Karneval i La Paz

Karnevalet i La Paz og Bolivia er mye viktigere enn jul og påske til sammen, og en tradisjon jeg rett og slett misliker. Sentralt i feiringen, som varer 5 dager til endes, står fyll og blind vold, og det er viktig for mange bolivianere og involvere barn allerede fra barnsbein av i dette spetakkelet som ikke kan beskrives som noe annet enn rein og skjær djevelskap. Ikke bare blir uskyldige gjester til landet enten de vil eller ei involvert i hedenskapen, karnevalet bremser aktivt utviklingen av landet i og med at brorparten av landets voksne befolkning går på fylla fem dager i strekk, og tar seg fri fra jobben den sjette.

Bildene fra karnevalet er fra den ene dagen jeg var tilskuer til galskapen, i negativ forstand, søndag. Det skal legges til at det øverste bildet der jeg smiler er tatt før jeg fikk nok og innså at dette slettes ikke var morsomt mer, og at mange bolivianere rett og slett er onde i karnevalstida.

Jeg var som nevnt oppe for å se på paraden i sentrum søndag, men ble heller skuffet. Unge og gamle mennesker utstyrt med vanngæver og -ballonger og spraybokser med baberskumlignende innhold sirkulerte gatene i jakt på offer, og det var tydeligvis helt greit å angripe ubevæpnede og uvillige. I starten tok jeg det med fatning og tenkte at jeg måtte akseptere kulturen. Jeg kjøpte sågar et par spraybokser for å kunne være med på leken, før jeg leide en stol for å bivåne paraden.

Paraden var heller skuffende. Det var ingen lettkledde, kvinnelige sambadansere av typen en ser på bilder fra Januarfloden (det er Rio de Janeiro, for dem som ikke har vært borti Finn Fuglestad (Hill Finn!)). I stedet kom det som bare kan karakteriseres som byens berme veltende nedover gatene. Bermen gøv løs på hverandre og tilskuerne med skum og vann, i tillegg til batonger. Skamløse som de var anså de alt og alle som fritt vilt, kvinner og barn inkludert.

Etter å ha vært vitne til paraden en stund og rett og slett gått lei, søkte jeg ly på et utested for å tørke opp litt før jeg søkte meg bort fra sentrum.

Det var da jeg kom ut av utestedet at jeg fikk nok av denne såkalte feiringen av menneskets dyriske sider. Noe av det første som møtte meg var en ung mann som freidig dasket til meg med batongen sin. Jeg skrek et "hva er problemet ditt?" til ham, før jeg fortsatte oppover gata til skjærsildens ende (her: minibussene). Flere oppsnasige drittunger sprutet etter meg, men jeg klarte å tøyle meg helt til en liten lømmel sprutet skum i ansiktet mens jeg holdt på å tørke meg fra et tidligere angrep. I mangelen på andre våpen hadde jeg ingen annen hevnmulighet enn å spytte etter ham. Skal si faren hans reagerte! Etter flere vannballonger, skumdusjer og ei bøtte vann kom jeg omsider fram til en minibuss, og lovet meg selv og aldri bivåne La Paz' karneval igjen.

Spesial: arbeidet på informasjonskontoret

I dette innlegget ønsker jeg å presentere arbeidet mitt som frivillig på informasjonskontoret til Misjonsalliansen i La Paz. Vanligvis jobber jeg sammen med journalist og sjef Arild Vik, men på grunn av uheldige familieomstendigheter for hans del, har jeg til nå i år vært eneste nordmann på kontoret.

Som frivillig på informasjonskontoret har jeg fått gode muligheter til å bli kjent med Bolivia og Misjonsalliansens arbeid her i landet. I løpet av nesten fire måneder har jeg rukket å få alle prosjektområdene, inkludert en tur til Combaya, fire til Sorata, tre til Caranavi og utallige til El Alto.

Rollen min som informasjonsfrivillig er betraktelig friere enn de andre volontørstillingene. Spesielt fleksitida har vært gunstig med tanke på å tilfredstille et stort søvnbehov, og jeg har dratt nytte av kortere reisetid til arbeidet, siden hovedkontoret enn så lenge ligger i La Paz sentrum og ikke på El Alto. På den annen side har flere fredager og lørdager gått bort på reising for å se prosjektene, men dette var en av grunnene til at jeg søkte meg til stillingen.

