Nyttårsodysséen: dag 14, Montevideo

Soendag formiddag var jeg framme i Uruguays hovedstad Montevideo. Stoppet her blir kort, for allerede tidlig mandags morgen reiser jeg videre til Buenos Aires. Med over 1,3 millioner innbyggere huser Montevideo over en tredjedel av Uruguays 3,5 millioners befolkning. Uruguay er en lilleputtstat i denne verdensdelen, skviset inn mellom gigantene Brasil og Argentina. Landarealet teller ikke mer enn nesten halvparten av Norge (Svalbard inkludert, vil jeg anta).

Jeg ankom Montevideo søndag etter turens hittil lengste busstur på rundt nitten timer. I Montevideo innså jeg raskt at prisnivået på overnatting lå veldig høyt, og etter litt leiting rundt for å finne et hostel som i det minste hadde egne manne- og kvinnerom, endte jeg opp på et sentralt beliggende herberge. Dette var turens første og eneste overnatting på hostel, og jeg tilbrakte natta på rom sammen med to engelskmenn og en jeg gjetter var brasilianer. Rommet var var sykelig varmt, så jeg fikk knapt blund på øyet.

Etter innsjekking gikk jeg ut på en lang spasertur for å se mest mulig av byen, før jeg rundet av kvelden ved å være tilskuer til et sambaopptog i gatene, bli jaget av to tiggende fylliker og ha en hyggelig samtale med en brasilianer fra Porto Alegre på hostellet før jeg la meg til å prøve å sove.

Mandags morgen sto jeg tidlig opp for å ta ferja over til Buenos Aires, og etter å ha tatt inn på et gammelt, slitent - men under oppussing- hotell, bygget for VM i 1978, har jeg brukt dagen på å gå rundt i byen og på å konstatere at fly tilbake til La Paz blir litt dyrt (420 dollar). Jeg har derfor bestemt for å ta den virkelige mannsdomsprøven hva bussreiser angår, og busse tilbake til La Paz. Siste reis starter fredag og vil ventelig ta omlag to døgn (og koste en fjerdedel av flyet, hehe).

Siste blogginnlegg fra turen, om Buenos Aires naturligvis, vil ventelig komme seinest på torsdag. Jeg har kjøpt inn frimerker for forsendelse av postkort til Europa for å belønne mine trofaste lesere. Alle hendvelser på e-post (adresse øverst til venstre på sida) eller på Facebook vil bli tatt opp til vurdering. Takk for følget!

Billedserien er tatt ved hjelp selvutløser på Montevideos lange sjøside.

Nyttårsodysséen: dag 12, Florianópolis

Torsdag, dag 11, tok jeg buss fra Curitiba og ned til kysten og Florianópolis. Florianópolis ligger for det meste på ei øy i Atlanterhavet, forbundet til kontinentet av ei bru. Santa Catarina, som øya heter, fungerer som ferieparadis for mange brasilianere, paraguayanere, uruguayanere og argentinere, og det finnes strender rundt om hele kysten. Fredag var jeg på stranda, ellers bruker jeg øya som mellomstasjon for reisen videre sørover. Jeg har bestilt nattbuss videre til Montevideo i Uruguay lørdag, og med en forventet reisetid på omlag 18 timer, blir det min lengste busstur til nå. Montevideo ligger bare noen få timer unna Buenos Aires.

Jeg har mye godt å si om Brasil etter mitt opphold her til lands. Desverre er landet noe dyrt å feriere i ettersom langt har kommet langt i industrialiseringsprossesen, i motsetning til Bolivia, og ikke sliter med økonomien, som Argentina. Portugisisk er som en bastardversjon av spansk, og den er desverre ikke alltid like lett og forstå. Språket har dog ikke vaert noe stort problem her. Jeg vil også trekke fram den brasilianske nasjonalbrusen Guaraná, som smaker utmerket. Den ligner på det vi i Norge kaller champagnebrus, og er noe av det beste jeg har smakt i så måte.

Nyttårsodysséen: dag 10, Curitiba

Da er jeg ankommet storbyen Curitiba i det sørlige Brasil. Jeg dro fra Foz de Iguaçu med nattbuss i går kveld, og det mest spennende som skjedde på bussturen var i forbindelse med en tollkontroll rett etter avgang. En av mine medpassasjerer hadde tydeligvis ikke helt reint mel i posen, og da bussen ble stoppet på motorveien utenfor byen, ble jeg fra bakerste sete vitne til at mannen gjemte en liten bag inni bussens søplekasse, for deretter gjøre tegn til meg om å holde tyst. Da politimannen like etter kom inn i bussen på inspeksjon, så jeg ingen grunn til å blande meg inn i det som mest sannsynlig hadde med narkotikasmugling å gjøre. Politimannen fant ikke bagen, og ikke lette han veldig godt heller. Med ei bikkje, eller ved å ta en titt i det for meg åpenbare gjemmestedet som søppelkassa var, hadde han enkelt funnet stoffet.

