Tjenestereise til Caranavi

Denne ukas innlegg omhandler min tjenestereise til Caranavi på onsdag og torsdag i forrige uke. Caranavi er en provins som ligger i området Yungas nord for La Paz, og (små)byen Caranavi, som vi overnattet i, ligger rundt 4-4,5 timers vettig kjøring under gode kjøreforhold fra Casa Alianza. Med på turen var, i tillegg til meg, min sjef Arild, en frivillig arbeiderske og en besøkende på casaen.

Turen ned til Caranavi startet tidlig onsdag morgen og var unnagjort på litt over fire timer. Første halvdelen av veien er ny og asfaltert, mens den siste delen fra Coroico og ned til Caranavi minner mye om "Dødsveien", bortsett fra at stupene ikke er like fryktinngytende hele veien. Dyrelivet langs veiene i Yungas er fantastisk, jeg så ørn flere ganger. Etter ankomst i Caranavi by sjekket vi inn på hotellet og gikk ut og spiste lunsj. Hotellet hadde svømmebasseng, og prisen var 85 bolivianos per person uansett om vi delte rom eller ei. Etter lunsj kjørte vi ut på bygda sammen med en lokal medarbeider for å finne en representant for fadderordningen og for se hvordan forholdene på gårdene var. Vi besøkte to gårder og en skole som var stengt for dagen, i tillegg til at vi fikk smake på litt lokal frukt. Av forbedringer som er utført de siste årene, er det at de fleste gårdene nå har fått en vannpost med reint vann til drikke og vask på tunet slik at de slipper å gå og hente vann i elva det viktigste. Vi ble også opplyst om at mangoen som vokser i området blir solgt til oppkjøpere for en pris av 25 mango for 10 bolivianos. Gateverdien i Obrajes, der jeg bor, er 4 mango for 10 bol, og sikkert enda dyrere på supermarkedet. Det er ikke bare kokablader som vokser i verdi når de selges på det rette markedet.

Onsdag kveld var vi ute og spiste grillet kylling sammen med alle de tilstedeværende på kontoret, før vi tok en svømmetur i bassenget og la oss. Torsdag var vi tidlig oppe og dro ut til nye bondegårder. Først var vi innom gården til bonden Enrique. Han hadde ved hjelp av målrettet rydding av mark og satsning på kakaotrær, som i likhet med kaffe gir høy avkastning, femdoblet den antatte verdien på gården. Han kunne stolt fortelle at jorden hans nå trolig var verdt 25 tusen dollar. Videre sa han også at vi gjerne måtte komme og jobbe for ham, han betaler godt, hele 50 bolivianos om dagen. Ikke verst, med tanke lønnen for å pelle stein for enkelte deltidsbønder i nedre Lågendalen.

Etter gårdsbesøket dro vi videre til en landsby i nærheten for å treffe en gruppe kvinner som alle steller med høner til eggproduksjon. De var alle glade for dette, fordi i Bolivia er det noen steder uglesett at kvinner jobber med jorda, og med hønejobben slapp de å gå hjemme å sture. Dette med at jordbruk er mannsarbeid henger sammen med ideén om Moder Jord. At kvinner skal tukle med Moder Jord går ikke an, for det er i overført betydning homofili, og det er en styggedom. Vi fikk også servert mer frukt og en eggesandwich. Jeg fikk for første gang i livet servert kokosmelk rett fra ei kokosnøtt, og det er ikke spesielt godt. Vi ble i det hele tatt overrøst med frukt under turen, det er tydelig at det går godt i dalen.

Fra landsbyen kjørte vi videre nedover dalen for å se på planteprosjekt. Forskjellige nytteplanter blir dyrket fram i friluftsdrivhus, for så å bli plantet rundt om på gårdene. Dette var ærlig talt ikke særlig spennende. Etter å ha sett på dette, og til sammen kjørt rundt en time hver vei, var vi tilbake i den tidligere nevnte landsbyen. Herfra kjørte vi ned til elva, over ei smal hengebru og et lite stykke opp til ei sideelv. Her var en av de beste badeplassene jeg noen gang har sett, og jeg skjønner godt at den visstnok var populær blant lokalbefolkningen når de hadde arbeidsfri. Vannet der var reint, helt klart og jeg bommer sikkert ikke grovt hvis jeg anslår temperaturen i vannet til rundt 25 grader. Det eneste som manglet var en plass å stupe, elva var litt for grunn til det. Etter bading kjørte vi tilbake Caranavi by for en kort lunsj, før vi kjørte tibake til La Paz og var framme der rett etter mørkets frambrudd.

