Nyttårsodysséen: dag 8, Ciudad del Este

Etter ankomst i Encarnación dag 6, gikk ferden videre mot den tyske landsbyen Hohenau en tre-fire mil unna. Jeg hadde på forhånd lest mye fint om gården til Ruben Pretzle, så jeg dro foerst dit. Ruben Pretzle viste seg å vaere en kjernekar, men han kunne desverre bare tilby meg plass til camping, all annen losji var opptatt. Dog hjalp han meg gjerne med å ringe rundt til hoteller i naerheten for å finne ledig rom, og ikke lenge etter kjoerte soennen hans, også en trivelig, men fåmaelt, kar til det billige hotell Kuschel, og han ville slettes ikke ha betaling. Soennen snakket også godt tysk, og etter en runde med god gammeldags inkvisisjon, fant jeg ut at han aldri hadde vaert i Vaterlandet og at det var bestefaren hans som hadde utvandret til Paraguay, som så mange andre tyskere i hans samtid. Litt kjapp hoderegning gjorde meg oppriktig nysgjerrig på grunnen til opas utvandring, men av hoeflighetsgrunner valgte jeg å toeyle min spoerretrang.


På kvelden samme dag foretok jeg en ekskursjon til jesuittruinene i Trinidad ikke langt unna landsbyen. Jesuittene holdt til på stedet i litt over 60 år på 1700-tallet, inntil spanskekongen fant ut han ville sette oekonomiske interesser framfor geistlige. I loepet av tida jesuittprestene fikk holde til på stedet, rakk de å bygge opp en virksom liten landsby med flere hus, en stor katedral, et kloster, verksteder og et vakttårn. Ruinene på stedet var både vakre å interessante, til å vaere ruiner, men det var desverre for moerkt til å ta gode bilder der. Guidingen foregikk hovedsakelig på spansk, jeg var eneste tilstedevarende gringo, og det var derfor begrenset hvilket utbytte jeg fikk av den.

Dag 7 satte kursen med buss mot Ciudad del Este, vel fire timer unna. Men, foerst vil jeg gjerne skrive noen ord om Hohenau. Bortsett fra den sterke varmen og den dertil tilhoerende frodige vegetasjonen, er det mye ved Hohenau, og jeg vil anta også ved de mange andre tyske landsbyene i Paraguay, som minner om landsbyer av tilsvarende stoerrelse i Tyskland. Tvers igjennom landsbyen strekker det seg en bred aveny, med to kjoerefelt i hver retning, som en stolt autobahn, avskilt av en groenn, velholdt midtdeler. De fleste husene er tradisjonelle mursteinshus med velholdte hager, og boendene samarbeider i et skikkelig kooperativ. Velstanden i Hohenau syntes å vaere hoeyere enn i Paraguay ellers. På veien mot Ciudad del Este passerte jeg også japanske landsbyer.

Ciudad del Este er ingen vakker by. Derimot er det en skitten handelsstad av en grenseby, et slags Svinesund ganger ti. Hotellrommet jeg bodde på var trangt og skittent, enda det kostet det samme som på koselige Koschel. Det store trekkplasteret for min del var kjempekraftverket Itaipú som jeg besoekte mandag, dag 8.

Omvisningen på Itaipú, som til alt overmål er gratis, begynte med en propagandafilm for å informerere oss. Der fikk vi vite at det gikk med stål tilsvarende 380 Eiffeltårn og betong tilsvarende 210 Maracanastadioner for å bygge kraftverket. Kraftverket, som er et samarbeidsprosjekt mellom Paraguay og Brasil, produserer årlig 87,3 prosent av Paraguays stroemforbruk og 19,3 prosent av Brasils. Det ble bygget på 7o-tallet, og må kunne sies å vaere president Stroessners opus magnum.

Etter endt dag på kraftverket, hentet jeg klaerne mine på vaskeriet og krysset brua som skiller Paraguay og Brasil over elva Paraná, Puente de Amistad, vennskapsbrua, til fots.

Bilder er:

1 og 2): fra Itaipú
3) Tysk rettskrivning er tydeligvis glemt i Hohenau.
4) Jesuittruinene i Trinidad, foer guiderunden.
5) På bussen i Paraguay.

Nyttårsodysséen: dag 6, Encarnación

Da er jeg ankommet Ercarnación i Paraquay i dag. Været i Paraguay er perverst varmt. Det er blitt noen forandringer i reiseruta de siste dagene, men det var jeg åpen for fra begynnelsen av. Den viktigste forandringen er at jeg tar lang fart og, unnskyld språket, driter i Paraguays hovedstad Asunción. Jeg regner ikke med at det er annet enn presidentpalasser å se der, og jeg klarer meg fint uten en vistitt til en kvelende varm storby. I stedet har jeg nå entret Paraguay i Alfredo Stroessners fødeby Encarnación, og hvilket annet sted skulle vaere bedre å starte min korte ferd inn i Stroessners rike? Encarnación ble forøvrig grunnlagt av Jesuittene i 1615.

