Operasjon Bendik

De siste to månedene har det vært veldig stille på bloggen min, jeg har ligget langt unna det tidligere fastsatte målet om et innlegg i uka. For de som synes denne utviklingen er lei, er det bare å beklage. Skrivekløen som jeg hadde innledningsvis har desverre gradvis forsvunnet, i tillegg har jeg begynt å slippe opp for gode temaer fra dagliglivet. Magen min har stabilisert seg, og det har ikke vært noe særlig reising i det siste. Denne gangen, imidlertid, kan jeg by på et heftig illustrasjonsfoto (la oss kalle det det), og inngående skildringer av min helsetilstand!

For ikke lenge siden gjennomgikk jeg operasjon av blodårene til mine edlere deler. De har ikke vært helt gode de siste månedene, og da legen her sa de magiske ordene "du risikerer ufruktbarhet", lot jeg meg gladelig operere. Operasjonen var fort gjort. Jeg var våken under seansen, selv om jeg nå ikke husker noe særlig annet enn at jeg klødde på det ene øyet mitt. Jeg fikk også tilbringe natta på det beste sykehusrommet jeg har vært på. Rommet var utstyrt med kabel-tv, trådløst internett, romservice og sånn hjelpemiddelsentral-seng som bestemor hadde, en slik en som med noen enkle trykk gjør at en kan komme i bananstilling (ikke å anbefale).

Operasjonen gav meg, som illustrasjonsfotoet viser, to flotte arr under navelen som forhåpentligvis vil være med meg en god stund. Jeg fikk forlate sykehuset dagen etter operasjonen, selv om jeg var ganske støl. Magemusklene var stive, og dessuten kjente jeg det godt i ryggen der hvor bedøvelsessprøyta var satt inn. De første dagene gikk jeg rundt som en gammel mann, med brede, korte skritt, i sneglefart og svakt framoverlent. Unektelig en god følelse. Nå, snart to uker etter inngrepet, kjenner jeg ingenting av smerter fra sårene. Testiklene, dog, er fortsatt tidvis sarte og følsomme.

Karneval i La Paz

Karnevalet i La Paz og Bolivia er mye viktigere enn jul og påske til sammen, og en tradisjon jeg rett og slett misliker. Sentralt i feiringen, som varer 5 dager til endes, står fyll og blind vold, og det er viktig for mange bolivianere og involvere barn allerede fra barnsbein av i dette spetakkelet som ikke kan beskrives som noe annet enn rein og skjær djevelskap. Ikke bare blir uskyldige gjester til landet enten de vil eller ei involvert i hedenskapen, karnevalet bremser aktivt utviklingen av landet i og med at brorparten av landets voksne befolkning går på fylla fem dager i strekk, og tar seg fri fra jobben den sjette.

Bildene fra karnevalet er fra den ene dagen jeg var tilskuer til galskapen, i negativ forstand, søndag. Det skal legges til at det øverste bildet der jeg smiler er tatt før jeg fikk nok og innså at dette slettes ikke var morsomt mer, og at mange bolivianere rett og slett er onde i karnevalstida.

Jeg var som nevnt oppe for å se på paraden i sentrum søndag, men ble heller skuffet. Unge og gamle mennesker utstyrt med vanngæver og -ballonger og spraybokser med baberskumlignende innhold sirkulerte gatene i jakt på offer, og det var tydeligvis helt greit å angripe ubevæpnede og uvillige. I starten tok jeg det med fatning og tenkte at jeg måtte akseptere kulturen. Jeg kjøpte sågar et par spraybokser for å kunne være med på leken, før jeg leide en stol for å bivåne paraden.

Paraden var heller skuffende. Det var ingen lettkledde, kvinnelige sambadansere av typen en ser på bilder fra Januarfloden (det er Rio de Janeiro, for dem som ikke har vært borti Finn Fuglestad (Hill Finn!)). I stedet kom det som bare kan karakteriseres som byens berme veltende nedover gatene. Bermen gøv løs på hverandre og tilskuerne med skum og vann, i tillegg til batonger. Skamløse som de var anså de alt og alle som fritt vilt, kvinner og barn inkludert.

Etter å ha vært vitne til paraden en stund og rett og slett gått lei, søkte jeg ly på et utested for å tørke opp litt før jeg søkte meg bort fra sentrum.

Det var da jeg kom ut av utestedet at jeg fikk nok av denne såkalte feiringen av menneskets dyriske sider. Noe av det første som møtte meg var en ung mann som freidig dasket til meg med batongen sin. Jeg skrek et "hva er problemet ditt?" til ham, før jeg fortsatte oppover gata til skjærsildens ende (her: minibussene). Flere oppsnasige drittunger sprutet etter meg, men jeg klarte å tøyle meg helt til en liten lømmel sprutet skum i ansiktet mens jeg holdt på å tørke meg fra et tidligere angrep. I mangelen på andre våpen hadde jeg ingen annen hevnmulighet enn å spytte etter ham. Skal si faren hans reagerte! Etter flere vannballonger, skumdusjer og ei bøtte vann kom jeg omsider fram til en minibuss, og lovet meg selv og aldri bivåne La Paz' karneval igjen.

