Nyttårsodysséen: dag 8, Ciudad del Este

Etter ankomst i Encarnación dag 6, gikk ferden videre mot den tyske landsbyen Hohenau en tre-fire mil unna. Jeg hadde på forhånd lest mye fint om gården til Ruben Pretzle, så jeg dro foerst dit. Ruben Pretzle viste seg å vaere en kjernekar, men han kunne desverre bare tilby meg plass til camping, all annen losji var opptatt. Dog hjalp han meg gjerne med å ringe rundt til hoteller i naerheten for å finne ledig rom, og ikke lenge etter kjoerte soennen hans, også en trivelig, men fåmaelt, kar til det billige hotell Kuschel, og han ville slettes ikke ha betaling. Soennen snakket også godt tysk, og etter en runde med god gammeldags inkvisisjon, fant jeg ut at han aldri hadde vaert i Vaterlandet og at det var bestefaren hans som hadde utvandret til Paraguay, som så mange andre tyskere i hans samtid. Litt kjapp hoderegning gjorde meg oppriktig nysgjerrig på grunnen til opas utvandring, men av hoeflighetsgrunner valgte jeg å toeyle min spoerretrang.


På kvelden samme dag foretok jeg en ekskursjon til jesuittruinene i Trinidad ikke langt unna landsbyen. Jesuittene holdt til på stedet i litt over 60 år på 1700-tallet, inntil spanskekongen fant ut han ville sette oekonomiske interesser framfor geistlige. I loepet av tida jesuittprestene fikk holde til på stedet, rakk de å bygge opp en virksom liten landsby med flere hus, en stor katedral, et kloster, verksteder og et vakttårn. Ruinene på stedet var både vakre å interessante, til å vaere ruiner, men det var desverre for moerkt til å ta gode bilder der. Guidingen foregikk hovedsakelig på spansk, jeg var eneste tilstedevarende gringo, og det var derfor begrenset hvilket utbytte jeg fikk av den.

Dag 7 satte kursen med buss mot Ciudad del Este, vel fire timer unna. Men, foerst vil jeg gjerne skrive noen ord om Hohenau. Bortsett fra den sterke varmen og den dertil tilhoerende frodige vegetasjonen, er det mye ved Hohenau, og jeg vil anta også ved de mange andre tyske landsbyene i Paraguay, som minner om landsbyer av tilsvarende stoerrelse i Tyskland. Tvers igjennom landsbyen strekker det seg en bred aveny, med to kjoerefelt i hver retning, som en stolt autobahn, avskilt av en groenn, velholdt midtdeler. De fleste husene er tradisjonelle mursteinshus med velholdte hager, og boendene samarbeider i et skikkelig kooperativ. Velstanden i Hohenau syntes å vaere hoeyere enn i Paraguay ellers. På veien mot Ciudad del Este passerte jeg også japanske landsbyer.

Ciudad del Este er ingen vakker by. Derimot er det en skitten handelsstad av en grenseby, et slags Svinesund ganger ti. Hotellrommet jeg bodde på var trangt og skittent, enda det kostet det samme som på koselige Koschel. Det store trekkplasteret for min del var kjempekraftverket Itaipú som jeg besoekte mandag, dag 8.

Omvisningen på Itaipú, som til alt overmål er gratis, begynte med en propagandafilm for å informerere oss. Der fikk vi vite at det gikk med stål tilsvarende 380 Eiffeltårn og betong tilsvarende 210 Maracanastadioner for å bygge kraftverket. Kraftverket, som er et samarbeidsprosjekt mellom Paraguay og Brasil, produserer årlig 87,3 prosent av Paraguays stroemforbruk og 19,3 prosent av Brasils. Det ble bygget på 7o-tallet, og må kunne sies å vaere president Stroessners opus magnum.

Etter endt dag på kraftverket, hentet jeg klaerne mine på vaskeriet og krysset brua som skiller Paraguay og Brasil over elva Paraná, Puente de Amistad, vennskapsbrua, til fots.

Bilder er:

1 og 2): fra Itaipú
3) Tysk rettskrivning er tydeligvis glemt i Hohenau.
4) Jesuittruinene i Trinidad, foer guiderunden.
5) På bussen i Paraguay.