Bendik: i betraktning

Utflukt til Saltørkenen

2010-04-22T18:20:00.007+02:00

Nylig var jeg sammen med besøket mitt fra Norge (mor med mann) på helgetur til Saltsjøen. Saltsjøen ligger sørvest i Bolivia, måler i følge guiden 200 kilometer på langs og rundt 140 på tvers og er en av Sør-Amerikas største turistattraksjoner. Vi reiste på en relativt dyr pakketur, og fikk med i prisen en uforglemmelig togtur og ei natt på et salthotell (se de to nederste bildene). Salthotellet var bygget av "mursteiner" skåret ut av saltblokker, og hadde en formidabel utsikt over sjøen. Selve sjøen var også imponerende, med sitt skarpe sollys og formerlige endeløse sletter av salt.

Jeg beklager den lave aktiviteten i det siste, og lover at det skal ta seg opp noe før jeg vender tilbake til gamlelandet.

Per i betraktning

2010-03-26T17:50:00.006+01:00

Lågendalsmannen Per Ambjørn Haga Hvarnes er ankommet La Paz i forbindelse med et års utvekslingsstudier på La Paz' største universitet UMSA. I den forbindelse har jeg gjort et intervju med mannen og tatt noen flotte bilder. Per understreket i forbindelse med intervjuet at det ikke var billig børst og bolivianske jenter som trakk han sørover, men et genuint ønske om faglig fordypning.

Les mer på: http://www.ilimitado.no/ilimitadono/2010/4/20/verdens-hyest-boende-nordmann.html
og http://www.misjonsalliansen.no/pages/ma_side.aspx?nr=4664

Operasjon Bendik

2010-03-06T20:05:00.007+01:00

De siste to månedene har det vært veldig stille på bloggen min, jeg har ligget langt unna det tidligere fastsatte målet om et innlegg i uka. For de som synes denne utviklingen er lei, er det bare å beklage. Skrivekløen som jeg hadde innledningsvis har desverre gradvis forsvunnet, i tillegg har jeg begynt å slippe opp for gode temaer fra dagliglivet. Magen min har stabilisert seg, og det har ikke vært noe særlig reising i det siste. Denne gangen, imidlertid, kan jeg by på et heftig illustrasjonsfoto (la oss kalle det det), og inngående skildringer av min helsetilstand!

For ikke lenge siden gjennomgikk jeg operasjon av blodårene til mine edlere deler. De har ikke vært helt gode de siste månedene, og da legen her sa de magiske ordene "du risikerer ufruktbarhet", lot jeg meg gladelig operere. Operasjonen var fort gjort. Jeg var våken under seansen, selv om jeg nå ikke husker noe særlig annet enn at jeg klødde på det ene øyet mitt. Jeg fikk også tilbringe natta på det beste sykehusrommet jeg har vært på. Rommet var utstyrt med kabel-tv, trådløst internett, romservice og sånn hjelpemiddelsentral-seng som bestemor hadde, en slik en som med noen enkle trykk gjør at en kan komme i bananstilling (ikke å anbefale).

Operasjonen gav meg, som illustrasjonsfotoet viser, to flotte arr under navelen som forhåpentligvis vil være med meg en god stund. Jeg fikk forlate sykehuset dagen etter operasjonen, selv om jeg var ganske støl. Magemusklene var stive, og dessuten kjente jeg det godt i ryggen der hvor bedøvelsessprøyta var satt inn. De første dagene gikk jeg rundt som en gammel mann, med brede, korte skritt, i sneglefart og svakt framoverlent. Unektelig en god følelse. Nå, snart to uker etter inngrepet, kjenner jeg ingenting av smerter fra sårene. Testiklene, dog, er fortsatt tidvis sarte og følsomme.

Karneval i La Paz

2010-02-22T05:35:00.015+01:00

Karnevalet i La Paz og Bolivia er mye viktigere enn jul og påske til sammen, og en tradisjon jeg rett og slett misliker. Sentralt i feiringen, som varer 5 dager til endes, står fyll og blind vold, og det er viktig for mange bolivianere og involvere barn allerede fra barnsbein av i dette spetakkelet som ikke kan beskrives som noe annet enn rein og skjær djevelskap. Ikke bare blir uskyldige gjester til landet enten de vil eller ei involvert i hedenskapen, karnevalet bremser aktivt utviklingen av landet i og med at brorparten av landets voksne befolkning går på fylla fem dager i strekk, og tar seg fri fra jobben den sjette.