Videre har det ikke skjedd så meget den siste uka. Fredag var jeg og noen andre sammen med Buman-studentene på et barnehjem for å underholde barna. Jeg var utkledd som klovn, til glede for dem som så det. Spesielt artig var det da vi gikk de få kvartelene fra barnehjemmet og opp til kontoret. Jeg gadd ikke ta av meg klovnedrakten, og små barn på gata ropte "klovn" etter
meg og kom bort og hilste på. Lørdag var jeg på El Alto i forbindelse med jobb for å dekke et møte, og søndag var vi bedt med på en konsert med folkemusikk i en kirke.

Neste innlegg vil bli fra kommende reise. Torsdag morgen reiser jeg med fly til Sucre sør i landet for å være skikkelig turist. Derfra vil jeg reise videre til Potosì og så med buss hjem. Det ryktes imidlertid at veiene rundt Potosì for øyeblikket er blokkert på grunn av en demonstrasjon, så planene kan måtte endres underveis hvis dette ikke løser seg innen helga.

Billedtekst:

1) Vi har å smake på den lokale frukten: denne gang mango.
2) Arild intervjuer en ung mann som er med i fadderprosjektet. Han har nettopp kastet en snurrebass som befinner seg nederst til høyre i bildet.
3) Bonden Enrique viser oss rundt på gården sin. Legg merke til macheten, den er grunnen til at jeg tar med bildet.
4) Kara fra Caranavi: han til venstre heter Anastacio, de andre sanser jeg ikke.
5) Plassen vi badet på før hjemturen torsdag.
6) The Mission.
7) Regnet kom rett etter at vi hadde badet. Det er ikke tåke, men særdeles kraftige regnbyger.

Tur-retur Copacabana

Fredag dro jeg sammen med sju andre til den bolivianske ”badebyen” Copacabana. Copacabana er en liten by ved Titikakasjøen, og ligger rundt en tre og en halv times busstur unna La Paz, en busstur som inkluderer en kryssing av Titikaka ved et smalt sund. Kryssingen foregår med et ferjesystem som i norsk målestokk nok kan kalles antikt, og går ut på at busser og biler blir loset over sundet på store, motoriserte flåter, mens pasasjerer skysses i småbåter.

Vi ankom Copacabana midt på dagen fredag, og ved hjelp av hissig lobbyvirksomhet fra min side, tok vi inn på første og beste hotell. Dette kostet 90 bolivianos natta for et dobbeltrom inkludert frokost, og var mer enn billig nok for meg, selv om det visstnok fantes billigere plasser i byen. Rommet jeg og min romkamerat fikk tildelt hadde greie senger og eget bad, selv om dusjen var av typen med elektrisk dusjhode. Da jeg lørdag morgen prøvde dusjen, fikk jeg små støt da jeg vred på knottene som var til å slå på vannet med. Det begynte også å lukte litt svidd etterhvert, så det var ingen behagelig dusj, men dugende for en gang.

I Copacabana spiste jeg fisk for første gang i Bolivia. Det var lokal ørret, og den smakte ikke så verst selv om løsbikkjene ble ganske plagsomme rundt bordet etter at jeg var så uheldig å mate en av dem i et svakt øyeblikk. Etter middag gikk noen av oss opp på en høyde ovenfor byen, en særdeles bratt klatring som tok på i høyden. Oppå høyden var det majestetisk utsikt over byen og sjøen, og det var plassert en mengde kors der, noe som nok har sammenheng med at Copacabana er den helligste byen i Bolivia for de mange katolikkene i landet.

Når mørket kom spiste vi enda mer, før vi tok tidlig kvelden. Noen skulle opp tidlig neste morgen for å besøke Soløya ute på sjøen. Jeg ,derimot, sov helt til halv åtte, dusjet, spiste frokost, unnet meg en tjue minutters rundtur på markedet og opp til kirken, før jeg satte meg på nibussen tilbake til La Paz. Mer er det ikke å se i og si om Copacabana.

Bilder:

1) En av løsbikkjene har skjønt at jeg er truende til å mate ham, og prøver sitt beste for å sjarmere oss til å gi ham mer.
2) Utsikt over Copacabana fra korshøyden. I bakgrunnen skimtes peruansk land.
3) Utsikt over sjøen. Soløya er bakerst i bildet, utenfor det framstikkende neset.
4) Kirken er bygget i maurisk stil og minner mer om en moské enn det jeg forbinder med kirker.
5) En inkastatue, antakeligvis av Manco Kapac, vokter over sundet som måtte krysses for å komme til Copacabana.
6) Ferjesystemet er litt annerledes enn Horten-Moss, men sysselsetter i hvert fall mange mennesker.