Tilbake i Bolivia

Siden jeg kom tilbake til La Paz har det vært stille fra meg. Her kommer en oppdatering på hva som har skjedd de siste ukene. På jobben har det veldig rolig, mange har fortsatt ferie og ting har ikke begynt å skje enda. Sist lørdag var jeg gjest i bryllup til kjentes-kjente på El Alto, som bildene viser. I tillegg har Evo tatt steget opp som den siste Inka og gått løs på en nye presidentperiode, og den lokale hedenske alasitas-feiringen er godt i gang.

Etter jeg kom tilbake til Bolivia har jeg tatt det rolig, hvilket også har kunnet merkes på bloggaktiviteten min. Det ble rett og slett mye skriving en periode. Nå er imidlertig februar her, og jeg er klar for å ta tastaturet fatt igjen. Ting begynner sakte men sikkert å skje på jobben igjen, og jeg kommer tilbake i rutinene.

Som en siste avslutning på Nyttårsodyséen kan jeg nevne at bussturen fra Buenos Aires og tilbake hit gikk veldig bra, selv om det ble mer enn to døgn med reising. Veiene i Argentina er som nevnt veldig gode, selv om enkelte ting ved bussturen trakk litt ned, så som aircondition med kjøleskaptemperatur og det faktum at setet mitt var rett ved doen og alt ubehag det fører med seg. Ved grensa gikk det relativt fort, i hvert sammenlignet med hva det gjorde den første gangen jeg passerte der, og jeg fikk noen timers venting med spisepause før siste etappe. Siste bussturen tok rundt atten timer, og var ikke spesielt behagelig. Jeg var på do en gang i løpet av turen, på typen "offentlig" (ikke veldig fint), og sparte på vannintaket for og ikke presse behovet ytterligere. Vi hadde ingen uhell, hvilket ikke er selvsagt når en tar buss i Bolivia. Mer om dette seinere.

Evo Morales har nå gått løs på periode to som president, noe som preget nyhetsbildet her for halvannen uke siden. For å markere dette og, ikke minst, hans hjertebarn den nye grunnloven, lot han seg hylle som den siste inka i Tiwanaku. Ved hjelp av stedets lokale indianerprestinne ble han gjort klar for presidentetgjerningen foran en salig blanding av turister og indianere fra flere sør-amerikanske land. Dagen etter var det ofisiell seremoni i presidentpalasset i La Paz, før han holdt gratis fest for alle som ville komme på byens største stadion. Det kom rundt 35.000 mennesker, deriblant statsmenn fra flere land, ikke minst den venezuelanske føreren Hugo Chavez.

Alasitas-feiringen er også i gang her. Den foregår i tre uker fram til karnevalet starter, og består for det meste i rekke små boder og tivoliaktiviteter som er åpne hver dag for å forlyste store og små. I bodene kan en kjøpe små miniatyr utgaver av det en måtte ønske seg; hus, biler, penger, avgangsdiplom fra universitetet - alt som tenkes kan. Siden kan en få velsignet sakene av kloke koner. For at det en ønsker skal skje visstnok skal bli virkelighet, holder det ikke å gå til anskaffelse av miniatyrene selv, du må få dem i gave av noen andre. I tillegg til hekseriet kan en også more seg med tradisjonelle tivoliartigheter som kasting på bokser, pistolskyting og billige, men dog, reinspikka hasardspill.

Jeg har også deltatt i et boliviansk bryllup, hvilket skilte seg nevneverdig fra det ene norske bryllupet jeg har å sammenligne med. Nå skal det sies at bolivianske bryllup visstnok kan deles inn i to grupper: kristelige og edruelige, og av den sorten som nok slekter mer på tre-dager-til-endes-bryllup, med kanyle onkler og hæla i taket. Jeg deltok på et av den første kategorien.

Jeg hadde for dagen gått til innkjøp av ny skjorte, nytt slips og nye sko, men stilte i lånt dress. Vielsen skulle etter planen begynne halv-elleve, men det var det et fåtall som brød seg om, inkludert pastoren og brudeparet.