Jobben min går for det meste ut på å dokumentere Misjonsalliansens arbeide ved å ta bilder og skrive artikler. Mye har blitt publisert på misjonsalliansen.no og ilimitado.no, men jeg har fortsatt til gode å få noe på trykk i bladet Tsjili. Det har vært en del rot i forholdet til dette bladet i høst. Under følger en del linker til artikler jeg har gjort.

Evo tar fatt på ny periode
Nye utsendinger til Bolivia
Julefest på El Alto
Familiekurs på El Alto
Tannstell på skolen
Tonje jobbet som engelsklærer
Kvinnefest på El Alto
HIV/AIDS-dagen
Basar på Casa Alianza
Jordras i La Paz
Introduksjonsuka

Tilbake i Bolivia

Siden jeg kom tilbake til La Paz har det vært stille fra meg. Her kommer en oppdatering på hva som har skjedd de siste ukene. På jobben har det veldig rolig, mange har fortsatt ferie og ting har ikke begynt å skje enda. Sist lørdag var jeg gjest i bryllup til kjentes-kjente på El Alto, som bildene viser. I tillegg har Evo tatt steget opp som den siste Inka og gått løs på en nye presidentperiode, og den lokale hedenske alasitas-feiringen er godt i gang.

Etter jeg kom tilbake til Bolivia har jeg tatt det rolig, hvilket også har kunnet merkes på bloggaktiviteten min. Det ble rett og slett mye skriving en periode. Nå er imidlertig februar her, og jeg er klar for å ta tastaturet fatt igjen. Ting begynner sakte men sikkert å skje på jobben igjen, og jeg kommer tilbake i rutinene.

Som en siste avslutning på Nyttårsodyséen kan jeg nevne at bussturen fra Buenos Aires og tilbake hit gikk veldig bra, selv om det ble mer enn to døgn med reising. Veiene i Argentina er som nevnt veldig gode, selv om enkelte ting ved bussturen trakk litt ned, så som aircondition med kjøleskaptemperatur og det faktum at setet mitt var rett ved doen og alt ubehag det fører med seg. Ved grensa gikk det relativt fort, i hvert sammenlignet med hva det gjorde den første gangen jeg passerte der, og jeg fikk noen timers venting med spisepause før siste etappe. Siste bussturen tok rundt atten timer, og var ikke spesielt behagelig. Jeg var på do en gang i løpet av turen, på typen "offentlig" (ikke veldig fint), og sparte på vannintaket for og ikke presse behovet ytterligere. Vi hadde ingen uhell, hvilket ikke er selvsagt når en tar buss i Bolivia. Mer om dette seinere.

Evo Morales har nå gått løs på periode to som president, noe som preget nyhetsbildet her for halvannen uke siden. For å markere dette og, ikke minst, hans hjertebarn den nye grunnloven, lot han seg hylle som den siste inka i Tiwanaku. Ved hjelp av stedets lokale indianerprestinne ble han gjort klar for presidentetgjerningen foran en salig blanding av turister og indianere fra flere sør-amerikanske land. Dagen etter var det ofisiell seremoni i presidentpalasset i La Paz, før han holdt gratis fest for alle som ville komme på byens største stadion. Det kom rundt 35.000 mennesker, deriblant statsmenn fra flere land, ikke minst den venezuelanske føreren Hugo Chavez.

Alasitas-feiringen er også i gang her. Den foregår i tre uker fram til karnevalet starter, og består for det meste i rekke små boder og tivoliaktiviteter som er åpne hver dag for å forlyste store og små. I bodene kan en kjøpe små miniatyr utgaver av det en måtte ønske seg; hus, biler, penger, avgangsdiplom fra universitetet - alt som tenkes kan. Siden kan en få velsignet sakene av kloke koner. For at det en ønsker skal skje visstnok skal bli virkelighet, holder det ikke å gå til anskaffelse av miniatyrene selv, du må få dem i gave av noen andre. I tillegg til hekseriet kan en også more seg med tradisjonelle tivoliartigheter som kasting på bokser, pistolskyting og billige, men dog, reinspikka hasardspill.

Jeg har også deltatt i et boliviansk bryllup, hvilket skilte seg nevneverdig fra det ene norske bryllupet jeg har å sammenligne med. Nå skal det sies at bolivianske bryllup visstnok kan deles inn i to grupper: kristelige og edruelige, og av den sorten som nok slekter mer på tre-dager-til-endes-bryllup, med kanyle onkler og hæla i taket. Jeg deltok på et av den første kategorien.

