødre lå med sine spedbarn. Skolen vi besøkte var av det store slaget med, om jeg husker rett, rundt 2000 elever. Under skolebesøket bet jeg meg merke i en ting som jeg fant underlig. Selv om rektor pratet om at det dårlige kostholdet til elevene førte til nedsatt læringsevne og at tannproblemene blant fattige i Bolivia er prekære, nærmest epidemiske, så fantes det flere kiosker innenfor skoleporten klare til å forsyne elevene med cola og slikkeri. Forstå det den som kan.

Torsdag var vi på besøk i Sorata-dalen. Dalen ligger drøye 3-4 timers kjøring fra La Paz, og er det vi trygt kan kalle landlig. Her bor folk i små landsbyer, av hvilke vi besøkte to. I den første fikk vi hilse på elevene ved skolen og spille en fotballkamp mot noen heldige utvalgte elever. Kampen Norge-Bolivia endte dessverre med 6-4 tap. Vi fikk også beskue et grisehus og vanningsposter i landsbyen som Alliansen arbeider for å få opp. Grisehusene er for at grisene skal leve adskilt fra mennesker og for at de ikke skal ete menneskelig avfall, hvilket kan føre til trikiner og påfølgende død og fordervelse for dem som eter kjøttet. Målet med vanningspostene er at hvert hus i landsbyen skal ha tilgang på rennende vann til drikke, klær- og kroppsvask, noe som naturligvis hever livskvaliteten til bøndene. I den andre landsbyen fikk vi se et vanningsanlegg for jordbruk som hadde blitt satt opp, før vi vendte tilbake mot La Paz. Forøvrig må det nevnes at landsbyene lå på drøye 2600 meter, altså rundt 1000 meter lavere enn La Paz. Det gjorde klimaet betydelig varmere, lufta bedre å puste i og ganske grønn. Hadde det ikke vært for at skyene lå ganske lavt og tett denne dagen, ville en også kunne ha sett det majestetiske fjellet Illampu, Bolivias fjerde høyeste fjell på over 6300 meter, trone over dalen.
Fredag skal vi få informasjon om HIV/AIDS-prosjektet og holde fest for BUMAN-studentene. Disse studentene kommer fra fattige familier, og mottar støtte til utdanning mot at de arbeider litt for organisasjonen. Jeg kommer tilbake til dette når det har skjedd, men jeg kan røpe at jeg skal være med på å lage seksti porsjoner lasagne. Det vil blant annet si femten løk, seks kilo kjøttdeig og tre og halv liter ost.

Bilder vil bli lagt til og språkfeil vil bli rettet om ikke lenge, hvilket definitivt er relativt.