Etter å ha stresset og lagt bak meg en dyr drosjetur, måtte jeg vente omtrent halvannen time før seremonien kom i gang. Etter selve vielsen var det mariachimusikk utenfor, før gjestene gikk bort til festlokalet, noen hundre meter fra kirken, mens brudeparet forsvant i bil for en tradisjonell rundtur i byen. I lokalet ble vi sittende i rundt fire timer før brudeparet kom tilbake. I tiden da brudeparet var borte oppsto det et merkelig vakuum med venting. Det var ikke riktig fest fordi festens sentrum ikke var til stede, så de festkledte deltakerne satt i bordgrupper og skravlet de gangene de ikke ble overdøvet av de innleide musikerne. I løpet av ventingen ble vi servert en enkel, varm almuerzo og Pepsi. Når paret omsider kom var det middag, dessert (gele!), dans og gaveoverekking. Til min store forbauselse ble alle gavene tilsynelatende overrakt personlig på dagen, så både møbler og komfyr ble båret opp i festlokalet. På grunn av alle forsinkelsene måtte jeg desverre ta minibuss ned til La Paz før jeg fikk smake på bryllupskaka, men jeg fikk sett den tradisjonelle klininga av kake i fjeset på brudeparet, noe de fleste nordmenn forbinder med klovner. På bussen ned til byen havnet jeg desverre ved siden av en stupfull, middelaldrende bolivianer, som brøt alle intimgrenser, snakket høylydt til meg på spansk, aymara og noe jeg tviler på kan karakteriseres som noe som helst, la armen om meg og kysset meg på både handa og kinnet.

Ellers har det ikke skjedd så mye annet her de siste ukene, annet enn at det har ankommet en ny gruppe rotete, norske ungdommer, og at jeg omsider har fått ordnet meg en ukentlig vakt på barnehjemmet.

Jul i La Paz

Jeg legger ut noen bilder og ord om julefeiringa i La Paz, ei julefeiring uten julestrømpe og gaveutveksling, men likevel veldig minneverdig.

Den 24. ble det holdt julegudstjeneste i kjelleren på Casa Alianza klokka tre. Tilstede var alle husets gjester og Misjonsalliansens norske utsendinger/misjonærer. Det ble ei minneverdig messe med norske julesanger, julespill av barna og et vakker framføring av Ennio Morricones Gabriels Obo på fele av en av gjestene. Som høvelig er ble gudstjenesten avsluttet med Deilig er jorden, og den presterte å sende meg i det sentimentale hjørnet.

Etter julemessa deltok jeg på julemiddag i stua. Ei av gjestene hadde medbrakt pinnekjøtt fra Norge, i tillegg fikk jeg servert poteter, grønnsaker, annet kjøtt og ris. Til dessert fikk jeg en lokal variant av sjokoladepudding, is og jordbær. Vi var tilsammen fem stykker som deltok på middagen, men hushjelpa Betza reiste hjem til familien sin før desserten kom på bordet. I tillegg hadde laget fått særskilt dispensasjon til innkjøp av rødvin for kvelden, hvilket hjalp til med å få til en god og opphetet diskusjon og løsing av verdensproblemer.

Spesial: upubliserte bilder

I mangel på annet stoff, og for å slippe kjedelige beskrivelser av hverdagen min som er tunge å skrive, legger jeg nå ut ymse bilder som jeg har tatt i løpet av de siste månedene. Bildene er ikke publisert fra før av, og situasjonene de er hentet fra er ikke beskrevet. Billedteksten til alle bildene vil være plassert under bildene, i stedet for å være samlet som de vanligvis er.

Det øverste bildet er fra skolen Zarate Villca på El Alto. Skolen ligger i den fattige randsonen av byen, og veien dit er både humpete, støvete og går over ei bru som mangler rekkverk og knapt er bred nok for bilene som skal over. Jeg var der sammen med Fotball Krysser Grenser for å fotografere at det ble delt ut gaver til barna og underholdt/undervist ved hjelp av en klovn og en utkledt ulv i skolegården. Bildet er tatt på fotballbanen på skolen. De fleste skolegårdene på El Alto har nå betongunderlagg og en overbygd "gymsal". Denne skolen, derimot, har bortsett fra en betongbane, bare skitne, humpete jorder. Den snøkledte toppen i bakgrunnen er Huayna Potosí, som med sine +6000 meter troner over byen.

Det andre bildet er tatt en søndag for et par helger siden. Som eneste utsendt fra propagandakontoret skulle jeg dekke en slags familiekursdag i den overraskende store kirken Amigo Central, som lå alt annet en sentralt til, på El Alto. Kirken, som forøvrig var nokså halvferdig, hadde to etasjer, et stort kirkerom med galleri i annen etasje og lå på ei gigantisk tomt innmuret med beitende sauer på. Hovedprogrammet for de voksne var i annen etasje, og der ble det gitt undervisning om familielivets og ekteskapets utfordringer. Til slutt, til minne om bryllupsfesten, ble det servert kake, delt ut roser og holdt konsert med mariachiorkester, slik det høver seg i latinamerikanske bryllup. På dette bildet vises noen av de entusiastiske musikerne i mariachiorkesteret Aguilas del Rey, eller kongens ørner på godt norsk.