Jeg startet ferden ut av Bolivia onsdags morgen. Turen til grensa, rundt åtte mil, tok omtrent tre timer, ikke to, grunnet en særs dårlig vei. En av bussene foran oss, fra det anerkjente selskapet Pullman, hadde sågar veltet (se bilde over). Rutene var knust og ting lå strødd utenfor. Heldigvis er ting i ferd med å skje med veiene mot grensa. Flere steder er det i ferd med å bygges en rett og asfaltert vei. Evo cumple. Med Evo skjer det ting. Likevel, det kan med fordel også gjøres noe med holdningene til bolivianske transportarbeidere. Flere av dem bærer stolt Sparco kjøredresser. Selv om kjøredressene nok ikke er ekte, vitner dette om en oppfatning av deres yrke som jeg finner sterkt urovekkende.

Den opprinnelige planen var å krysse grensa onsdag, for så å ta bussen til Salta. Desverre viste det seg å være lettere sagt enn gjort å krysse denne grensa (bilde under). Grensa er tydeligvis hovedstransportåren for bolivianere som skal til Argentina for å arbeide, og dem er det mange av, også på lille nyttårsaften. Dette fordrer masse papirarbeid, og jeg stod nærmere fem timer i kø tilsammen, gode fire timer på den bolivianske sida. Når jeg så endelig kom fram til busstasjonen, kom jeg fram til at det var bedre å ta bussen til Tucumán, lengre sør enn Salta, enn å ankomme min opprinnelige destinasjon midt på natta. Bussen til Tucumán innebar ett bussbytte og en pause i Jujuy, og takket være min jakt etter minibank, er jeg nå brukbart kjent i Jujuy sentrum også. Minibanken var naturligvis plassert på busstasjonen, men hvorfor spørre når en kan leite?

Jeg ankom Tucumán tidlig torsdags morgen, og endte relativt fort på et godt og forholdsvis dyrt hotell. De første timene brukte jeg på å sove ut på mitt herlig luftkondisjonerte rom, før jeg beveget meg ut i gatene i femtida. Det var få restauranter som var åpne, men jeg tenkte i min godtroenhet at dette var på grunn av siestaen, så jeg marsjerte rundt i byen og bort til busstasjonen for å kjøpe billett videre. Seinere oppdaget jeg at selv restaurantene som var åpne tidligere var stengte, den eneste jeg fant var ganske dyr, så jeg endte opp med å spise masse is fra en isbar, denslags stenger ikke, og kjeks og snacks fra en kiosk på årets siste kveld. Rundt midnatt gikk jeg opp i hotellets toppetasje for å se på fyrverkeriet, eller krigen, som det gjerne blir til i Argentina.

Fredag (dag 5) tok jeg bussen fra Tucumán til grensebyen Posadas på ettermiddagen. Før det rakk jeg å gå masse rundt i byen, så godt som alt var stengt, spise noen empanadas, mer iskrem og et biffmiddag på den dyre restauranten (litt billigere første nyttårsdag). Skal jeg si noe om Tucumán må jeg si at byen virker veldig moderne, og at den demografiske sammensetningen virker veldig europeisk. Om argentinere vil jeg si at, med mindre de besinner seg og slår av litt på tempoet, er betraktelig vanskeligere å forstå enn bolivianere. De dropper alt av s-er når de kan, kjører på i hundre og bruker det de kan av italienske låneord.

I morges ankom jeg den argentinske grensebyen Posadas, og etter en kort drosjetur til grensebrua, var jeg i gang med kryssing av grensa. Formalitetene var raskt gjort på begge sider. Vanligvis må en ta buss over grensa, men jeg fikk sitte på mopeden til Paraguayaneren Vidal (bildet over) fra den argentinske sida og over. Han ventet til og med på meg i den paraguayanske passkontrollen og kjørte meg til busstasjonen i Ercarnación. Han fikk ti argentinske pesos av meg (rundt femten kroner), så prismessig var det et meget godt kjøp.

Planen for de neste dagene er fortsatt uklar. Jeg ønsker helst og få sett noen av de jesuittiske misjonsruinene her i Paraguay, før jeg tar turen til byen Ciudad del Este (tidligere Stroessnerstadt), som grenser til Brasil. Der vil jeg se det kjempemessige kraftverket, før jeg krysser inn i Brasil for å se fossene i Iguaçu. Forhåpentligvis vil det være flere åpne internettkafeer i Ciudad del Este enn i Tucumán.