Bildene fra karnevalet er fra den ene dagen jeg var tilskuer til galskapen, i negativ forstand, søndag. Det skal legges til at det øverste bildet der jeg smiler er tatt før jeg fikk nok og innså at dette slettes ikke var morsomt mer, og at mange bolivianere rett og slett er onde i karnevalstida.

Jeg var som nevnt oppe for å se på paraden i sentrum søndag, men ble heller skuffet. Unge og gamle mennesker utstyrt med vanngæver og -ballonger og spraybokser med baberskumlignende innhold sirkulerte gatene i jakt på offer, og det var tydeligvis helt greit å angripe ubevæpnede og uvillige. I starten tok jeg det med fatning og tenkte at jeg måtte akseptere kulturen. Jeg kjøpte sågar et par spraybokser for å kunne være med på leken, før jeg leide en stol for å bivåne paraden.

Paraden var heller skuffende. Det var ingen lettkledde, kvinnelige sambadansere av typen en ser på bilder fra Januarfloden (det er Rio de Janeiro, for dem som ikke har vært borti Finn Fuglestad (Hill Finn!)). I stedet kom det som bare kan karakteriseres som byens berme veltende nedover gatene. Bermen gøv løs på hverandre og tilskuerne med skum og vann, i tillegg til batonger. Skamløse som de var anså de alt og alle som fritt vilt, kvinner og barn inkludert.

Etter å ha vært vitne til paraden en stund og rett og slett gått lei, søkte jeg ly på et utested for å tørke opp litt før jeg søkte meg bort fra sentrum.

Det var da jeg kom ut av utestedet at jeg fikk nok av denne såkalte feiringen av menneskets dyriske sider. Noe av det første som møtte meg var en ung mann som freidig dasket til meg med batongen sin. Jeg skrek et "hva er problemet ditt?" til ham, før jeg fortsatte oppover gata til skjærsildens ende (her: minibussene). Flere oppsnasige drittunger sprutet etter meg, men jeg klarte å tøyle meg helt til en liten lømmel sprutet skum i ansiktet mens jeg holdt på å tørke meg fra et tidligere angrep. I mangelen på andre våpen hadde jeg ingen annen hevnmulighet enn å spytte etter ham. Skal si faren hans reagerte! Etter flere vannballonger, skumdusjer og ei bøtte vann kom jeg omsider fram til en minibuss, og lovet meg selv og aldri bivåne La Paz' karneval igjen.

Spesial: arbeidet på informasjonskontoret

2010-02-03T00:30:00.002+01:00

I dette innlegget ønsker jeg å presentere arbeidet mitt som frivillig på informasjonskontoret til Misjonsalliansen i La Paz. Vanligvis jobber jeg sammen med journalist og sjef Arild Vik, men på grunn av uheldige familieomstendigheter for hans del, har jeg til nå i år vært eneste nordmann på kontoret.

Som frivillig på informasjonskontoret har jeg fått gode muligheter til å bli kjent med Bolivia og Misjonsalliansens arbeid her i landet. I løpet av nesten fire måneder har jeg rukket å få alle prosjektområdene, inkludert en tur til Combaya, fire til Sorata, tre til Caranavi og utallige til El Alto.

Rollen min som informasjonsfrivillig er betraktelig friere enn de andre volontørstillingene. Spesielt fleksitida har vært gunstig med tanke på å tilfredstille et stort søvnbehov, og jeg har dratt nytte av kortere reisetid til arbeidet, siden hovedkontoret enn så lenge ligger i La Paz sentrum og ikke på El Alto. På den annen side har flere fredager og lørdager gått bort på reising for å se prosjektene, men dette var en av grunnene til at jeg søkte meg til stillingen.

Jobben min går for det meste ut på å dokumentere Misjonsalliansens arbeide ved å ta bilder og skrive artikler. Mye har blitt publisert på misjonsalliansen.no og ilimitado.no, men jeg har fortsatt til gode å få noe på trykk i bladet Tsjili. Det har vært en del rot i forholdet til dette bladet i høst. Under følger en del linker til artikler jeg har gjort.

