Siste uke i revy

Hei og hallo. Da er det tid for en oppdatering av hva som har passert den siste uka, og denne gangen slår jeg virkelig på stortromma hva angår antall ord og tegn.

Forrige torsdag hopper jeg glatt over, da skjedde det ikke noe spesielt, i hvert fall ikke som jeg kommer på. Spansk og barnehjem. Fredag, derimot, skjedde det mer. Den dagen flyttet jeg og min romkamerat Alexander ned fra tredje etasje til vårt rom med eget, nyoppusset bad i andre. På kvelden var vi ute på ett finere kaffehus (med mer) i en av La Paz' finere bydeler. Deretter tok vi taxi opp til ei turistgate i sentrum, en tur som sikkert tok en halvtime i fredagskveldstrafikken, men som likevel ikke kostet mer enn 20 bolivianos. Taxiene er har faste priser, ikke takstameter. Hvordan de får det til å gå rundt fatter ikke jeg. Til videre opplysning er bolivianos nå verdt bittelitt mer enn svenskekrona. Vel framme i sentrum gikk vi på tradisjonell, boliviansk peña. Det vil si masse turister, dansere i absurdt festlige kostymer, levende musikk (komplett med panfløyte) og drinker til (etter boliviansk nivå) blodpris. Heldigvis plasserte jeg meg strategisk til på bordet vårt, slik at jeg slapp å bli dratt opp til dansing.

På lørdag var det ankommet en ny volontør. Det gjorde at vi var oppe i seks totalt, hvilket er litt mange når en skal kjøre drosjebil. Men, ikke for mange. En i framsetet og fire i baksetet går an, fire bak og to framme er trangt. Men, det går, og sikkerhet er siste pri' for bolivianske drosjesjafører. De er service-minded. Vel, drosjeturen gikk til byen og det beryktede San Pedro-fengselet, hvor vi hadde tenkt å prøve lykken for å for en omvisning. Vi ble desverrre avviste som utlendinger før vi engang rakk å komme med bestikkelser. Skuffelse. I stedet gikk ferden videre (med drosje) til ei handlegate langt som et vondt år. Gata var sikkert ikke lengre enn en halv kilometer, men jeg er sikker på at vi brukte minst to timer. Oy vey. Det tæret hardt på tålmodigheten min. Etter handling spiste vi lunsj og dro tilbake til casaen for å delta på en geburtsdagsfest arrangert av en gjestende familie.

Søndag var det lokaloppgjør i La Paz. Bolivar mot The Strongest. For å følge en maskulin tradisjon som ble startet i fjor høst, følte jeg meg forpliktet til å velge sistnevnte, Tigre, de stripete. De fire andre som var med valgte forøvrig Bolivar. Sauer. Stadion var så og si full, det vil si i overkant av 40.000 tilskuere. Kampen begynte med en feilpasning utover linja av The Strongest, og det satte egentlig tonen for hele ettermiddagen og kvelden for mitt vedkommende. Dog, etter rundt en halvtime, og etter å ha slått flere feilpasninger og ikke engang å ha luktet på en målsjanse, presterte Tigernes 10'er å smelle et frispark fra 30-40 meter rett i kassa. Dette var desverre eneste lyspunkt. Etter et par ekstatiske minutter satte Bolivar inn utligningen. Stadion eksploderte (Bolivar er desverre størst), og før stormen stilnet satte de likegodt inn ledermålet. Kampen ebbet ut til pause, jeg var ikke lenger veldig engasjert. I pausen oppsto et nytt problem. Vi hadde fått billetter på den dyre tribunen (60 bol.). Fin tribune i La Paz betyr tak, og tak betyr skygge. Siden forskjellen på sol og skygge i La Paz er ganske stor, betyr fin tribune også at det blir kaldt, og jeg var ankommet stadion i t-skjorte (fordi det er varmt i sola). Det var derfor ikke med store kvaler jeg forfrossen forlot satdion for å finne meg skyss hjem noen minutter etter at kampen var i gang igjen. Da jeg kom tilbake til casaen fortsatte jeg bare å fryse, og det viste seg at jeg hadde pådratt meg en kraftig forkjølelse. Jeg vil imidlertid også legge litt av skylden på barnehjemmet, hvor brorparten av barna (de klengete) er syke og hvor hygienen er på et lavmål. Bolivar vant forøvrig kampen 3-1.