Det tredje bildet er hentet tidlig fra min karriere som informasjonmedarbeider. I en av de fattigere bydelene i La Paz hadde flere hus rast sammen og grunnen sprukket opp som følge av dårlig drenering. Vannverket hadde, med kommunens godkjenning, i årevis levert vann til dette nabolaget uten å sørge for å koble det til kloakksystemet. Følgelig rant spillvann og kloakk rett i jorda, og fordi grunnen til slutt ble mettet på vann og nabolaget, som veldg mange steder i La Paz, ligger i en bratt skråning, sprakk grunnen til slutt opp i store forkastninger. Mange av husene, som nok var ganske skrøpelige, klappet derfor bare sammen og mange ble hjemløse. Bildet er fra en teltleir som ble satt opp på en grusbane i nærheten for å huse dem som var blitt hjemløse. I teltleiren fantes alle deres eiendeler, også husdyrene. Jeg ville ikke blitt overrasket om teltleiren fortsatt stod, to måneder etterpå.

Disse damene opptrådte på markeringen av Verdens HIV/AIDS-dag 1. desember på El Alto. Jeg ble klar over at det var denne dagen da jeg satte i gang med den første av mine daglige internettrunder tirsdag, og ikke lenge etter var jeg på vei til El Alto for å dekke begivenheten. Resultatet kan leses her. Jeg mottok en skrytemail fra Norge i etterkant for min årvåkenhet, noe som var veldig artig. Jentene på bildet er henholdsvis Señorita og Miss transformista gay (transehomo) El Alto 2009, og de opptrådte med dans og kom med formaninger om å bruke kondom til ungdommen fra scenen.

Dette bildet er fra De dødes dag som var for en måneds tid siden. De fleste bolivianerne feirer denne dagen med å dra på kirkegården og drikke seg sanseløse, men jeg var med en gjeng som hadde et alternativt program. Via en av Buman-studentene var jeg bedt med en kirke på El Alto som skulle til Chua ved Titikakasjøen. Her var det en samling med en drøss av menigheter fra den samme kirkeretningen, såvidt jeg forstod av type pinsevenn, og vi spilte fotball, badet, lekte og spiste aktapi med fingrene. I tillegg var jeg, som bildet viser, vitne til en massedåp. Etter mine beregninger vasset rundt 80 bolivianerne ut i Titikaka for å la seg døpe denne dagen, til den jublende folkemengden på stranda sin store begeistring.

Det siste bildet er også hentet fra den samme dåpen. Denne lille gutten ville gjerne se hva som foregikk uti vannet, men fordi stranda var tettpakket med mennesker som så på, hadde den lille stakkaren ingen sjans til å få et glimt av sakramentet. Både han og mora ble veldig glade da jeg tilbød meg å låne bort skuldrene mine noen minutter.

Det neste innlegget vil sannsynligvis omhandle min nært forestående ekskursjon til Arica og den chilenske Stillehavskysten. Takk til alle som følger med og legger inn kommentarer, selv om jeg mistenker at enkelte personer drar opp aktivitetstallene betraktelig. Besøkstallet torsdag, for eksempel, ble halvert fra de forrige dagene, noe som merkelig nok sammenfalt med at Thor William dro på ferie.

Siden sist i sør

Sist helg reiste de fleste andre av de frivillige på helgetur til Saltørkenen sør i landet. Jeg valgte å bli i La Paz fordi turtilbudet vi fikk var ganske dyrt og fordi jeg ikke haster sånn med å få med meg turistattraksjonene, den såkalte ”gringoløypa”, som de andre. Det betydde at jeg hadde ei helg helt uten planer til rådighet.