Evo tar fatt på ny periode
Nye utsendinger til Bolivia
Julefest på El Alto
Familiekurs på El Alto
Tannstell på skolen
Tonje jobbet som engelsklærer
Kvinnefest på El Alto
HIV/AIDS-dagen
Basar på Casa Alianza
Jordras i La Paz
Introduksjonsuka

Tilbake i Bolivia

2010-01-27T04:15:00.015+01:00

Siden jeg kom tilbake til La Paz har det vært stille fra meg. Her kommer en oppdatering på hva som har skjedd de siste ukene. På jobben har det veldig rolig, mange har fortsatt ferie og ting har ikke begynt å skje enda. Sist lørdag var jeg gjest i bryllup til kjentes-kjente på El Alto, som bildene viser. I tillegg har Evo tatt steget opp som den siste Inka og gått løs på en nye presidentperiode, og den lokale hedenske alasitas-feiringen er godt i gang.

Etter jeg kom tilbake til Bolivia har jeg tatt det rolig, hvilket også har kunnet merkes på bloggaktiviteten min. Det ble rett og slett mye skriving en periode. Nå er imidlertig februar her, og jeg er klar for å ta tastaturet fatt igjen. Ting begynner sakte men sikkert å skje på jobben igjen, og jeg kommer tilbake i rutinene.

Som en siste avslutning på Nyttårsodyséen kan jeg nevne at bussturen fra Buenos Aires og tilbake hit gikk veldig bra, selv om det ble mer enn to døgn med reising. Veiene i Argentina er som nevnt veldig gode, selv om enkelte ting ved bussturen trakk litt ned, så som aircondition med kjøleskaptemperatur og det faktum at setet mitt var rett ved doen og alt ubehag det fører med seg. Ved grensa gikk det relativt fort, i hvert sammenlignet med hva det gjorde den første gangen jeg passerte der, og jeg fikk noen timers venting med spisepause før siste etappe. Siste bussturen tok rundt atten timer, og var ikke spesielt behagelig. Jeg var på do en gang i løpet av turen, på typen "offentlig" (ikke veldig fint), og sparte på vannintaket for og ikke presse behovet ytterligere. Vi hadde ingen uhell, hvilket ikke er selvsagt når en tar buss i Bolivia. Mer om dette seinere.

Evo Morales har nå gått løs på periode to som president, noe som preget nyhetsbildet her for halvannen uke siden. For å markere dette og, ikke minst, hans hjertebarn den nye grunnloven, lot han seg hylle som den siste inka i Tiwanaku. Ved hjelp av stedets lokale indianerprestinne ble han gjort klar for presidentetgjerningen foran en salig blanding av turister og indianere fra flere sør-amerikanske land. Dagen etter var det ofisiell seremoni i presidentpalasset i La Paz, før han holdt gratis fest for alle som ville komme på byens største stadion. Det kom rundt 35.000 mennesker, deriblant statsmenn fra flere land, ikke minst den venezuelanske føreren Hugo Chavez.

Alasitas-feiringen er også i gang her. Den foregår i tre uker fram til karnevalet starter, og består for det meste i rekke små boder og tivoliaktiviteter som er åpne hver dag for å forlyste store og små. I bodene kan en kjøpe små miniatyr utgaver av det en måtte ønske seg; hus, biler, penger, avgangsdiplom fra universitetet - alt som tenkes kan. Siden kan en få velsignet sakene av kloke koner. For at det en ønsker skal skje visstnok skal bli virkelighet, holder det ikke å gå til anskaffelse av miniatyrene selv, du må få dem i gave av noen andre. I tillegg til hekseriet kan en også more seg med tradisjonelle tivoliartigheter som kasting på bokser, pistolskyting og billige, men dog, reinspikka hasardspill.

Jeg har også deltatt i et boliviansk bryllup, hvilket skilte seg nevneverdig fra det ene norske bryllupet jeg har å sammenligne med. Nå skal det sies at bolivianske bryllup visstnok kan deles inn i to grupper: kristelige og edruelige, og av den sorten som nok slekter mer på tre-dager-til-endes-bryllup, med kanyle onkler og hæla i taket. Jeg deltok på et av den første kategorien.