"Dødsveien" og andre hendelser

Forrige helg var særdeles hendelsesrik for min del. Fredag var jeg med på en tur til den sørlige enden av byen med ansatte i Misjonsallliansen. Lørdag var satt av til organisert gruppesykling ned den såkalte ”Dødsveien”, mens det på søndag var den ventede landskampen mot Brasil.

På fredag var jeg bedt med på tur med ansatte fra Misjonsalliansen, deriblant den nevnte direktør Tito Montero. Egentlig har jeg fri fredager, men siden dette luktet alt annet arbeid og tvertimot virket som en artig dag, hadde jeg ingen problemer med å takke ja til invitasjonen. Det eneste "drawbacket" var at jeg måtte stå opp tidlig.

Dagen startet med at vi ble busset ned til Mallasa. Her gikk vi ned i en slags canyon med et, for årstiden, lite elveleie. Vi gikk nedover dalen et par timer, før vi ankom et vakkert beliggende konferansesenter. Senteret blir ofte brukt til staselige bryllup, og var tekkelig utstyrt med eget kapell, badebasseng (desverre uten vann for øyeblikket) og en liten fotballbane. Stedet hadde også utsøkte toaletter med urinal, hvilket desverre ikke er altfor vanlig i Bolivia. Her gikk vi igjennom et kort program der vi ble delt inn i grupper og skulle svare på oppgaver som handlet om lagarbeid, før vi fikk slappe av før lunsj (som i Bolivia betyr middag). Til lunsj fikk vi både kjøtt og poteter, flere runder med brus og frukt til dessert. Dessuten fikk jeg i løpet av dagen spilt litt fotball og lekt den lokale leken Terremoto (jordskjelv). I Bolivia leker voksne gjerne leker som i Norge hadde vært forbeholdt barn i småskolen.

Lørdag var det klart for høydepunktet under mitt boliviaopphold så langt: den såkalte "Dødsveien". Rett over sju om morgenen ble vi hentet av reiseselskapets minibusser og tatt med til det fasjonable El Consulado for en rask frokost. Her fikk vi servert utsøkte rundstykker, appelsinjus og appelsin(!)lapper. El Consulado har forøvrig også fabelaktige toaletter med urinal, selv om den kunstferdige vasken er høyst upraktisk.

Vi ble så hilst god morgen av en danske som formodentligvis var både stedets og reiseselskapets eier, og måtte overgi de avtalte 455 bolivianos til ham. Selv om dansker og sykling er en tvilsom kombinasjon, vakte denne danskens blide oppsyn tillit til selskapets ansatte. Jeg følte meg trygg på at jeg hadde lagt livet mitt i kyndige hender for dagen.

Vi ble så kjørt opp til fjellpasset La Cumbre (4650 m.o.h.), hvor vi fikk utdelt fullt beskyttelsesutstyr, vindjakker og sykler før vi satte utfor. De første titalls kilometrene av veien nedover er asfalterte og i god stand, så de gikk veldig greit å rulle ned. Vi fikk imidlertid en ubehagelig overraskelse under vårt første stopp på ei veilomme noen få kilometer inn i turen. Hele gruppa, en 15-20 mennesker inkludert selskapets kjentfolk, hadde stoppet for å sjekke at alle syklene fungerte som de skulle og at ingen hadde problemer, da en stein på størrelse med en fotball eller håndball spratt ned midt i gruppa og fortsatte videre videre nedover fjellsida. Den presumptive synderen, en tulling av en mann som antakeligvis var ansatt i det bolivianske veivesenet og som klatret i fjellsida ovenfor med måleutstyr, hadde ikke vett på å rope om varsku. En av mine medreisende uttalte etterpå noe sånt som at dette var en god mulighet for ham til å bli religiøs.

Resten av turen forløp smertefritt. Jeg ble raskt fortrolig med å sykle på de smale, humpete grusveiene, og selv om flere av de andre hadde problemer med å takle de bratte stupene og den i overkant gode utsikten, fant jeg det ikke i det spor ubehagelig fordi jeg fokuserte intenst på veien og lengderetningen. Naturen nedover var mer enn storslått, og det var fantastisk å oppleve hvordan både vegetasjonen og temperaturen tiltok ettersom høydemetrene avtok.

