"Dødsveien" og andre hendelser

Forrige helg var særdeles hendelsesrik for min del. Fredag var jeg med på en tur til den sørlige enden av byen med ansatte i Misjonsallliansen. Lørdag var satt av til organisert gruppesykling ned den såkalte ”Dødsveien”, mens det på søndag var den ventede landskampen mot Brasil.

På fredag var jeg bedt med på tur med ansatte fra Misjonsalliansen, deriblant den nevnte direktør Tito Montero. Egentlig har jeg fri fredager, men siden dette luktet alt annet arbeid og tvertimot virket som en artig dag, hadde jeg ingen problemer med å takke ja til invitasjonen. Det eneste "drawbacket" var at jeg måtte stå opp tidlig.

Dagen startet med at vi ble busset ned til Mallasa. Her gikk vi ned i en slags canyon med et, for årstiden, lite elveleie. Vi gikk nedover dalen et par timer, før vi ankom et vakkert beliggende konferansesenter. Senteret blir ofte brukt til staselige bryllup, og var tekkelig utstyrt med eget kapell, badebasseng (desverre uten vann for øyeblikket) og en liten fotballbane. Stedet hadde også utsøkte toaletter med urinal, hvilket desverre ikke er altfor vanlig i Bolivia. Her gikk vi igjennom et kort program der vi ble delt inn i grupper og skulle svare på oppgaver som handlet om lagarbeid, før vi fikk slappe av før lunsj (som i Bolivia betyr middag). Til lunsj fikk vi både kjøtt og poteter, flere runder med brus og frukt til dessert. Dessuten fikk jeg i løpet av dagen spilt litt fotball og lekt den lokale leken Terremoto (jordskjelv). I Bolivia leker voksne gjerne leker som i Norge hadde vært forbeholdt barn i småskolen.

Lørdag var det klart for høydepunktet under mitt boliviaopphold så langt: den såkalte "Dødsveien". Rett over sju om morgenen ble vi hentet av reiseselskapets minibusser og tatt med til det fasjonable El Consulado for en rask frokost. Her fikk vi servert utsøkte rundstykker, appelsinjus og appelsin(!)lapper. El Consulado har forøvrig også fabelaktige toaletter med urinal, selv om den kunstferdige vasken er høyst upraktisk.

Vi ble så hilst god morgen av en danske som formodentligvis var både stedets og reiseselskapets eier, og måtte overgi de avtalte 455 bolivianos til ham. Selv om dansker og sykling er en tvilsom kombinasjon, vakte denne danskens blide oppsyn tillit til selskapets ansatte. Jeg følte meg trygg på at jeg hadde lagt livet mitt i kyndige hender for dagen.

Vi ble så kjørt opp til fjellpasset La Cumbre (4650 m.o.h.), hvor vi fikk utdelt fullt beskyttelsesutstyr, vindjakker og sykler før vi satte utfor. De første titalls kilometrene av veien nedover er asfalterte og i god stand, så de gikk veldig greit å rulle ned. Vi fikk imidlertid en ubehagelig overraskelse under vårt første stopp på ei veilomme noen få kilometer inn i turen. Hele gruppa, en 15-20 mennesker inkludert selskapets kjentfolk, hadde stoppet for å sjekke at alle syklene fungerte som de skulle og at ingen hadde problemer, da en stein på størrelse med en fotball eller håndball spratt ned midt i gruppa og fortsatte videre videre nedover fjellsida. Den presumptive synderen, en tulling av en mann som antakeligvis var ansatt i det bolivianske veivesenet og som klatret i fjellsida ovenfor med måleutstyr, hadde ikke vett på å rope om varsku. En av mine medreisende uttalte etterpå noe sånt som at dette var en god mulighet for ham til å bli religiøs.