Jeg hadde for dagen gått til innkjøp av ny skjorte, nytt slips og nye sko, men stilte i lånt dress. Vielsen skulle etter planen begynne halv-elleve, men det var det et fåtall som brød seg om, inkludert pastoren og brudeparet.

Etter å ha stresset og lagt bak meg en dyr drosjetur, måtte jeg vente omtrent halvannen time før seremonien kom i gang. Etter selve vielsen var det mariachimusikk utenfor, før gjestene gikk bort til festlokalet, noen hundre meter fra kirken, mens brudeparet forsvant i bil for en tradisjonell rundtur i byen. I lokalet ble vi sittende i rundt fire timer før brudeparet kom tilbake. I tiden da brudeparet var borte oppsto det et merkelig vakuum med venting. Det var ikke riktig fest fordi festens sentrum ikke var til stede, så de festkledte deltakerne satt i bordgrupper og skravlet de gangene de ikke ble overdøvet av de innleide musikerne. I løpet av ventingen ble vi servert en enkel, varm almuerzo og Pepsi. Når paret omsider kom var det middag, dessert (gele!), dans og gaveoverekking. Til min store forbauselse ble alle gavene tilsynelatende overrakt personlig på dagen, så både møbler og komfyr ble båret opp i festlokalet. På grunn av alle forsinkelsene måtte jeg desverre ta minibuss ned til La Paz før jeg fikk smake på bryllupskaka, men jeg fikk sett den tradisjonelle klininga av kake i fjeset på brudeparet, noe de fleste nordmenn forbinder med klovner. På bussen ned til byen havnet jeg desverre ved siden av en stupfull, middelaldrende bolivianer, som brøt alle intimgrenser, snakket høylydt til meg på spansk, aymara og noe jeg tviler på kan karakteriseres som noe som helst, la armen om meg og kysset meg på både handa og kinnet.

Ellers har det ikke skjedd så mye annet her de siste ukene, annet enn at det har ankommet en ny gruppe rotete, norske ungdommer, og at jeg omsider har fått ordnet meg en ukentlig vakt på barnehjemmet.

Nyttårsodysséen: dag 18, Buenos Aires

2010-01-15T02:29:00.010+01:00

Da går oppholdet i Buenos Aires og nyttårsodyséen mot slutten. Foran meg står den lange bussreisen tilbake til La Paz, en høvelig avslutning på en tur med mye buss og lange avstander. Dagene i Buenos Aires har vaert varme og innholdsrike, men lange. Jeg skal ikke legge skjul på at denne reisen har vaert i overkant lang, og at nesten tre uker i eget selskap er i det drøyeste laget. Her kommer et resymé av mitt opphold i Tangobyen:

Ankomstdagen mandag brukte jeg som nevnt mest på vandre rundt og på å finne meg hotell. Tirsdag sto jeg seint opp, en lei vane jeg også har fulgt opp de andre dagene (for uten godt med søvn er det ikke noe gøy å vaere Bendik), og dro deretter til Boca Juniors hjemmebane La Bombonera. Der besøkte jeg klubbmuseet og deltok på en rundtur på stadionanlegget, for jeg tok meg en rundtur i nabolaget. Bydelen Boca er en av de fattigere bydelene i Buenos Aires, men dog fargerik. Tidligere var den også en del av havneområdet med alt det fører med seg. Hvis du konsulterer far eller bestefar om hvordan Hamburg og Rotterdam var noen tiår tilbake, så er du nok ikke langt unna Boca heller.

På stadionomvisningen presterte jeg å ødelegge zoomen på kameraet mitt da dette falt ned i forbindelse med fotografering med selvutløseren. Timene etter besøket i Boca gikk derfor med på ergre seg over egen dårskap, konstatere at reperasjon av kameraer både er en dyr og langsom prosess og til ergre meg enda mer over hvor dyrt det er å kjøpe nytt kamera. Jeg rundet av dagen med å gjøre noe så ubendikst som å gå på handletur, og på spise godt på en av de beste restaurantene jeg vaert. Takk til Bjarte for boka med de gylne tipsene.

Onsdag var det tid for å gå i dyrehagen. Dyrehagen i Buenos Aires er større en den i La Paz, og for all del vakkert utformet, men desverre stusselig i forhold til tidligere erfaringer med dyrehager. Etter dyrehagebesøket gikk jeg enda mer rundt om i gatene, og endte opp med å spise en ikke altfor imponerende biffmiddag på en gammel nedslitt restaurant. Der hadde jeg også turens andre dårlig-maga-opplevelse, og doen var ikke altfor innbydende der. Min første lausmaga kom i forbindelse med besøket på Itaipù i Paraguay, der har de et fantastisk sanitaeranlegg.