Jeg hadde for dagen gått til innkjøp av ny skjorte, nytt slips og nye sko, men stilte i lånt dress. Vielsen skulle etter planen begynne halv-elleve, men det var det et fåtall som brød seg om, inkludert pastoren og brudeparet.

Etter å ha stresset og lagt bak meg en dyr drosjetur, måtte jeg vente omtrent halvannen time før seremonien kom i gang. Etter selve vielsen var det mariachimusikk utenfor, før gjestene gikk bort til festlokalet, noen hundre meter fra kirken, mens brudeparet forsvant i bil for en tradisjonell rundtur i byen. I lokalet ble vi sittende i rundt fire timer før brudeparet kom tilbake. I tiden da brudeparet var borte oppsto det et merkelig vakuum med venting. Det var ikke riktig fest fordi festens sentrum ikke var til stede, så de festkledte deltakerne satt i bordgrupper og skravlet de gangene de ikke ble overdøvet av de innleide musikerne. I løpet av ventingen ble vi servert en enkel, varm almuerzo og Pepsi. Når paret omsider kom var det middag, dessert (gele!), dans og gaveoverekking. Til min store forbauselse ble alle gavene tilsynelatende overrakt personlig på dagen, så både møbler og komfyr ble båret opp i festlokalet. På grunn av alle forsinkelsene måtte jeg desverre ta minibuss ned til La Paz før jeg fikk smake på bryllupskaka, men jeg fikk sett den tradisjonelle klininga av kake i fjeset på brudeparet, noe de fleste nordmenn forbinder med klovner. På bussen ned til byen havnet jeg desverre ved siden av en stupfull, middelaldrende bolivianer, som brøt alle intimgrenser, snakket høylydt til meg på spansk, aymara og noe jeg tviler på kan karakteriseres som noe som helst, la armen om meg og kysset meg på både handa og kinnet.

Ellers har det ikke skjedd så mye annet her de siste ukene, annet enn at det har ankommet en ny gruppe rotete, norske ungdommer, og at jeg omsider har fått ordnet meg en ukentlig vakt på barnehjemmet.

Nyttårsodysséen: dag 18, Buenos Aires

Da går oppholdet i Buenos Aires og nyttårsodyséen mot slutten. Foran meg står den lange bussreisen tilbake til La Paz, en høvelig avslutning på en tur med mye buss og lange avstander. Dagene i Buenos Aires har vaert varme og innholdsrike, men lange. Jeg skal ikke legge skjul på at denne reisen har vaert i overkant lang, og at nesten tre uker i eget selskap er i det drøyeste laget. Her kommer et resymé av mitt opphold i Tangobyen:

Ankomstdagen mandag brukte jeg som nevnt mest på vandre rundt og på å finne meg hotell. Tirsdag sto jeg seint opp, en lei vane jeg også har fulgt opp de andre dagene (for uten godt med søvn er det ikke noe gøy å vaere Bendik), og dro deretter til Boca Juniors hjemmebane La Bombonera. Der besøkte jeg klubbmuseet og deltok på en rundtur på stadionanlegget, for jeg tok meg en rundtur i nabolaget. Bydelen Boca er en av de fattigere bydelene i Buenos Aires, men dog fargerik. Tidligere var den også en del av havneområdet med alt det fører med seg. Hvis du konsulterer far eller bestefar om hvordan Hamburg og Rotterdam var noen tiår tilbake, så er du nok ikke langt unna Boca heller.

På stadionomvisningen presterte jeg å ødelegge zoomen på kameraet mitt da dette falt ned i forbindelse med fotografering med selvutløseren. Timene etter besøket i Boca gikk derfor med på ergre seg over egen dårskap, konstatere at reperasjon av kameraer både er en dyr og langsom prosess og til ergre meg enda mer over hvor dyrt det er å kjøpe nytt kamera. Jeg rundet av dagen med å gjøre noe så ubendikst som å gå på handletur, og på spise godt på en av de beste restaurantene jeg vaert. Takk til Bjarte for boka med de gylne tipsene.