I morges kom jeg fram til Curitiba for en hviledag, før jeg i morgen reiser videre til strandbyen Florianópolis. Jeg har tatt inn på et billig og greit hotell like i nærheten av busstasjonen, og etter noen timers søvn og en god dusj, beveget jeg meg ut på byen for å spise og suge til meg atmosfæren (den ble bra svulstig, hva?) . Curitiba er beskrevet i guideboken som en av Brasils vakreste og mest ryddige byer, noe min sidemann på bussen også nevnte. Inntrykket mitt er nå også det samme. Curitiba er en usedvanlig godt planlagt by, full av moderne arkitektur og frodige parker. Velstanden er nok også større her enn ellers i Brasil, noe som dog gjelder for det meste av det sørlige Brasil. Jeg forventer mye av det samme når jeg kommer til turistbyen Florianópolis.

Nyttårsodysséen: dag 9, Foz do Iguaçu

I dag har jeg besoekt nyttårsturens hoedepunkt- fossene i Iguazu. Jeg ankom Brasil i går, byen Foz de Iguaçu er skilt fra Ciudad del Este i Paraguay av ei bru, og tok inn på et godt hotell i oevre del av den prisklassen jeg er villig til å gå med på. Rommet var reint, fint og velholdt, men en anelse lite, og frokostbufeen var mer enn godkjent.

I dag tidlig dro jeg til fossefallenes brasilianske side med buss, de ligger et par mil unna byen. Parken er lagt opp etter fornoeyelsparkmoensteret, med, etter soer-amerikanske forhold, stive priser både for å komme inn og for mat og drikke på innsiden. Det kunne likevel ikke frata meg opplevelsen av dette spektakulaere naturundret.

Omgivelsene i parken er regnskogaktige, og dyrelivet er imponerende. Jeg så firfisle, flere sommerfuglarter og en slags lokal blanding av vaskebjoern og grevling. Langs stien fram mot fossefallet fikk jeg se fossene fra flere vinkler, foer jeg kom fram til den mest imponerende ansamlingen av fosser, la Garganta del Diablo, Djevelens hals. Der var det en gang ut på selve fossen, hvor en kan ta alle tiders bilder og virkelig kjenne hvor mye vann som er i omloep. Deretter var det flere plattformer fra hvor en kunne beskue fossene.

Jeg er glad jeg dro for å se kjempekraftverket Itaipú i går, og bevares, det var virkelig imponerende det også, for det ville blitt kjedelig etter denne dagen. Jeg gir meg ende over, og triller fram seks på terningen.

Nyttårsodysséen: dag 8, Ciudad del Este

Etter ankomst i Encarnación dag 6, gikk ferden videre mot den tyske landsbyen Hohenau en tre-fire mil unna. Jeg hadde på forhånd lest mye fint om gården til Ruben Pretzle, så jeg dro foerst dit. Ruben Pretzle viste seg å vaere en kjernekar, men han kunne desverre bare tilby meg plass til camping, all annen losji var opptatt. Dog hjalp han meg gjerne med å ringe rundt til hoteller i naerheten for å finne ledig rom, og ikke lenge etter kjoerte soennen hans, også en trivelig, men fåmaelt, kar til det billige hotell Kuschel, og han ville slettes ikke ha betaling. Soennen snakket også godt tysk, og etter en runde med god gammeldags inkvisisjon, fant jeg ut at han aldri hadde vaert i Vaterlandet og at det var bestefaren hans som hadde utvandret til Paraguay, som så mange andre tyskere i hans samtid. Litt kjapp hoderegning gjorde meg oppriktig nysgjerrig på grunnen til opas utvandring, men av hoeflighetsgrunner valgte jeg å toeyle min spoerretrang.


På kvelden samme dag foretok jeg en ekskursjon til jesuittruinene i Trinidad ikke langt unna landsbyen. Jesuittene holdt til på stedet i litt over 60 år på 1700-tallet, inntil spanskekongen fant ut han ville sette oekonomiske interesser framfor geistlige. I loepet av tida jesuittprestene fikk holde til på stedet, rakk de å bygge opp en virksom liten landsby med flere hus, en stor katedral, et kloster, verksteder og et vakttårn. Ruinene på stedet var både vakre å interessante, til å vaere ruiner, men det var desverre for moerkt til å ta gode bilder der. Guidingen foregikk hovedsakelig på spansk, jeg var eneste tilstedevarende gringo, og det var derfor begrenset hvilket utbytte jeg fikk av den.