Vel framme i Coroico fikk vi tildelt håndklær og dusj. Vi fikk sågar muligheten til å friste oss et besøk i et badebasseng, men jeg avslo fordi vannet ikke så veldig reint ut. Etter en god lunsj (betyr som nevnt middag i Bolivia), tok minibussene fatt på tilbaketuren. Dette var noe jeg hadde gruet meg til allerede i flere timer, ettersom jeg hadde fattet mistanke om at den nye og forbedrede veien var stengt da vi så en tankbil på vei nedover "Dødsveien" tidligere på dagen. Kjentmennene sa da at det hadde gått et ras på nyveien, men jeg håpet i det lengste på at det var en dårlig spøk. Det viste seg å ikke være det, og bilturen oppover veien var mye mer nervepirrende enn syklinga ned. Det gikk heldigvis bra, selv om veien mange steder bare akkurat er bred nok og utsikten nedover er påtakelig god.

Vel hjemme etter mørkets frambrudd, gikk jeg sammen med noen andre og så en slags skrekkilm på 3d-kino. Det var i overkant mye med dødelige objekter som kom flygende i mot meg, og etter kinoen begynte jeg for alvor å reflektere over hvor heldige vi hadde vært da steinen ikke traff noen under turen. Jeg er sikker på at det hadde gått galt om den hadde truffet noen i hodet, hvilket den bare var noen centimeter og et brøkdels sekund unna, fordi han som var nærmest akkurat fikk hoppet unna da noen så steinen komme.

Neste dag var det klart for helgas siste høydepunkt, kampen mot Brasil, selv om den ikke føltes stor i det hele tatt etter lørdagen. Jeg møtte opp i tide for å få med meg nasjonalssangene, og ble møtt av et boliviansk lag som var totalt annerledes enn fra kampen mot Ecuador. Bolivia spilte godt og med selvtillit, selv om de manglet tieren, Tomas Brolin-klonen.

Etter endt første omgang ledet Boliva 2-0 etter et godt hjørnespark og et velplassert frispark. Jeg tok det imidlertid for gitt at Brasil hadde æresfølelse nok til å komme tilbake i de siste førtifem. Brasil brant desverre for dem sjanser på rekke og rad, før de utlignet tjue minutter før slutt. De klarte imidlertid ikke putte flere mål, og til publikums store glede kunne dommeren blåse av på 2-1. Seieren til tross, de hardkokte bolivianske tilhengerne viste seg likevel fra sin beste side ved rope allslags bannskap og rasisme og "ut med Sanchez! (den bolivianske treneren)". Jeg har lært mange nyttige ord på de tre kampene jeg har vært på. Til slutt må det sies at Brasil stilte med tilnærmet b-lag. Og selv om også det brasilianske b-laget er bedre enn Bolivia på papiret, betød kampen ingenting, siden Brasil allerede var kvalifisert og Boliva utslått.

Kommentèr gjerne og kom med forslag til forbedringer og eventuelle "spesialer".

Bilder er:

1) Fortroppen på turdagen fredag.
2) Før start på sykkelturen lørdag.
3) Utsikt mot høyfjellet.
4) og 5) Veien er smal og fallet stort.
6) Fortsatt over 2000 m.o.h.
7) Etter hvert som veien nærmer seg målet, blir vegetasjonen stadig tettere.
8) Derav navnet "Dødsveien".
9) Målet er i sikte. Byen Coroico ligger på nederst på åsryggen i bakgrunnen.
10) Bolivia har nettopp slått Brasil 2-1- i en kamp som betød null og niks.

Bestigning av "jekselen" og annet

Sist uke har som vanlig bydd på mange spennende hendelser. Hovedsaken denne uka er bestigningen av den flere ganger nevnte ”Muela del Diablo”/”Djevelens jeksel”/”Teufelspitze”, men jeg vil også komme innom siste dag på barnehjemmet forrige onsdag, miljømarsjen forrige torsdag, parkdagen med BUMAN-studentene lørdag og mine første arbeidsdager på informasjonskontoret.Kommentarer av alle sorter hilses velkommen.

Ukas første hendelse av betydning var min siste dag på barnehjemmet forrige onsdag. I andledning andledningen hadde jeg kjøpt inn kjeks og sjokalade- og jordbærmelk til barna på huset mitt. Det gjorde egentlig nesten vondt verre. Naturligvis var det stor stas når barna kunne meske seg og hovere overfor de andre barna på barnehjemmet, men det gjorde det også enda tydligere at det var den siste dagen min. Det var trist å forlate barnehjemmet og vite at mange av barna har ytterst små utsikter til å komme ut i et "normalt" liv. Noen er heldige og får seg et hjem, slik som Kassandra og Ariel (Arik) som flyttet hjem til bestemora. Andre har i det minste søsken å være sammen med, mens noen er helt aleine på barnehjemmet. Aller verst er det nok kanskje for dem som tydelig har defekter som gjør at de kan klassifiseres som psykisk-utviklingshemmede. De blir sannsynligvis en vakker dag bare stuet vekk på et hjem for resten av livet.

