KZ Heathrow

Jeg er nå ankommet Heathrows terminal 5 i London, som i seg selv er vesentlig større enn Gardermoen. Også på et annet punkt er Terminal 5 mer omfattende enn Oslo lufthavn: sikkerhetskontrollen. Selv om de svenske sikkerhetsvaktene på Gardermoen også viser klare fascistiske trekk, er de for barnehagetanter å regne i forhold til de her i London. Mens kontrollen på Gardermoen er over på fem-ti minutter, må man her beregne minst en halvtime.

Først køer man opp for kontroll av boardingkort og, i helt tilfeldige tilfeller, pass. Blauschein, Jude. Blauschein! Så bærer det videre til neste kø. Her går vakten fram og tilbake og skriker at vi må kvitte oss med all drikke, og legge alt ellers flytende av væsker,kremer og lignende i små gjennomsiktige plastposter. Schneller, dreckige Hunden. Schneller! Etter dette blir vi gjetet opp en rulletrapp, mens de mest uheldige av oss blir utsatt for ydmykende bagasjekontroller. Når vi kommer opp i neste etasje venter den siste avlusingen, før sikkerhetsvaktene endelig slipper oss inn i avgangshallen. Her er det et uendelig antall køer og bagasjescannere, og stakkars forvirrede flypassasjerer må stå i atter køer mens krakilske vakter går fram og tilbake og skriker kommandoer til oss om at vi må skynde oss. Det eneste som mangler er noen sinte schäferhunder, noen stilige uniformer med tilhørende ridestøvler og en isende vind fra Karpatene, og en kunne saktens trodd at en befant seg i Auschwitz 1942. Alle häftlinge zum Appelplatz. Sofort!

Når vi omsider kommer fram til vår baggasjescanner, venter den siste klareringen. Her må all baggasje og løsøre på bordet og beltet av. Dette er vi vant med. Jeg slipper unna med dette, muligens på grunn av mitt nordiske utseende, og er nå en fri mann. Jeg observerte imidlertid at flere av mine medreisende måtte ta av seg skoene og bli befølt med detektorer. Ydmykelsen er komplett.