Tjenestereise til Caranavi

Denne ukas innlegg omhandler min tjenestereise til Caranavi på onsdag og torsdag i forrige uke. Caranavi er en provins som ligger i området Yungas nord for La Paz, og (små)byen Caranavi, som vi overnattet i, ligger rundt 4-4,5 timers vettig kjøring under gode kjøreforhold fra Casa Alianza. Med på turen var, i tillegg til meg, min sjef Arild, en frivillig arbeiderske og en besøkende på casaen.

Turen ned til Caranavi startet tidlig onsdag morgen og var unnagjort på litt over fire timer. Første halvdelen av veien er ny og asfaltert, mens den siste delen fra Coroico og ned til Caranavi minner mye om "Dødsveien", bortsett fra at stupene ikke er like fryktinngytende hele veien. Dyrelivet langs veiene i Yungas er fantastisk, jeg så ørn flere ganger. Etter ankomst i Caranavi by sjekket vi inn på hotellet og gikk ut og spiste lunsj. Hotellet hadde svømmebasseng, og prisen var 85 bolivianos per person uansett om vi delte rom eller ei. Etter lunsj kjørte vi ut på bygda sammen med en lokal medarbeider for å finne en representant for fadderordningen og for se hvordan forholdene på gårdene var. Vi besøkte to gårder og en skole som var stengt for dagen, i tillegg til at vi fikk smake på litt lokal frukt. Av forbedringer som er utført de siste årene, er det at de fleste gårdene nå har fått en vannpost med reint vann til drikke og vask på tunet slik at de slipper å gå og hente vann i elva det viktigste. Vi ble også opplyst om at mangoen som vokser i området blir solgt til oppkjøpere for en pris av 25 mango for 10 bolivianos. Gateverdien i Obrajes, der jeg bor, er 4 mango for 10 bol, og sikkert enda dyrere på supermarkedet. Det er ikke bare kokablader som vokser i verdi når de selges på det rette markedet.

Onsdag kveld var vi ute og spiste grillet kylling sammen med alle de tilstedeværende på kontoret, før vi tok en svømmetur i bassenget og la oss. Torsdag var vi tidlig oppe og dro ut til nye bondegårder. Først var vi innom gården til bonden Enrique. Han hadde ved hjelp av målrettet rydding av mark og satsning på kakaotrær, som i likhet med kaffe gir høy avkastning, femdoblet den antatte verdien på gården. Han kunne stolt fortelle at jorden hans nå trolig var verdt 25 tusen dollar. Videre sa han også at vi gjerne måtte komme og jobbe for ham, han betaler godt, hele 50 bolivianos om dagen. Ikke verst, med tanke lønnen for å pelle stein for enkelte deltidsbønder i nedre Lågendalen.

Etter gårdsbesøket dro vi videre til en landsby i nærheten for å treffe en gruppe kvinner som alle steller med høner til eggproduksjon. De var alle glade for dette, fordi i Bolivia er det noen steder uglesett at kvinner jobber med jorda, og med hønejobben slapp de å gå hjemme å sture. Dette med at jordbruk er mannsarbeid henger sammen med ideén om Moder Jord. At kvinner skal tukle med Moder Jord går ikke an, for det er i overført betydning homofili, og det er en styggedom. Vi fikk også servert mer frukt og en eggesandwich. Jeg fikk for første gang i livet servert kokosmelk rett fra ei kokosnøtt, og det er ikke spesielt godt. Vi ble i det hele tatt overrøst med frukt under turen, det er tydelig at det går godt i dalen.

Fra landsbyen kjørte vi videre nedover dalen for å se på planteprosjekt. Forskjellige nytteplanter blir dyrket fram i friluftsdrivhus, for så å bli plantet rundt om på gårdene. Dette var ærlig talt ikke særlig spennende. Etter å ha sett på dette, og til sammen kjørt rundt en time hver vei, var vi tilbake i den tidligere nevnte landsbyen. Herfra kjørte vi ned til elva, over ei smal hengebru og et lite stykke opp til ei sideelv. Her var en av de beste badeplassene jeg noen gang har sett, og jeg skjønner godt at den visstnok var populær blant lokalbefolkningen når de hadde arbeidsfri. Vannet der var reint, helt klart og jeg bommer sikkert ikke grovt hvis jeg anslår temperaturen i vannet til rundt 25 grader. Det eneste som manglet var en plass å stupe, elva var litt for grunn til det. Etter bading kjørte vi tilbake Caranavi by for en kort lunsj, før vi kjørte tibake til La Paz og var framme der rett etter mørkets frambrudd.

Videre har det ikke skjedd så meget den siste uka. Fredag var jeg og noen andre sammen med Buman-studentene på et barnehjem for å underholde barna. Jeg var utkledd som klovn, til glede for dem som så det. Spesielt artig var det da vi gikk de få kvartelene fra barnehjemmet og opp til kontoret. Jeg gadd ikke ta av meg klovnedrakten, og små barn på gata ropte "klovn" etter
meg og kom bort og hilste på. Lørdag var jeg på El Alto i forbindelse med jobb for å dekke et møte, og søndag var vi bedt med på en konsert med folkemusikk i en kirke.

Neste innlegg vil bli fra kommende reise. Torsdag morgen reiser jeg med fly til Sucre sør i landet for å være skikkelig turist. Derfra vil jeg reise videre til Potosì og så med buss hjem. Det ryktes imidlertid at veiene rundt Potosì for øyeblikket er blokkert på grunn av en demonstrasjon, så planene kan måtte endres underveis hvis dette ikke løser seg innen helga.

Billedtekst:

1) Vi har å smake på den lokale frukten: denne gang mango.
2) Arild intervjuer en ung mann som er med i fadderprosjektet. Han har nettopp kastet en snurrebass som befinner seg nederst til høyre i bildet.
3) Bonden Enrique viser oss rundt på gården sin. Legg merke til macheten, den er grunnen til at jeg tar med bildet.
4) Kara fra Caranavi: han til venstre heter Anastacio, de andre sanser jeg ikke.
5) Plassen vi badet på før hjemturen torsdag.
6) The Mission.
7) Regnet kom rett etter at vi hadde badet. Det er ikke tåke, men særdeles kraftige regnbyger.