Onsdag var det tid for å gå i dyrehagen. Dyrehagen i Buenos Aires er større en den i La Paz, og for all del vakkert utformet, men desverre stusselig i forhold til tidligere erfaringer med dyrehager. Etter dyrehagebesøket gikk jeg enda mer rundt om i gatene, og endte opp med å spise en ikke altfor imponerende biffmiddag på en gammel nedslitt restaurant. Der hadde jeg også turens andre dårlig-maga-opplevelse, og doen var ikke altfor innbydende der. Min første lausmaga kom i forbindelse med besøket på Itaipù i Paraguay, der har de et fantastisk sanitaeranlegg.

I dag har jeg besøkt holocaustmuseet i byen. Museet var vakkert (men, det kan ikke draes sammenligninger med pendanten i Berlin) og hadde en liten og interessant utstilling, dog det ikke var altfor nytt der for min del. Fokuset lå naturligvis på argentinske jøder, på holocaust (lite nytt) og på jødenes historie i Polen. Museet hadde også en interessant utstilling om Adolf Eichmanns flykt til og liv i Argentina.

Etter museumsbesøket har jeg for det meste gått rundt i byen. Jeg besøkte atter en gang Maiplassen foran det Rosa hus (presidentpalasset), men de sørgende mødrene var tydeligvis gått hjem for dagen. Deretter tenkte jeg at jeg kunne besøke en av de berømte kirkegårdene, men etter å ha sittet for mange stopp på t-banen for å kunne bytte linje for å komme til den ene, og etter å ha konstatert at den andre var stengt for dagen, gav jeg opp å finne flere turistattraksjoner. Det ble med masse gåing, hvilket definitivt har en viss egenverdi.

Hvis jeg nå skal felle en dom over Buenos Aires, vil den bli saerdeles fordelaktig. Byen er saerdeles vakker med parker og velholdte bygårder, hvilket gjør det vanskelig å tro at den jevne argentiner har saerdeles lite å rutte med. Likevel, prisnivået på restauranter og i butikker, bekrefter den argentinske virkeligheten. Buenos Aires er en overkommelig by å feriere i. Selv om jeg i løpet av oppholdet mitt her har gått adskillige kilometer (og således blitt godt kjent), har jeg neppe blitt noe lettere. Buenos Aires og Argentina har, som følge av solid italiensk innvandring, om mulig endre bedre iskrem og pizza en Italia selv.

Jeg takker mine lesere for følget på turen. Jeg oppnådde ingen henvendelser på min forespørsel om adresser til mine postkort, så jeg måtte selv velge ut mottakere. Forhåpentligvis når kortene fram, det argentinske postsystemet er noe forvirrende med flere konkurrende postselskap.

Bilder er:

1) "Jeg er en påfugl". Fra dyrehagen.
2) Lek med selvsutløseren dagen før dette ble kameraets bane.
3) Ateneo bokhandel er i et tidligere teater. Den mest imponerende bokhandelen jeg har vaert i.
4) På La Bombonera, før uhellet var ute.
5) Beppe Garibaldi er på plass i Buenos Aires også.
6) Demonstrasjonen på Maiplassen for rettferdighet for veteranene fra Falklandskrigen er mer eller mindre permanent.
7) Inngangen til nekropolisen i Recoleta.

Nyttårsodysséen: dag 14, Montevideo

Soendag formiddag var jeg framme i Uruguays hovedstad Montevideo. Stoppet her blir kort, for allerede tidlig mandags morgen reiser jeg videre til Buenos Aires. Med over 1,3 millioner innbyggere huser Montevideo over en tredjedel av Uruguays 3,5 millioners befolkning. Uruguay er en lilleputtstat i denne verdensdelen, skviset inn mellom gigantene Brasil og Argentina. Landarealet teller ikke mer enn nesten halvparten av Norge (Svalbard inkludert, vil jeg anta).

Jeg ankom Montevideo søndag etter turens hittil lengste busstur på rundt nitten timer. I Montevideo innså jeg raskt at prisnivået på overnatting lå veldig høyt, og etter litt leiting rundt for å finne et hostel som i det minste hadde egne manne- og kvinnerom, endte jeg opp på et sentralt beliggende herberge. Dette var turens første og eneste overnatting på hostel, og jeg tilbrakte natta på rom sammen med to engelskmenn og en jeg gjetter var brasilianer. Rommet var var sykelig varmt, så jeg fikk knapt blund på øyet.

Etter innsjekking gikk jeg ut på en lang spasertur for å se mest mulig av byen, før jeg rundet av kvelden ved å være tilskuer til et sambaopptog i gatene, bli jaget av to tiggende fylliker og ha en hyggelig samtale med en brasilianer fra Porto Alegre på hostellet før jeg la meg til å prøve å sove.