I dag har jeg besøkt holocaustmuseet i byen. Museet var vakkert (men, det kan ikke draes sammenligninger med pendanten i Berlin) og hadde en liten og interessant utstilling, dog det ikke var altfor nytt der for min del. Fokuset lå naturligvis på argentinske jøder, på holocaust (lite nytt) og på jødenes historie i Polen. Museet hadde også en interessant utstilling om Adolf Eichmanns flykt til og liv i Argentina.

Etter museumsbesøket har jeg for det meste gått rundt i byen. Jeg besøkte atter en gang Maiplassen foran det Rosa hus (presidentpalasset), men de sørgende mødrene var tydeligvis gått hjem for dagen. Deretter tenkte jeg at jeg kunne besøke en av de berømte kirkegårdene, men etter å ha sittet for mange stopp på t-banen for å kunne bytte linje for å komme til den ene, og etter å ha konstatert at den andre var stengt for dagen, gav jeg opp å finne flere turistattraksjoner. Det ble med masse gåing, hvilket definitivt har en viss egenverdi.

Hvis jeg nå skal felle en dom over Buenos Aires, vil den bli saerdeles fordelaktig. Byen er saerdeles vakker med parker og velholdte bygårder, hvilket gjør det vanskelig å tro at den jevne argentiner har saerdeles lite å rutte med. Likevel, prisnivået på restauranter og i butikker, bekrefter den argentinske virkeligheten. Buenos Aires er en overkommelig by å feriere i. Selv om jeg i løpet av oppholdet mitt her har gått adskillige kilometer (og således blitt godt kjent), har jeg neppe blitt noe lettere. Buenos Aires og Argentina har, som følge av solid italiensk innvandring, om mulig endre bedre iskrem og pizza en Italia selv.

Jeg takker mine lesere for følget på turen. Jeg oppnådde ingen henvendelser på min forespørsel om adresser til mine postkort, så jeg måtte selv velge ut mottakere. Forhåpentligvis når kortene fram, det argentinske postsystemet er noe forvirrende med flere konkurrende postselskap.

Bilder er:

1) "Jeg er en påfugl". Fra dyrehagen.
2) Lek med selvsutløseren dagen før dette ble kameraets bane.
3) Ateneo bokhandel er i et tidligere teater. Den mest imponerende bokhandelen jeg har vaert i.
4) På La Bombonera, før uhellet var ute.
5) Beppe Garibaldi er på plass i Buenos Aires også.
6) Demonstrasjonen på Maiplassen for rettferdighet for veteranene fra Falklandskrigen er mer eller mindre permanent.
7) Inngangen til nekropolisen i Recoleta.

Nyttårsodysséen: dag 14, Montevideo

2010-01-10T22:04:00.006+01:00

Soendag formiddag var jeg framme i Uruguays hovedstad Montevideo. Stoppet her blir kort, for allerede tidlig mandags morgen reiser jeg videre til Buenos Aires. Med over 1,3 millioner innbyggere huser Montevideo over en tredjedel av Uruguays 3,5 millioners befolkning. Uruguay er en lilleputtstat i denne verdensdelen, skviset inn mellom gigantene Brasil og Argentina. Landarealet teller ikke mer enn nesten halvparten av Norge (Svalbard inkludert, vil jeg anta).

Jeg ankom Montevideo søndag etter turens hittil lengste busstur på rundt nitten timer. I Montevideo innså jeg raskt at prisnivået på overnatting lå veldig høyt, og etter litt leiting rundt for å finne et hostel som i det minste hadde egne manne- og kvinnerom, endte jeg opp på et sentralt beliggende herberge. Dette var turens første og eneste overnatting på hostel, og jeg tilbrakte natta på rom sammen med to engelskmenn og en jeg gjetter var brasilianer. Rommet var var sykelig varmt, så jeg fikk knapt blund på øyet.