Fredag ville jeg vitje jazzfestivalen i byen. Festivalen hadde allerede vært i gang i halvannen uke, og i følge mine beregninger ville fredag være siste kveld med konsert i Teatro Municipal, det kommunale teatret. Jeg hadde allerede en bomtur til teatret etter å ha sett feil i programmet søndagen før, så denne gangen var jeg bestemt på å gjøre spansklæreren fornøyd ved å besøke et lokalt kulturarrangement. Jeg ankom sedvanlig teatret rett før konserten skulle begynne klokka åtte. Småstresset gikk jeg rett til billettluka, der det til min store lettelse ikke bare var ledige billetter igjen, billetten jeg ble tilbudt var sågar gratis. Etter å ha fått billetten beveget jeg meg innover mot salen og ble gitt et program som jeg hastig stappet under armen på vei mot toalettet. Etter toalettet gikk jeg inn og fant mitt sete, for så å ta fram programmet. Da jeg så dette, ble jeg en smule forundret. Programmet hadde slettes intet med jazz å gjøre, men handlet om et stykke som het ”Karma”. Med mine begrensede spanskkunnskaper så jeg at ”Karma” var ”moderne koreansk dans og et spetakkel av kampsportkunst”. I ettertid har jeg riktignok slått opp ordet espactáculo og funnet at det betyr skuespill snarere enn det vi på norsk forbinder med spetakkel. Jeg håpet i det lengste at dette programmet ikke var kveldens program, men heller et slags reklameblad. Det kunne vel ikke være at jeg hadde sett feil i jazzprogrammet igjen? Jeg kikket nervøst rundt meg og oppdaget at det fantes urovekkende, og neppe helt tilfeldig, mange mennesker i salen som kunne tenkes å være koreanere. Dessuten så datoen nederst på brosjyren til å stemme med fredag. Ordene ”moderne dans” fikk det til å gå kalt nedover ryggen på meg. Med en grufullt kjedelig ballettforestilling fra operaen i Budapest friskt i minne, ble tanken på å overvære enda en danseforestilling uutholdelig. Dessverre var salen begynt å bli ganske full da jeg kom til denne ubehagelige erkjennelsen, og med teatret fullt av det som måtte være La Paz’ kultursnobber og Koreas fremste diplomater og næringslivsledere i Bolivia, var jeg lite lysten på å spille rollen som den dumme, utakknemlige gringoen. Jeg valgte derfor å bite i det sure eplet å bli sittende inntil videre. Forestillingen tok til, og til min store lettelse var det ikke like meningsløst kjedelig som å se på ungarske menn og kvinner svinse rundt i trange ballettkostymer. Handlingen og draktene i stykket var trolig hentet fra koreansk mytologi, uten at jeg forsto særlig mye av det som foregikk. Danserne var derimot meget akrobatiske, og kampsportsekvensene minnet mer om sirkus enn trauste danseforestillinger. Og sirkus kan jeg like. Når pausen kom etter vel tre kvarter, var jeg likevel lettet som kunne snike meg ubemerket ut av teatret. Ettersom jeg likevel ikke forsto noe av det som skjedde på scenen, følte jeg ingen nysgjerrighet overfor resten av stykket.

Jeg gjennomgår resten av helga i korte trekk: etter jeg forlot forestillingen dro jeg på indisk restaurant og spiste meg avsindig mett. Lørdag sov jeg lenge, reiste ut og spiste og så en tysk film på kino som jeg hadde sett fra før. Søndag var jeg også på kino og så en boliviansk film om noen rike mennesker i La Paz. Filmen heter Zona Sur, fordi som måtte være interesserte.

Denne uka er det ”introuke” på programmet, hvilket vil si at vi reiser rundt for å se og få en innføring i Misjonsalliansens ulike prosjekter. Mandag tilbrakte vi på hovedkontoret i sentrum. Der fikk vi møte lederen for Misjonsalliansen i Bolivia, Tito Montero. Han har noen fantastiske koteletter av noen kinnskjegg. Vi utvekslet også gaver med hverandre og de ansatte på kontoret i anledning den bolivianske kjærlighetsdagen. Dette konseptet kjenner jeg virkelig ikke til, og jeg bryr meg heller fint lite om det. Jeg fikk en kosebamse i bytte mot kjempepose med karameller. Kanskje ikke det jeg hadde mest lyst på der og da, men i ettertid ser jeg jo at bamsen fortsatt lever, mens noe spiselig for lengst hadde blitt spist, fortært sendt ut den naturlige veien.

Tirsdag var vi på El Alto for å beskue fotballbaner bygget i forbindelse med ”Fotball krysser grenser”-prosjektet. Etterpå fortsatte vi til hovedkontoret for mikrokredittbanken Diaconia-FRIF. Denne banken gir små lån til fattige mennesker som ikke ville kunne fått lån i vanlige banker, og hjelper på denne måten til med å løfte mange mennesker ut av en bunnløs fattigdom. Diaconia-FRIF låner nå ut i overkant av 25 millioner dollar til over 40.000 klienter i Bolivia, og således har de fleste på El Alto, La Paz fattige forstad/naboby med rundt en million innbyggere, hørt om banken. Vi fikk også servert lunsj på kontoret, en lunsj som introduserte de fleste av oss, inkludert meg, for den lokale spesialiteten chuños. Chuños er frysetørkede poteter og er fra hvite via grålige til svarte i fargen. Knollene vi fikk servert denne dagen smakte umiskjennelig av det jeg vil karakterisere som fjøs, og de falt derfor ikke videre i smak. Det sies at du kan bli vant til denne smaken dog, men sånt kan sies om mye rart. Vi fikk også servert chuños til lunsj dagen etter, denne gangen i ei kyllingsuppe, noe som gjorde at usmaken ble borte. Etter lunsj dro vi på besøk til et lånekontor der vi fikk møte ei kvinnegruppe som hadde gått sammen om et lån for å drive småhandel, før vi dro videre før å møte en møbelsnekker som ved hjelp av mange små lån hadde bygget opp en liten møbelfabrikk i bakgården sin.