Resten av turen forløp smertefritt. Jeg ble raskt fortrolig med å sykle på de smale, humpete grusveiene, og selv om flere av de andre hadde problemer med å takle de bratte stupene og den i overkant gode utsikten, fant jeg det ikke i det spor ubehagelig fordi jeg fokuserte intenst på veien og lengderetningen. Naturen nedover var mer enn storslått, og det var fantastisk å oppleve hvordan både vegetasjonen og temperaturen tiltok ettersom høydemetrene avtok.

Vel framme i Coroico fikk vi tildelt håndklær og dusj. Vi fikk sågar muligheten til å friste oss et besøk i et badebasseng, men jeg avslo fordi vannet ikke så veldig reint ut. Etter en god lunsj (betyr som nevnt middag i Bolivia), tok minibussene fatt på tilbaketuren. Dette var noe jeg hadde gruet meg til allerede i flere timer, ettersom jeg hadde fattet mistanke om at den nye og forbedrede veien var stengt da vi så en tankbil på vei nedover "Dødsveien" tidligere på dagen. Kjentmennene sa da at det hadde gått et ras på nyveien, men jeg håpet i det lengste på at det var en dårlig spøk. Det viste seg å ikke være det, og bilturen oppover veien var mye mer nervepirrende enn syklinga ned. Det gikk heldigvis bra, selv om veien mange steder bare akkurat er bred nok og utsikten nedover er påtakelig god.

Vel hjemme etter mørkets frambrudd, gikk jeg sammen med noen andre og så en slags skrekkilm på 3d-kino. Det var i overkant mye med dødelige objekter som kom flygende i mot meg, og etter kinoen begynte jeg for alvor å reflektere over hvor heldige vi hadde vært da steinen ikke traff noen under turen. Jeg er sikker på at det hadde gått galt om den hadde truffet noen i hodet, hvilket den bare var noen centimeter og et brøkdels sekund unna, fordi han som var nærmest akkurat fikk hoppet unna da noen så steinen komme.

Neste dag var det klart for helgas siste høydepunkt, kampen mot Brasil, selv om den ikke føltes stor i det hele tatt etter lørdagen. Jeg møtte opp i tide for å få med meg nasjonalssangene, og ble møtt av et boliviansk lag som var totalt annerledes enn fra kampen mot Ecuador. Bolivia spilte godt og med selvtillit, selv om de manglet tieren, Tomas Brolin-klonen.

Etter endt første omgang ledet Boliva 2-0 etter et godt hjørnespark og et velplassert frispark. Jeg tok det imidlertid for gitt at Brasil hadde æresfølelse nok til å komme tilbake i de siste førtifem. Brasil brant desverre for dem sjanser på rekke og rad, før de utlignet tjue minutter før slutt. De klarte imidlertid ikke putte flere mål, og til publikums store glede kunne dommeren blåse av på 2-1. Seieren til tross, de hardkokte bolivianske tilhengerne viste seg likevel fra sin beste side ved rope allslags bannskap og rasisme og "ut med Sanchez! (den bolivianske treneren)". Jeg har lært mange nyttige ord på de tre kampene jeg har vært på. Til slutt må det sies at Brasil stilte med tilnærmet b-lag. Og selv om også det brasilianske b-laget er bedre enn Bolivia på papiret, betød kampen ingenting, siden Brasil allerede var kvalifisert og Boliva utslått.

Kommentèr gjerne og kom med forslag til forbedringer og eventuelle "spesialer".

Bilder er:

1) Fortroppen på turdagen fredag.
2) Før start på sykkelturen lørdag.
3) Utsikt mot høyfjellet.
4) og 5) Veien er smal og fallet stort.
6) Fortsatt over 2000 m.o.h.
7) Etter hvert som veien nærmer seg målet, blir vegetasjonen stadig tettere.
8) Derav navnet "Dødsveien".
9) Målet er i sikte. Byen Coroico ligger på nederst på åsryggen i bakgrunnen.
10) Bolivia har nettopp slått Brasil 2-1- i en kamp som betød null og niks.