Søndagstur til Mallasa

For å blidgjøre de av dere som vil se flere bilder, også med meg på, velger jeg denne uka å skildre min søndagstur til Mallasa.

Mallasa er en liten by i dalen nedenfor La Paz. Jeg vil anslå avstanden fra Mallasa til Obrajes, bydelen jeg bor i, for å være ei lita mil. Drosjeturen ned kostet 20 bolivianos, altså fem mer enn det vanligvis koster til sentrum. Mallasas største attraksjoner er Valle de la Luna, månedalen, med sine merkelige leireformasjoner, dyreparken, en annen park og et stort område sør for byen der man kan leie hester, sykler og firehjulinger.

Søndagsturen startet i ett-tida. Den opprinnelige grunnen til at jeg tok drosjeturen til Mallasa var at jeg ønsket å bestige la Muela del Diablo, populært kalt Djeveltanna/Teufelspitze (eg. djevelens jeksel), som en av de mest synlige, karakteristiske og bestigbare toppene på La Paz' horisont. Dog, da jeg kom fram til Mallasa og spurte om veien til denne naturlige fallos, pekte drosjesjaføren bare oppover åsen mot en topp jeg ikke lenger kunne se. For å nå denne åsen måtte jeg dessuten krysse ei elv jeg mistenker for å fungere som drenering for La Paz' urensede kloakk, og jeg kom relativt hurtig fram til at jeg ikke hadde hast med å bestige nevnte fjell, og at jeg heller ville se hva denne lille by hadde å by på.

Ettersom jeg ved forrige visitt i Bolivia så Månedalen, falt valget denne søndagen på dyreparken. Inngangprisen for å komme inn i dyreparken i La Paz er 3,50 bol., altså rundt tre kroner, og jeg hadde derfor ikke altfor store forhåpninger til hva som var innenfor gjerdene. Jeg tok skammelig feil. Den lave prisen gjør at dyrehagen fungerer som et søndagsturmål for vanlige bolivianere, men det skorter ikke på en variert meny av innesperrede dyr av den grunn! Jeg så blant annet, i tilfeldig rekkefølge, papegøyer, llamaer, rev, sau, hest, puma, apekatter, boa, klapperslange, løve, jaguar og ender. Jeg så også en lokal søramerikansk variant av bjørn (noe mindre) og et slags griselignende dyr som visstnok lever i store flokker rundt om på kontinentet. Den største attraksjonen var dog kondorene. Her i La Paz har de fanget og sperret inne et forholdsvis stort antall av disse mektige andinske, fjellgribbene i et stort friluftsaviarium. Praktfullt! Disse majestetiske fuglene ser ut som store, stygge forvokste kalkuner, og sitter sørgelig stille bak gitteret og ser på de nysgjerrige. Jeg så desverre ingen av de fullvoksne eksemplarene fly, jeg tviler egentlig på at det var nok plass til det der. En kan ikke få både i pose og sekk.

Etter å tilbrakt et par lange timer bak dyrehagens gjerder, fristet jeg meg en tur til området sør for dyrehagen der man kan leie hester og firehjulinger. Jeg hadde sett sirkuset innenfra dyrehagen, og fant ut at jeg måtte prøve. For tyve bolivianos fikk jeg leie en ikke altfor sprek firehjuling i et kvarter. Det holdt til et par runder på området, men det morsomste var dog når jeg til slutt bare kjørte rundt i ring for å spinne, sladde og støve på det løse grusunderlaget. La meg være ung!

Etter motorseansen fant jeg meg plass i en minibuss retning sentrum. Turen kostet 1,5 bol. (grunnen til at jeg frekvent nevner prisene her, er for å gi leseren uten kjennskap til bolivianske forhold et innblikk i prisnivået. Generelt sett er alt som trenger arbeidskraft og som ikke innebærer importerte varer sykelig billig.) I sentrum fikk jeg i meg et godt måltid på El Lobo. Jeg fikk også pusset av støvet og svertet opp joggeskoene til den selvvalgte pris av 10 bolivianos før jeg dro hjem. Han, skopusseren, Daniel på 13 år, ble nok glad for at jeg akkurat hadde lagt igjen vekslepengene mine på El Lobo.

For øvrig er, for de som måtte undre, magen og avføringen min nå (mandag kveld) nærmest tilbake i normalt lage.

Bilder denne gang er (klikk på bildene for å forstørre):

1) Den mektige kondor.

2) Et mindre heldig bilde av meg foran kondorburet (selvutløser).

3) Meg på firehjuling (boliviansk fotograf).