Onsdag dro vi tilbake til El Alto for å se på skoleprosjektene. Etter først å ha fått en gjennomgang av diverse informasjon på El Alto-kontoret for Alliansen, reiste vi ut for å se på en liten, nybygd skole helt i utkanten av byen. Jeg vil faktisk si den lå utenfor den en kan kalle bybebyggelse. Veien ut ditt var særdeles dårlig, nesten alle de spredte husene var bygget av adobe og husdyrene beitet fritt på markene mellom husværene. Skolen hadde blitt bygget av de lokale innbyggerne selv. Inni skolebygget fikk vi høre på en gammel mann, som antakelig fungerte som en slags eldste for lokalsamfunnet, fortelle om at foreldrene hans hadde vært slaver, og hvor inderlig han ønsket at dagens unge skulle få utdanning og bedre muligheter til å komme ut av fattigdommen enn det hans generasjon hadde. Han takket inderlig Misjonsalliansen for at de hadde vært med å støtte skolen med penger til lærere, materiell og bygg. Skolen hadde nylig blitt offentlig godkjent, men som jeg forsto det ventet de fortsatt på at kommunen skulle begynne å lønne lærere for dem. På vei ut av bygget tok han alle i hånda og omfavnet oss. Etter dette dro vi inn til den etablerte bebyggelsen på El Alto for å besøke en helsestasjon og en skole som skulle bli framtidige arbeidsplasser for noen av mine frivillige kolleger. På helsestasjonen ble vi presentert for aktivitetene som foregikk der. Blant annet fikk vi anledning til å buse rett inn på stua der nybakte mødre lå med sine spedbarn. Skolen vi besøkte var av det store slaget med, om jeg husker rett, rundt 2000 elever. Under skolebesøket bet jeg meg merke i en ting som jeg fant underlig. Selv om rektor pratet om at det dårlige kostholdet til elevene førte til nedsatt læringsevne og at tannproblemene blant fattige i Bolivia er prekære, nærmest epidemiske, så fantes det flere kiosker innenfor skoleporten klare til å forsyne elevene med cola og slikkeri. Forstå det den som kan.

Torsdag var vi på besøk i Sorata-dalen. Dalen ligger drøye 3-4 timers kjøring fra La Paz, og er det vi trygt kan kalle landlig. Her bor folk i små landsbyer, av hvilke vi besøkte to. I den første fikk vi hilse på elevene ved skolen og spille en fotballkamp mot noen heldige utvalgte elever. Kampen Norge-Bolivia endte dessverre med 6-4 tap. Vi fikk også beskue et grisehus og vanningsposter i landsbyen som Alliansen arbeider for å få opp. Grisehusene er for at grisene skal leve adskilt fra mennesker og for at de ikke skal ete menneskelig avfall, hvilket kan føre til trikiner og påfølgende død og fordervelse for dem som eter kjøttet. Målet med vanningspostene er at hvert hus i landsbyen skal ha tilgang på rennende vann til drikke, klær- og kroppsvask, noe som naturligvis hever livskvaliteten til bøndene. I den andre landsbyen fikk vi se et vanningsanlegg for jordbruk som hadde blitt satt opp, før vi vendte tilbake mot La Paz. Forøvrig må det nevnes at landsbyene lå på drøye 2600 meter, altså rundt 1000 meter lavere enn La Paz. Det gjorde klimaet betydelig varmere, lufta bedre å puste i og ganske grønn. Hadde det ikke vært for at skyene lå ganske lavt og tett denne dagen, ville en også kunne ha sett det majestetiske fjellet Illampu, Bolivias fjerde høyeste fjell på over 6300 meter, trone over dalen.
Fredag skal vi få informasjon om HIV/AIDS-prosjektet og holde fest for BUMAN-studentene. Disse studentene kommer fra fattige familier, og mottar støtte til utdanning mot at de arbeider litt for organisasjonen. Jeg kommer tilbake til dette når det har skjedd, men jeg kan røpe at jeg skal være med på å lage seksti porsjoner lasagne. Det vil blant annet si femten løk, seks kilo kjøttdeig og tre og halv liter ost.

Bilder vil bli lagt til og språkfeil vil bli rettet om ikke lenge, hvilket definitivt er relativt.

Spesial: El Lobo

Den jevne og faste leser av min nettlogg (blogg) har fått med seg mine hyppige referanser til El Lobo. Man har kanksje undret seg over hvorfor jeg henger meg opp i denne plassen, og de av dere med nogenlunde spanskkunskaper har nok også undret seg over hva som skjuler seg bak dette besynderlige navnet (el lobo er spansk for ulven). Herved følger en nærmere presentasjon av denne attraksjon i La Paz.

Jeg stiftet mitt første bekjentskap med El Lobo forrige gang jeg var i La Paz for fem og et halvt år siden. Min lærer, Robert(o), syntes nok stedet var greit fordi det har god plass til 15-20 mennesker og ligger midt i turiststrøket, men jeg falt også for stedets sjarme, sjel og varme. På veggene hang det masser av bilder av turister i tillegg til ymse uforståelige tekster på hebraisk. Også var det navnet, El Lobo, som skilte seg ut fra horden av andre turistmyntede spisesteder.

