Bestigning av "jekselen" og annet

Sist uke har som vanlig bydd på mange spennende hendelser. Hovedsaken denne uka er bestigningen av den flere ganger nevnte ”Muela del Diablo”/”Djevelens jeksel”/”Teufelspitze”, men jeg vil også komme innom siste dag på barnehjemmet forrige onsdag, miljømarsjen forrige torsdag, parkdagen med BUMAN-studentene lørdag og mine første arbeidsdager på informasjonskontoret.Kommentarer av alle sorter hilses velkommen.

Ukas første hendelse av betydning var min siste dag på barnehjemmet forrige onsdag. I andledning andledningen hadde jeg kjøpt inn kjeks og sjokalade- og jordbærmelk til barna på huset mitt. Det gjorde egentlig nesten vondt verre. Naturligvis var det stor stas når barna kunne meske seg og hovere overfor de andre barna på barnehjemmet, men det gjorde det også enda tydligere at det var den siste dagen min. Det var trist å forlate barnehjemmet og vite at mange av barna har ytterst små utsikter til å komme ut i et "normalt" liv. Noen er heldige og får seg et hjem, slik som Kassandra og Ariel (Arik) som flyttet hjem til bestemora. Andre har i det minste søsken å være sammen med, mens noen er helt aleine på barnehjemmet. Aller verst er det nok kanskje for dem som tydelig har defekter som gjør at de kan klassifiseres som psykisk-utviklingshemmede. De blir sannsynligvis en vakker dag bare stuet vekk på et hjem for resten av livet.

Forrige torsdag var det miljømarsj på El Alto. Misjonsalliansen hadde samarbeidet med den lokale miljøorganisajonen Lidema for å få i stand demonstrasjonen, og resultatet var at omlag 1600 unge og gamle marsjerte i en av El Altos mest trafikkerte gater. Jeg engasjerte meg i roping og synging, og fikk tilogmed være opproper av slagord, mens de andre svarte på mine rop. Og, ingen slagord er som slagord på spansk.

Fredag var det klart for tredje forsøk på å bestige horisontens forgjettede fallos. Sammen med to andre på huset tok vi drosje opp til landsbyen nedenfor Onkels tyggeredskap. Etter å ha gått noen minutter på veien oppover, fikk jeg et infall om å ta en snarvei oppover kleiva, slik jeg hadde sett en av Burt Reynolds ansatte gjøre søndagen før, for så å spare gange av mange hundre meters vei . De andre avslo avsporingen, så jeg kløv opp aleine. Da jeg kom opp til veien var ikke mine turkamerater å se noensteds, så jeg fortsatte videre oppover, for så å kunne tilfredstille midt stadig tilbakevendende barnslige behov om å være først på fjelltopper. Da jeg like etterpå begynte å bestige selve "jekselen", oppdaget jeg at de andre var langt bak meg og uten mulighet til å ta meg igjen.

Vel framme oppi "krona" på jekselen, det var tre steile topper der som sikkert kan bestiges med klatreutstyr og en god porsjon selvtilltit/dumdristighet/idioti/suicidalitet. Bare synet av de steile stupene som gikk rett ned gjorde meg lettere kvalm, og sendte minnene mine hen til turen til Slogen for seks år siden, da jeg klamret meg til en varde mens andre nøt utsikten over fjorden. Heldigvis var det bedre plass på denne toppen. Etter å ha nytt utsikten en stund og kjørt igjennom en fotoseanse, bar det nedover. På vei igjennom landsbyen fikk vi tatt bilder av husdyra og skremt livet av en stakkars sau og et lam, før vi fikk med oss solnedgangen over La Paz fra ei klippe hvis utsikt fra kan sees på bilde nummer 6.

Lørdag var det det parkdag med de nevnte BUMAN-studentene. Vi spiste medbrakt middagsmat i parken, lekte leker som for enkelte nok føltes en anelse barnslig, skled i store sklier som, tross i at dette også er noe de fleste nok ikke har gjort på noen år, bare var gøy og vi gikk over ei hengebru. Dette var parkdagen i kortfattet form.

Forrige fredag var min første arbeidsdag på informasjonskontoret. Min første artikkel, eller rettere sagt notis, kan leses her (legg merke til komentaren om Tito Montero som jeg fikk prakket på intervjuobjektet mitt). Ellers har jeg allerede vært to ganger på El Alto for å ta bilder, og jeg har rukket å nyte godt av de lange lunsjpausene flerfoldige ganger.

Angående avføringen har den nå vært fin i mange uker. Seiersrekka ble i dag desverre brutt da jeg var og sparket fotball og agerte for seint på magens signaler. Da jeg fant ut at det var best å finne et avtrede snarest, var det sørgelig langt til nærmeste do. Jeg klatret opp en bratt jordskrent for å komme meg opp på Cinemateca Boliviana, en kino jeg vet de har gode toaletter på. Men, akkurat i det jeg hadde funnet en bås og skulle dra ned buksa, klarte desverre ikke kroppen min å tøyle seg lengre. Jeg la igjen tjue bolivianos til vaskedama for brydderiet.

Bildene er denne gang (øverst og nedover):

1. "¡Compañeros!, ¿que queremos? ¡Justicia ambiental!" (Kamerater!, hva vil vi ha? Rettferd for miljøet!)
2. Med mine turkamerater, Fredrik og Maren, på toppen. Redselen er intens, dette er Slogen-flashback.
3. Deler av landsbyen nedenfor toppen. Veien til toppen sees i bakgrunnen og kleiva jeg tok snarveien opp er helt til venstre på åsen ovenfor veien.
4. "They will go through bone like butter": grisehold i det rurale Bolivia.
5. Jeg ærer fjellet.
6. Utsikten mot det sørlige La Paz på vei nedover.