Dag 7 satte kursen med buss mot Ciudad del Este, vel fire timer unna. Men, foerst vil jeg gjerne skrive noen ord om Hohenau. Bortsett fra den sterke varmen og den dertil tilhoerende frodige vegetasjonen, er det mye ved Hohenau, og jeg vil anta også ved de mange andre tyske landsbyene i Paraguay, som minner om landsbyer av tilsvarende stoerrelse i Tyskland. Tvers igjennom landsbyen strekker det seg en bred aveny, med to kjoerefelt i hver retning, som en stolt autobahn, avskilt av en groenn, velholdt midtdeler. De fleste husene er tradisjonelle mursteinshus med velholdte hager, og boendene samarbeider i et skikkelig kooperativ. Velstanden i Hohenau syntes å vaere hoeyere enn i Paraguay ellers. På veien mot Ciudad del Este passerte jeg også japanske landsbyer.

Ciudad del Este er ingen vakker by. Derimot er det en skitten handelsstad av en grenseby, et slags Svinesund ganger ti. Hotellrommet jeg bodde på var trangt og skittent, enda det kostet det samme som på koselige Koschel. Det store trekkplasteret for min del var kjempekraftverket Itaipú som jeg besoekte mandag, dag 8.

Omvisningen på Itaipú, som til alt overmål er gratis, begynte med en propagandafilm for å informerere oss. Der fikk vi vite at det gikk med stål tilsvarende 380 Eiffeltårn og betong tilsvarende 210 Maracanastadioner for å bygge kraftverket. Kraftverket, som er et samarbeidsprosjekt mellom Paraguay og Brasil, produserer årlig 87,3 prosent av Paraguays stroemforbruk og 19,3 prosent av Brasils. Det ble bygget på 7o-tallet, og må kunne sies å vaere president Stroessners opus magnum.

Etter endt dag på kraftverket, hentet jeg klaerne mine på vaskeriet og krysset brua som skiller Paraguay og Brasil over elva Paraná, Puente de Amistad, vennskapsbrua, til fots.

Bilder er:

1 og 2): fra Itaipú
3) Tysk rettskrivning er tydeligvis glemt i Hohenau.
4) Jesuittruinene i Trinidad, foer guiderunden.
5) På bussen i Paraguay.

Nyttårsodysséen: dag 6, Encarnación

Da er jeg ankommet Ercarnación i Paraquay i dag. Været i Paraguay er perverst varmt. Det er blitt noen forandringer i reiseruta de siste dagene, men det var jeg åpen for fra begynnelsen av. Den viktigste forandringen er at jeg tar lang fart og, unnskyld språket, driter i Paraguays hovedstad Asunción. Jeg regner ikke med at det er annet enn presidentpalasser å se der, og jeg klarer meg fint uten en vistitt til en kvelende varm storby. I stedet har jeg nå entret Paraguay i Alfredo Stroessners fødeby Encarnación, og hvilket annet sted skulle vaere bedre å starte min korte ferd inn i Stroessners rike? Encarnación ble forøvrig grunnlagt av Jesuittene i 1615.

Jeg startet ferden ut av Bolivia onsdags morgen. Turen til grensa, rundt åtte mil, tok omtrent tre timer, ikke to, grunnet en særs dårlig vei. En av bussene foran oss, fra det anerkjente selskapet Pullman, hadde sågar veltet (se bilde over). Rutene var knust og ting lå strødd utenfor. Heldigvis er ting i ferd med å skje med veiene mot grensa. Flere steder er det i ferd med å bygges en rett og asfaltert vei. Evo cumple. Med Evo skjer det ting. Likevel, det kan med fordel også gjøres noe med holdningene til bolivianske transportarbeidere. Flere av dem bærer stolt Sparco kjøredresser. Selv om kjøredressene nok ikke er ekte, vitner dette om en oppfatning av deres yrke som jeg finner sterkt urovekkende.