Mandags morgen sto jeg tidlig opp for å ta ferja over til Buenos Aires, og etter å ha tatt inn på et gammelt, slitent - men under oppussing- hotell, bygget for VM i 1978, har jeg brukt dagen på å gå rundt i byen og på å konstatere at fly tilbake til La Paz blir litt dyrt (420 dollar). Jeg har derfor bestemt for å ta den virkelige mannsdomsprøven hva bussreiser angår, og busse tilbake til La Paz. Siste reis starter fredag og vil ventelig ta omlag to døgn (og koste en fjerdedel av flyet, hehe).

Siste blogginnlegg fra turen, om Buenos Aires naturligvis, vil ventelig komme seinest på torsdag. Jeg har kjøpt inn frimerker for forsendelse av postkort til Europa for å belønne mine trofaste lesere. Alle hendvelser på e-post (adresse øverst til venstre på sida) eller på Facebook vil bli tatt opp til vurdering. Takk for følget!

Billedserien er tatt ved hjelp selvutløser på Montevideos lange sjøside.

Nyttårsodysséen: dag 12, Florianópolis

Torsdag, dag 11, tok jeg buss fra Curitiba og ned til kysten og Florianópolis. Florianópolis ligger for det meste på ei øy i Atlanterhavet, forbundet til kontinentet av ei bru. Santa Catarina, som øya heter, fungerer som ferieparadis for mange brasilianere, paraguayanere, uruguayanere og argentinere, og det finnes strender rundt om hele kysten. Fredag var jeg på stranda, ellers bruker jeg øya som mellomstasjon for reisen videre sørover. Jeg har bestilt nattbuss videre til Montevideo i Uruguay lørdag, og med en forventet reisetid på omlag 18 timer, blir det min lengste busstur til nå. Montevideo ligger bare noen få timer unna Buenos Aires.

Jeg har mye godt å si om Brasil etter mitt opphold her til lands. Desverre er landet noe dyrt å feriere i ettersom langt har kommet langt i industrialiseringsprossesen, i motsetning til Bolivia, og ikke sliter med økonomien, som Argentina. Portugisisk er som en bastardversjon av spansk, og den er desverre ikke alltid like lett og forstå. Språket har dog ikke vaert noe stort problem her. Jeg vil også trekke fram den brasilianske nasjonalbrusen Guaraná, som smaker utmerket. Den ligner på det vi i Norge kaller champagnebrus, og er noe av det beste jeg har smakt i så måte.

Nyttårsodysséen: dag 10, Curitiba

Da er jeg ankommet storbyen Curitiba i det sørlige Brasil. Jeg dro fra Foz de Iguaçu med nattbuss i går kveld, og det mest spennende som skjedde på bussturen var i forbindelse med en tollkontroll rett etter avgang. En av mine medpassasjerer hadde tydeligvis ikke helt reint mel i posen, og da bussen ble stoppet på motorveien utenfor byen, ble jeg fra bakerste sete vitne til at mannen gjemte en liten bag inni bussens søplekasse, for deretter gjøre tegn til meg om å holde tyst. Da politimannen like etter kom inn i bussen på inspeksjon, så jeg ingen grunn til å blande meg inn i det som mest sannsynlig hadde med narkotikasmugling å gjøre. Politimannen fant ikke bagen, og ikke lette han veldig godt heller. Med ei bikkje, eller ved å ta en titt i det for meg åpenbare gjemmestedet som søppelkassa var, hadde han enkelt funnet stoffet.

I morges kom jeg fram til Curitiba for en hviledag, før jeg i morgen reiser videre til strandbyen Florianópolis. Jeg har tatt inn på et billig og greit hotell like i nærheten av busstasjonen, og etter noen timers søvn og en god dusj, beveget jeg meg ut på byen for å spise og suge til meg atmosfæren (den ble bra svulstig, hva?) . Curitiba er beskrevet i guideboken som en av Brasils vakreste og mest ryddige byer, noe min sidemann på bussen også nevnte. Inntrykket mitt er nå også det samme. Curitiba er en usedvanlig godt planlagt by, full av moderne arkitektur og frodige parker. Velstanden er nok også større her enn ellers i Brasil, noe som dog gjelder for det meste av det sørlige Brasil. Jeg forventer mye av det samme når jeg kommer til turistbyen Florianópolis.