Nettbaserte kilder forteller at familien til eieren Dorit Moralli emigrerte fra Israel til Bolivia etter Seksdagerskrigen i 1967. Derav den åpenbare israelsk-jødiske koblingen som man oppdager når man entrer lokalet. I tillegg til restaurant, fungerer også El Lobo som hostel og samlingssted for ryggsekkturister. Jeg tør påstå at det er få unge, jødiske turister som ikke tar turen innom El Lobo hvis de besøker La Paz.

El Lobo ligger i krysset mellom calle Illampu og calle Santa Cruz i det sentrale La Paz, noen få hundre meter opp i bakken bak landemerket San Fransiscokirken. Restauranten serverer skikkelige økonomiporsjoner med pizza, i tillegg til pasta, hamburger, retter fra Bolivia og Midtøsten og en vidunderlig kyllingkarri. Prisene ligger på mellom 20 og 30 bolivianos for en porsjon og opp mot 50 bol. for pizza i monsterklassen. Som gjest på El Lobo kveldstid er dessuten muligheten stor for å komme i kontakt med unge, kjekke israelske mennesker.

Følgende bilder er tatt av meg på et besøk på El Lobo søndag 7. september (øverst og nedover, trykk for større):

1) El Lobo sett fra gata.
2) Valgkampklistremerke for Shimon Peres.
3) Bilde av israelsk turist i saltørkenen.
4) Norsk-israelsk forbrødring.
5) Skrubbsulten.

For de som måtte finne humoren i dette innlegget vanskelig å ta finnes en fattig trøst. Grunnene er 1) du kjenner ikke min humor godt nok og 2) du kjenner ikke internhumoren mellom meg og sandnesbuen Bj. Aanestad.





Kilde: http://outside.away.com/outside/features/200508/the-israeli-guidebook-2.html

Siste uke i revy

Hei og hallo. Da er det tid for en oppdatering av hva som har passert den siste uka, og denne gangen slår jeg virkelig på stortromma hva angår antall ord og tegn.

Forrige torsdag hopper jeg glatt over, da skjedde det ikke noe spesielt, i hvert fall ikke som jeg kommer på. Spansk og barnehjem. Fredag, derimot, skjedde det mer. Den dagen flyttet jeg og min romkamerat Alexander ned fra tredje etasje til vårt rom med eget, nyoppusset bad i andre. På kvelden var vi ute på ett finere kaffehus (med mer) i en av La Paz' finere bydeler. Deretter tok vi taxi opp til ei turistgate i sentrum, en tur som sikkert tok en halvtime i fredagskveldstrafikken, men som likevel ikke kostet mer enn 20 bolivianos. Taxiene er har faste priser, ikke takstameter. Hvordan de får det til å gå rundt fatter ikke jeg. Til videre opplysning er bolivianos nå verdt bittelitt mer enn svenskekrona. Vel framme i sentrum gikk vi på tradisjonell, boliviansk peña. Det vil si masse turister, dansere i absurdt festlige kostymer, levende musikk (komplett med panfløyte) og drinker til (etter boliviansk nivå) blodpris. Heldigvis plasserte jeg meg strategisk til på bordet vårt, slik at jeg slapp å bli dratt opp til dansing.

På lørdag var det ankommet en ny volontør. Det gjorde at vi var oppe i seks totalt, hvilket er litt mange når en skal kjøre drosjebil. Men, ikke for mange. En i framsetet og fire i baksetet går an, fire bak og to framme er trangt. Men, det går, og sikkerhet er siste pri' for bolivianske drosjesjafører. De er service-minded. Vel, drosjeturen gikk til byen og det beryktede San Pedro-fengselet, hvor vi hadde tenkt å prøve lykken for å for en omvisning. Vi ble desverrre avviste som utlendinger før vi engang rakk å komme med bestikkelser. Skuffelse. I stedet gikk ferden videre (med drosje) til ei handlegate langt som et vondt år. Gata var sikkert ikke lengre enn en halv kilometer, men jeg er sikker på at vi brukte minst to timer. Oy vey. Det tæret hardt på tålmodigheten min. Etter handling spiste vi lunsj og dro tilbake til casaen for å delta på en geburtsdagsfest arrangert av en gjestende familie.