Forrige torsdag var det miljømarsj på El Alto. Misjonsalliansen hadde samarbeidet med den lokale miljøorganisajonen Lidema for å få i stand demonstrasjonen, og resultatet var at omlag 1600 unge og gamle marsjerte i en av El Altos mest trafikkerte gater. Jeg engasjerte meg i roping og synging, og fikk tilogmed være opproper av slagord, mens de andre svarte på mine rop. Og, ingen slagord er som slagord på spansk.

Fredag var det klart for tredje forsøk på å bestige horisontens forgjettede fallos. Sammen med to andre på huset tok vi drosje opp til landsbyen nedenfor Onkels tyggeredskap. Etter å ha gått noen minutter på veien oppover, fikk jeg et infall om å ta en snarvei oppover kleiva, slik jeg hadde sett en av Burt Reynolds ansatte gjøre søndagen før, for så å spare gange av mange hundre meters vei . De andre avslo avsporingen, så jeg kløv opp aleine. Da jeg kom opp til veien var ikke mine turkamerater å se noensteds, så jeg fortsatte videre oppover, for så å kunne tilfredstille midt stadig tilbakevendende barnslige behov om å være først på fjelltopper. Da jeg like etterpå begynte å bestige selve "jekselen", oppdaget jeg at de andre var langt bak meg og uten mulighet til å ta meg igjen.

Vel framme oppi "krona" på jekselen, det var tre steile topper der som sikkert kan bestiges med klatreutstyr og en god porsjon selvtilltit/dumdristighet/idioti/suicidalitet. Bare synet av de steile stupene som gikk rett ned gjorde meg lettere kvalm, og sendte minnene mine hen til turen til Slogen for seks år siden, da jeg klamret meg til en varde mens andre nøt utsikten over fjorden. Heldigvis var det bedre plass på denne toppen. Etter å ha nytt utsikten en stund og kjørt igjennom en fotoseanse, bar det nedover. På vei igjennom landsbyen fikk vi tatt bilder av husdyra og skremt livet av en stakkars sau og et lam, før vi fikk med oss solnedgangen over La Paz fra ei klippe hvis utsikt fra kan sees på bilde nummer 6.

Lørdag var det det parkdag med de nevnte BUMAN-studentene. Vi spiste medbrakt middagsmat i parken, lekte leker som for enkelte nok føltes en anelse barnslig, skled i store sklier som, tross i at dette også er noe de fleste nok ikke har gjort på noen år, bare var gøy og vi gikk over ei hengebru. Dette var parkdagen i kortfattet form.

Forrige fredag var min første arbeidsdag på informasjonskontoret. Min første artikkel, eller rettere sagt notis, kan leses her (legg merke til komentaren om Tito Montero som jeg fikk prakket på intervjuobjektet mitt). Ellers har jeg allerede vært to ganger på El Alto for å ta bilder, og jeg har rukket å nyte godt av de lange lunsjpausene flerfoldige ganger.

Angående avføringen har den nå vært fin i mange uker. Seiersrekka ble i dag desverre brutt da jeg var og sparket fotball og agerte for seint på magens signaler. Da jeg fant ut at det var best å finne et avtrede snarest, var det sørgelig langt til nærmeste do. Jeg klatret opp en bratt jordskrent for å komme meg opp på Cinemateca Boliviana, en kino jeg vet de har gode toaletter på. Men, akkurat i det jeg hadde funnet en bås og skulle dra ned buksa, klarte desverre ikke kroppen min å tøyle seg lengre. Jeg la igjen tjue bolivianos til vaskedama for brydderiet.

Bildene er denne gang (øverst og nedover):

1. "¡Compañeros!, ¿que queremos? ¡Justicia ambiental!" (Kamerater!, hva vil vi ha? Rettferd for miljøet!)
2. Med mine turkamerater, Fredrik og Maren, på toppen. Redselen er intens, dette er Slogen-flashback.
3. Deler av landsbyen nedenfor toppen. Veien til toppen sees i bakgrunnen og kleiva jeg tok snarveien opp er helt til venstre på åsen ovenfor veien.
4. "They will go through bone like butter": grisehold i det rurale Bolivia.
5. Jeg ærer fjellet.
6. Utsikten mot det sørlige La Paz på vei nedover.