Den opprinnelige planen var å krysse grensa onsdag, for så å ta bussen til Salta. Desverre viste det seg å være lettere sagt enn gjort å krysse denne grensa (bilde under). Grensa er tydeligvis hovedstransportåren for bolivianere som skal til Argentina for å arbeide, og dem er det mange av, også på lille nyttårsaften. Dette fordrer masse papirarbeid, og jeg stod nærmere fem timer i kø tilsammen, gode fire timer på den bolivianske sida. Når jeg så endelig kom fram til busstasjonen, kom jeg fram til at det var bedre å ta bussen til Tucumán, lengre sør enn Salta, enn å ankomme min opprinnelige destinasjon midt på natta. Bussen til Tucumán innebar ett bussbytte og en pause i Jujuy, og takket være min jakt etter minibank, er jeg nå brukbart kjent i Jujuy sentrum også. Minibanken var naturligvis plassert på busstasjonen, men hvorfor spørre når en kan leite?

Jeg ankom Tucumán tidlig torsdags morgen, og endte relativt fort på et godt og forholdsvis dyrt hotell. De første timene brukte jeg på å sove ut på mitt herlig luftkondisjonerte rom, før jeg beveget meg ut i gatene i femtida. Det var få restauranter som var åpne, men jeg tenkte i min godtroenhet at dette var på grunn av siestaen, så jeg marsjerte rundt i byen og bort til busstasjonen for å kjøpe billett videre. Seinere oppdaget jeg at selv restaurantene som var åpne tidligere var stengte, den eneste jeg fant var ganske dyr, så jeg endte opp med å spise masse is fra en isbar, denslags stenger ikke, og kjeks og snacks fra en kiosk på årets siste kveld. Rundt midnatt gikk jeg opp i hotellets toppetasje for å se på fyrverkeriet, eller krigen, som det gjerne blir til i Argentina.

Fredag (dag 5) tok jeg bussen fra Tucumán til grensebyen Posadas på ettermiddagen. Før det rakk jeg å gå masse rundt i byen, så godt som alt var stengt, spise noen empanadas, mer iskrem og et biffmiddag på den dyre restauranten (litt billigere første nyttårsdag). Skal jeg si noe om Tucumán må jeg si at byen virker veldig moderne, og at den demografiske sammensetningen virker veldig europeisk. Om argentinere vil jeg si at, med mindre de besinner seg og slår av litt på tempoet, er betraktelig vanskeligere å forstå enn bolivianere. De dropper alt av s-er når de kan, kjører på i hundre og bruker det de kan av italienske låneord.

I morges ankom jeg den argentinske grensebyen Posadas, og etter en kort drosjetur til grensebrua, var jeg i gang med kryssing av grensa. Formalitetene var raskt gjort på begge sider. Vanligvis må en ta buss over grensa, men jeg fikk sitte på mopeden til Paraguayaneren Vidal (bildet over) fra den argentinske sida og over. Han ventet til og med på meg i den paraguayanske passkontrollen og kjørte meg til busstasjonen i Ercarnación. Han fikk ti argentinske pesos av meg (rundt femten kroner), så prismessig var det et meget godt kjøp.

Planen for de neste dagene er fortsatt uklar. Jeg ønsker helst og få sett noen av de jesuittiske misjonsruinene her i Paraguay, før jeg tar turen til byen Ciudad del Este (tidligere Stroessnerstadt), som grenser til Brasil. Der vil jeg se det kjempemessige kraftverket, før jeg krysser inn i Brasil for å se fossene i Iguaçu. Forhåpentligvis vil det være flere åpne internettkafeer i Ciudad del Este enn i Tucumán.

Nyttårsodysséen: dag 2, Tupiza

Det er bare å beklage størrelsen på bildet. Etter uttallige forsøk på nedlasting av bilde, fikk jeg endelig til dette lille. Det må desverre holde, fordi jeg gidder ikke prøve flere ganger.

Jeg startet reisen fra La Paz halv sju i går kveld, og etter nærmere seksten timer i buss, ankom jeg Tupiza i dag morges. Her skal jeg være til morgen. Da bærer det videre til den argentinske grensen, som etter sigende bare er et par timer unna, og så til Salta.

Tupiza er en støvete liten by i det sørlige Bolivia. Jeg kan ikke se at det er så mye å finne på her annet enn naturen som omkranser byen. Heldigvis er den ganske brukbar. Stedet er forøvrig kjent for å ligge i nærheten av stedet der Butch Cassidy og the Sundance Kid møtte sin skjebne, og store deler av byens reiselivsnæring spiller på dette. Selv har jeg brukt dagen på en to og en halv times ridetur til en canyon, og er meget fornøyd med det. Hesten min, Gaucho, var av det særdeles rolige slaget. Jeg klarte ikke å få ham til å trave uten oppasserens hjelp. Men, det er definitivt bedre med en treg hest enn en som finner det for godt å begynne og løpe i tide og utide.

Vennligst legg inn kommentarer. Det er leit at det ikke finnes kommentarer på det forrige innlegget enda.