Nytt fra sørfronten

Ei ny uke er passert, og også denne har vært begivenhetsrik. Magen min har vært stabil bortsett fra en isolert hendelse på El Lobo lørdag, så jeg har heller ikke godt glipp av noe vesentlig på grunn av sykdom.

Forrige onsdag var det VM-kvalik på stadion, og jeg var på plass for å følge Bolivias kamp mot Ecuador. Som ventet ble hjemmelaget knust av VM-jagende ecuadorianere, men at de skulle være så dårlige hadde jeg ikke ventet. Allerede etter to minutter smalt en av Ecuadors spisser ballen under tverrliggeren og ut igjen etter å ha lurt målvakta, det var en større prestasjon å bomme enn å gjøre mål, og sluttresultatet 3-1 til Ecuador gir aldeles ikke et rettferdig kampbilde. Det var som å se Norge mot Nederland i Rotterdam, og bortsett fra de siste tjue minuttene skapte Bolivia fint lite. De siste tjue derimot, da Ecuador komfortabelt ledet 3-0, fikk Bolivia derimot ballen på tilnærmet permanent lån, og bestemte seg for og gang på gang å sende ballen inn for et mål der Ecuador hadde stålkontroll. Like før slutt glapp det imidlertid for de gule og Bolivia satt inn en ufortjent utligning. Det største bidraget til underholdninga fra Bolivias side var spiller nummer 10. Denne mannen, Limberg Gutierrez,er tidligere omtalt av meg i rapporten fra byderbyet, der han smalt inn The Strongest’ mål fra nærmere 40 meter. Hr. Gutierrez minner en smule om Tomas Brolin fra tiden etter hans glansdager i Parma. Som Brollan har han halvlangt blondt hår, er minst ti kilo for tung og beveger seg så lite han kan. Hans forse ligger i hans silkeføtter, som stundom slår geniale pasninger og tar absolutt alle dødballer på motstanderens halvdel. Det var også han som slo hjørnesparket som førte til Bolivias utligning.

Bortsett fra at landslaget stadig skuffer, er det lite ved Bolivia som minner om Norge på Ullevål. Ettersom det koster 80 bolivianos å sitte på det samme setet som det etter sigende koster 15 å sitte på under klubbkamper, ble stadion langt fra full mot Ecuador. Blant dem som tok seg råd til å komme dog, var det mange av den ivrige sorten fotballtilhengere. Det haglet med ukvemsord rettet mot med- og motspillere, dommer og Bolivias trener, og stemningen var langt fra den forferdelige familieatmosfæren som pampene i NFF etterstreber. Det bidro til å trekke underholdningsverdien opp. Med tapet for Ecuador er Bolivia nå sjanseløse på VM-plass, og etter hva jeg har lest i den bolivianske avisa La Razòn er nå myndighetene i gang med å løse den ”nasjonale fotballkrisa”. Om dette går på landslagets resultater vet jeg ikke, men det forundrer meg ikke.

Denne helga, det vil si fra lørdag til mandag, tre dager til endes, har det vært en slags nasjonalfest her i La Paz og omegn. Hva de egentlig feirer er jeg ikke helt sikker på. Jeg er blitt fortalt at det er en slags Kristi himmelfartsfeiring, men den minner mest om en slags alkoholisert 17.maifeiring. Rundt om i byen har det vært parader med korps som har spilt den samme melodien om og om igjen mens menn og kvinner i alle aldre, organisert i dansetrupper med tradisjonelle og karnevalslignende drakter, noen sågar med den tradisjonelle djevelmaska på, har danset i takt. Langs veiene har det stått feststemte mennesker parate med ølflasker for å servere de tørste marsjerende.

For å beskue denne festivitasen dro jeg lørdag opp til El Alto, byen ovenfor La Paz der feiringen visstnok skulle være mest imponerende, sammen med to norske medfrivillighetsarbeidere. På El Alto fikk vi bivåne det nevnte spetakkelet og vi ble påspandert drikke av to bolivianere. Han ene viste oss legitimasjon på at han jobbet i luftforsvaret og påsto at han var Evos pilot. Den andre var danser i opptoget, hadde vært på fylla i to dager i strekk og snakket ufattelig dårlig tysk hans påstand om at han hadde bodd seks år i Tyskland tatt i betraktning.

På søndag besøkte vi det store gatemarkedet på El Alto. Markedet, som holdes hver torsdag og søndag, er kjent for sin størrelse og skulle i anledning høytiden være ekstra stort. Om det var større enn vanlig kan jeg ikke bedømme, men stort var det. Grunnet størrelsen på gruppa jeg reiste med, vi talte fem mennesker, fikk jeg dessverre ikke sett enden på markedet, fordi vi hele tida ble hengende igjen da noen av oss så noe av interesse. Jeg fikk dog sett mye rart som kan kjøpes. Alt fra brukte bher til antikke symaskiner, nyslaktetede hønehoder og bløtekaker var til salgs. Mine innkjøp talte tre par vanlige sokker til 10 bol., en cd med 12 album på mp3 til 3 bol., et par alpakkasokker til 10 bol., et hoppetau til 10 bol. og ei flaske cola til den nette sum av en gærning. Etter markedet reiste vi ned til sentrum for å spise, og endte opp på en av byens fineste og dyreste restauranter. Selv om dyrt i Bolivia gjerne tilsvarer et par pølser på Shell i Norge, er det det samme med dyre restauranter i Bolivia som i Norge: en blir sjelden mett. Heldigvis finnes det i La Paz en pizzakjede ved navn Eli’s. Litt feminint navn tenker du kanskje, men disse restaurantene serverer rause porsjoner av pizza type amerikansk, og pizzaen er den beste jeg har smakt her i byen. Jeg har også vært to ganger på kino i helga. Lørdag så jeg den amerikanske komedien ”Hangover”/”Que paso ayer?”/”Hva skjedde i går?”. Den var overraskende nok ustyrtelig morsom, og siden kino i Bolivia er relativt billig tok jeg turen igjen på søndag. Da så jeg en kolombiansk film med den lite hyggelig tittelen ”Satanàs” , hvilket betyr akkurat det det høres ut som. Filmen var utelukkende på spansk, noe som gjorde spansklæreren min glad, men som også gjorde at jeg ikke fikk med meg alt som ble sagt. Jeg fikk allikevel med meg at filmen endte med en spektakulær massakre på en restaurant. Den anbefales.

Bilder kommer muy pronto.