Sucre suger

De siste dagene har jeg vært på tur til Sucre og Potosì, og opplevelsene av de to byene var svært forskjellige. Jeg velger derfor å skille dem i to innlegg, slik at forskjellen kommer tydligere fram og slik at jeg får bedre plass til tekst og bilder om og fra hvert sted.

Turen til Sucre startet forsåvidt bra. Jeg kom meg greit opp til flyplassen på El Alto med offentlig transport, og flyturen ned til Sucre gikk smertefritt over vakkert fjellandskap. Jeg fikk bagasjen min som jeg skulle da jeg kom fram og fant også billig transport inn til byen. Problemet mitt med Sucre startet først da jeg skulle finne rom for natta.

Jeg gikk rett på de billige hotellene i sentrum og var ute etter et enkeltrom med eget bad. Det viste seg å være vanskelig å få tak i, og gang på gang fikk jeg beskjed om at det ikke fantes plass til meg. Eneste tilbud jeg fikk var et bryllupsrom uten vinduer og med plass til lite annet enn ei dobbeltseng, det kostet 110 bol., og et dobbeltrom til 130. Da jeg omsider kom over et nesten umerket herberge der jeg ble tilbudt et femmannsrom aleine til 30 bolivianos, altså prisen av et godt brød i Norge, takket jeg ja i lettelse over å ha funnet noe som helst. Herberget var slitent og ble voktet av en utrolig gneldrete og irriterende kjøter som i tillegg til å ha lagt ifra seg et bein med kjøtt i den ene senga på rommet, også hadde pisset på badegulvet mitt. Hva en kan godta bare prisen er riktig!

Etter å ha kommet meg ut av hotellet spiste jeg litt og tok meg en tur på markedet, som var både lite og uinteressant. Deretter tok jeg en taxi opp til klosteret La Recoleta. Det skulle i følge reisehåndboka mi ha en god utsikt, i tillegg til at klosteret skulle være både vakkert og interessant. Utsikten var forsåvidt god derfra, men, og det er mulig jeg er blitt litt blasert av utsikten over La Paz, beliggenheten til eller utsikten over Sucre er på ingen måte spektakulær. Da jeg gikk bort til klosteret for å prøve å komme inn der, fikk jeg beskjed av en mann som trolig hadde med det å gjøre å vente i et kvarter. Etter å ha sittet og ventet en god stund uten å ha gjort annet enn å lure på hvorfor det bare var indianere som stod i kø inn til kontoret innenfor venterommet og snikfotografert damene som solgte sterk drikke utenfor, gav jeg opp og gikk. Som en enhver nordmann ville ha gjort, bestemte jeg meg derfor for å bestige en av kollene over byen for å få bedre utsikt. Turen gikk derfor oppover bakken bak klosteret og opp mot en høyde med en Kristusstatue oppå. Veien oppover var lang og hard, selv om lufta i Sucre (godt under 3000 m.o.h.) er merkbart bedre enn i La Paz, og jeg ble god og svett. På den siste biten opp fikk jeg følge av en lokal gamling, og oppe på toppen inspiserte jeg statuen og utsikten, som var litt bedre enn ved klosteret. Området der oppe var forøvrig både skittent og forsøplet, og ikke lenge etter gikk jeg ned igjen alene , mens min stakkars nye venn, gamlingen, var opptatt med å samle sammen tomme vin- og ølflasker.

Vel nede igjen fant jeg fram til et ganske interessant museum som viste fram ulike klestradisjoner blant de ulike indianergruppene i området. Museet stengte desverre like etter at jeg kom. Jeg gikk så og spiste pizza og is på en dyr restaurant, jeg følte jeg kunne overdrive litt siden jeg bodde så billig, før jeg gikk en runde på byen for å se på livet. Denne kvelden var det en feiring av et slag, og mange av byens studenter var ute og danset i fakultetsvise grupper i byens gater. Ikke veldig seint gikk jeg tilbake til herberget for å legge meg, men ble sittende å prate med stedets vertinne en liten stund. Hun var forsåvidt hyggelig, sa hun kjente noen i Norge, men hovedgrunnen til at jeg ble sittende i resepsjonen, som jeg mistenker også fungerte som stue for stedets eiere, var at de ikke kunne finne nøkkelen til rommet mitt med en gang. Rommet mitt hadde blitt låst med en hengelås fordi noen tjuvradder av noen argentinere, hennes ord, ikke mine, hadde flyttet inn ved siden av for natta. Og argentinere og peruanere kan man ikke stole på, må vite. Chilenere, derimot, er greie folk. Natta forløp greit, jeg så ingen rotter eller kakkerlakker på rommet, selv om senga ikke luktet helt reint og madrassen var temmelig fraværende. Dusjen morgenen etter gikk også knirkefritt, hvilket var overraskende, ettersom mine tidligere erfaringer med elektrodusjer er blandede og ledningsopplegget i denne så heller suspekt ut.

Kanksje er ikke mitt inntrykk av Sucre like dårlig som den bombastiske overskriften antyder. Sucre fungerer bra til sitt bruk. Det er en forholdsvis hyggelig småby, full av historie og flotte koloniale bygninger. Hvis en er interessert i gamle kirker, spansk kolonihisorie og museer, især kunstmuseer, er nok Sucre verdt et besøk. Det finnes også noen dinosaurspor utenfor byen for de som er interessert i det, dessuten er klimaet godt og ikke for varmt på grunn av den fordelaktige høyden.

Det som gjør Sucre uspiselig for meg er menneskene. Selv om Sucre er universitetsby og hovedstad, juridisk sett, og følgelig hjem for mange fornuftige mennesker fra hele landet, er den også full av cambas. Cambas er rike, oppsnasige, provinsielle, egoistiske og rasistiske mennesker fra lavlandet. Disse ønsker løsrivelse fra resten landet fordi de mener at de ikke har det godt nok, og de mener at indianerne fra høylandet er late, dumme og lukter vondt, bare fordi de er indianere fra høylandet. Det minste de kan godta er at Sucre blir fullverdig hovedstad, hvilket naturligvis ikke går an, fordi Sucre er, uansett hva den var i kolonitida, en provinsiell småby. Litt sånn som Bergen er i Norge.

Bilder:

1) "Smil, du er i Sucre": det begynte bra.
2) "Collas de mierda": jeg er ikke spesielt glad i cambas heller.
3) Dame jeg snikfotograferte utenfor klosterkirken som solgte drikke, antakeligvis chicha, et slags øl.
4) Sucre, capital del racismo: til og med bygningene er hvite.
5) Den tvilsomme dusjen på herberget mitt. Ledningene var ikke tildekket og endene var bare teipet over. Heldigvis slapp jeg unna støt.