Fra søndag kveld til tirsdag formiddag var jeg sjuk. Jeg fikk tildelt et isolat, et ledig rom kjelleren (med vindu altså), og var der bortsett fra en spise-/sosialiserings-/drite- og dusjepause på mandag. Under isolatet skjedde intet annet, bortsett fra at jeg ble frisk (minus rusk i halsen), enn at jeg endelig fikk sett ferdig Djevelens Advokat og kommet godt i gang med Gabriel Garcia Marquez' magnum opus Hundre års ensomhet. Utpå tirsdagen tok jeg turen alene opp til byen, jeg hadde fri fra spansk og barnehjem under dekke av sykdom. I byen fikk jeg kjøpt, skrevet og sendt postkort, gjort litt handling og fått bekreftet at El Lobo fortsatt eksisterer. På kvelden var det casakveld hjemme hos Stig fra Alliansen, og ja, han bor fasjonabelt. Og det billigere enn kjellerleiligheten i Arilds vei.

I dag har det vært spansk og barnehjem igjen, og i kveld sitter jeg altså og skriver for dere spesielt interesserte. Til Arne: det er desverre ingen ferske bilder fra fjelltoppene ennå, og thi kommer de kanskje aldri. Det å krysse 6000-metersgrensa er ikke akkurat det jeg fyser mest på for øyeblikket. Annet av interesse, i alle fall for P.A. og Arne, er at min romkamerats spansklærer har kommet med flere ubehagelige hint av seksuell art overfor ham. Ekkelt for ham, moro for oss andre. Jeg gratulerer forøvrig bror med dagen, og oppfordrer andre til å gjøre det samme.


Bildene er (øverst til nederst):

1) Bolivar-svingen på stadion.
2) Den handlegata.
3) Boliviansk propaganda:
"Leve idretten i høyden"-
Bolivia ble en periode nektet
å spille landskamper i La Paz
på grunn av høyden.
4) The Strongest-svingen
(illustrerer styrkeforholdet).







Helt til sist kommer ukas bonusmateriale. Jeg vet noen av mine lesere har humor til å tåle dette, mens de av dere som ikke liker bløt humor kan snu nå(dere er advarte, mamma, du trenger ikke lese dette). Jeg skriver om løst og fast: her er ukas avføringsrapport.


Alle som har oppsøkt fremmede (bakterie-) kulturer vet at dette som regel før eller siden gir seg utslag i tarmgangene. Så også i mitt tilfelle. De første dagene gikk greit. Kanskje var det koleravaksinen, kanskje flaks. Utover i uka, dog, begynte kroppen å respondere på den fremmede, og muligens rikholdige, bakteriefloraen. Likesom de første conquistadorer måtte jeg gi tapt for Sør-Amerikas bakteriearmè. Innen helga kom hadde jeg god, gammaldags lausmaga. Søndagsmorgen, da jeg skulle slippe en tilsynelatende harmløs fjert, kom første bremsespor. Og søndagskveld, da jeg virkelig var sjuk, slapp jeg igjen en fis, akkurat etter jeg hadde reist meg fra doen og forsikret meg (trodde jeg) at det ikke var noe igjen. Den gang ei. Det kom litt mer en ei teskje, heller en fire-fem spiseskjeer (bonusmateriale!), og hushjelpa måtte tilkalles for å klore flisene foran doen og ringen.


Etter sykedagene, hvor jeg levde på en streng diett av vann, cola, snickers og pizza, type chilena, fra Pizza Nostra, har dog mine etterlatenskaper atter tatt tilbake sin faste, gode form. Jeg vet desverre ikke hvor lenge jeg vil forblir i lykkeland, og hver fjert slippes med samme presisjon som miner detoneres.