Søndag var det lokaloppgjør i La Paz. Bolivar mot The Strongest. For å følge en maskulin tradisjon som ble startet i fjor høst, følte jeg meg forpliktet til å velge sistnevnte, Tigre, de stripete. De fire andre som var med valgte forøvrig Bolivar. Sauer. Stadion var så og si full, det vil si i overkant av 40.000 tilskuere. Kampen begynte med en feilpasning utover linja av The Strongest, og det satte egentlig tonen for hele ettermiddagen og kvelden for mitt vedkommende. Dog, etter rundt en halvtime, og etter å ha slått flere feilpasninger og ikke engang å ha luktet på en målsjanse, presterte Tigernes 10'er å smelle et frispark fra 30-40 meter rett i kassa. Dette var desverre eneste lyspunkt. Etter et par ekstatiske minutter satte Bolivar inn utligningen. Stadion eksploderte (Bolivar er desverre størst), og før stormen stilnet satte de likegodt inn ledermålet. Kampen ebbet ut til pause, jeg var ikke lenger veldig engasjert. I pausen oppsto et nytt problem. Vi hadde fått billetter på den dyre tribunen (60 bol.). Fin tribune i La Paz betyr tak, og tak betyr skygge. Siden forskjellen på sol og skygge i La Paz er ganske stor, betyr fin tribune også at det blir kaldt, og jeg var ankommet stadion i t-skjorte (fordi det er varmt i sola). Det var derfor ikke med store kvaler jeg forfrossen forlot satdion for å finne meg skyss hjem noen minutter etter at kampen var i gang igjen. Da jeg kom tilbake til casaen fortsatte jeg bare å fryse, og det viste seg at jeg hadde pådratt meg en kraftig forkjølelse. Jeg vil imidlertid også legge litt av skylden på barnehjemmet, hvor brorparten av barna (de klengete) er syke og hvor hygienen er på et lavmål. Bolivar vant forøvrig kampen 3-1.

Fra søndag kveld til tirsdag formiddag var jeg sjuk. Jeg fikk tildelt et isolat, et ledig rom kjelleren (med vindu altså), og var der bortsett fra en spise-/sosialiserings-/drite- og dusjepause på mandag. Under isolatet skjedde intet annet, bortsett fra at jeg ble frisk (minus rusk i halsen), enn at jeg endelig fikk sett ferdig Djevelens Advokat og kommet godt i gang med Gabriel Garcia Marquez' magnum opus Hundre års ensomhet. Utpå tirsdagen tok jeg turen alene opp til byen, jeg hadde fri fra spansk og barnehjem under dekke av sykdom. I byen fikk jeg kjøpt, skrevet og sendt postkort, gjort litt handling og fått bekreftet at El Lobo fortsatt eksisterer. På kvelden var det casakveld hjemme hos Stig fra Alliansen, og ja, han bor fasjonabelt. Og det billigere enn kjellerleiligheten i Arilds vei.

I dag har det vært spansk og barnehjem igjen, og i kveld sitter jeg altså og skriver for dere spesielt interesserte. Til Arne: det er desverre ingen ferske bilder fra fjelltoppene ennå, og thi kommer de kanskje aldri. Det å krysse 6000-metersgrensa er ikke akkurat det jeg fyser mest på for øyeblikket. Annet av interesse, i alle fall for P.A. og Arne, er at min romkamerats spansklærer har kommet med flere ubehagelige hint av seksuell art overfor ham. Ekkelt for ham, moro for oss andre. Jeg gratulerer forøvrig bror med dagen, og oppfordrer andre til å gjøre det samme.


Bildene er (øverst til nederst):

1) Bolivar-svingen på stadion.
2) Den handlegata.
3) Boliviansk propaganda:
"Leve idretten i høyden"-
Bolivia ble en periode nektet
å spille landskamper i La Paz
på grunn av høyden.
4) The Strongest-svingen
(illustrerer styrkeforholdet).







Helt til sist kommer ukas bonusmateriale. Jeg vet noen av mine lesere har humor til å tåle dette, mens de av dere som ikke liker bløt humor kan snu nå(dere er advarte, mamma, du trenger ikke lese dette). Jeg skriver om løst og fast: her er ukas avføringsrapport.


Alle som har oppsøkt fremmede (bakterie-) kulturer vet at dette som regel før eller siden gir seg utslag i tarmgangene. Så også i mitt tilfelle. De første dagene gikk greit. Kanskje var det koleravaksinen, kanskje flaks. Utover i uka, dog, begynte kroppen å respondere på den fremmede, og muligens rikholdige, bakteriefloraen. Likesom de første conquistadorer måtte jeg gi tapt for Sør-Amerikas bakteriearmè. Innen helga kom hadde jeg god, gammaldags lausmaga. Søndagsmorgen, da jeg skulle slippe en tilsynelatende harmløs fjert, kom første bremsespor. Og søndagskveld, da jeg virkelig var sjuk, slapp jeg igjen en fis, akkurat etter jeg hadde reist meg fra doen og forsikret meg (trodde jeg) at det ikke var noe igjen. Den gang ei. Det kom litt mer en ei teskje, heller en fire-fem spiseskjeer (bonusmateriale!), og hushjelpa måtte tilkalles for å klore flisene foran doen og ringen.


Etter sykedagene, hvor jeg levde på en streng diett av vann, cola, snickers og pizza, type chilena, fra Pizza Nostra, har dog mine etterlatenskaper atter tatt tilbake sin faste, gode form. Jeg vet desverre ikke hvor lenge jeg vil forblir i lykkeland, og hver fjert slippes med samme presisjon som miner detoneres.