Etter innsjekking gikk jeg ut på en lang spasertur for å se mest mulig av byen, før jeg rundet av kvelden ved å være tilskuer til et sambaopptog i gatene, bli jaget av to tiggende fylliker og ha en hyggelig samtale med en brasilianer fra Porto Alegre på hostellet før jeg la meg til å prøve å sove.

Mandags morgen sto jeg tidlig opp for å ta ferja over til Buenos Aires, og etter å ha tatt inn på et gammelt, slitent - men under oppussing- hotell, bygget for VM i 1978, har jeg brukt dagen på å gå rundt i byen og på å konstatere at fly tilbake til La Paz blir litt dyrt (420 dollar). Jeg har derfor bestemt for å ta den virkelige mannsdomsprøven hva bussreiser angår, og busse tilbake til La Paz. Siste reis starter fredag og vil ventelig ta omlag to døgn (og koste en fjerdedel av flyet, hehe).

Siste blogginnlegg fra turen, om Buenos Aires naturligvis, vil ventelig komme seinest på torsdag. Jeg har kjøpt inn frimerker for forsendelse av postkort til Europa for å belønne mine trofaste lesere. Alle hendvelser på e-post (adresse øverst til venstre på sida) eller på Facebook vil bli tatt opp til vurdering. Takk for følget!

Billedserien er tatt ved hjelp selvutløser på Montevideos lange sjøside.

Nyttårsodysséen: dag 12, Florianópolis

2010-01-08T22:28:00.005+01:00

Torsdag, dag 11, tok jeg buss fra Curitiba og ned til kysten og Florianópolis. Florianópolis ligger for det meste på ei øy i Atlanterhavet, forbundet til kontinentet av ei bru. Santa Catarina, som øya heter, fungerer som ferieparadis for mange brasilianere, paraguayanere, uruguayanere og argentinere, og det finnes strender rundt om hele kysten. Fredag var jeg på stranda, ellers bruker jeg øya som mellomstasjon for reisen videre sørover. Jeg har bestilt nattbuss videre til Montevideo i Uruguay lørdag, og med en forventet reisetid på omlag 18 timer, blir det min lengste busstur til nå. Montevideo ligger bare noen få timer unna Buenos Aires.

Jeg har mye godt å si om Brasil etter mitt opphold her til lands. Desverre er landet noe dyrt å feriere i ettersom langt har kommet langt i industrialiseringsprossesen, i motsetning til Bolivia, og ikke sliter med økonomien, som Argentina. Portugisisk er som en bastardversjon av spansk, og den er desverre ikke alltid like lett og forstå. Språket har dog ikke vaert noe stort problem her. Jeg vil også trekke fram den brasilianske nasjonalbrusen Guaraná, som smaker utmerket. Den ligner på det vi i Norge kaller champagnebrus, og er noe av det beste jeg har smakt i så måte.

Nyttårsodysséen: dag 10, Curitiba

2010-01-07T00:42:00.008+01:00

Da er jeg ankommet storbyen Curitiba i det sørlige Brasil. Jeg dro fra Foz de Iguaçu med nattbuss i går kveld, og det mest spennende som skjedde på bussturen var i forbindelse med en tollkontroll rett etter avgang. En av mine medpassasjerer hadde tydeligvis ikke helt reint mel i posen, og da bussen ble stoppet på motorveien utenfor byen, ble jeg fra bakerste sete vitne til at mannen gjemte en liten bag inni bussens søplekasse, for deretter gjøre tegn til meg om å holde tyst. Da politimannen like etter kom inn i bussen på inspeksjon, så jeg ingen grunn til å blande meg inn i det som mest sannsynlig hadde med narkotikasmugling å gjøre. Politimannen fant ikke bagen, og ikke lette han veldig godt heller. Med ei bikkje, eller ved å ta en titt i det for meg åpenbare gjemmestedet som søppelkassa var, hadde han enkelt funnet stoffet.

I morges kom jeg fram til Curitiba for en hviledag, før jeg i morgen reiser videre til strandbyen Florianópolis. Jeg har tatt inn på et billig og greit hotell like i nærheten av busstasjonen, og etter noen timers søvn og en god dusj, beveget jeg meg ut på byen for å spise og suge til meg atmosfæren (den ble bra svulstig, hva?) . Curitiba er beskrevet i guideboken som en av Brasils vakreste og mest ryddige byer, noe min sidemann på bussen også nevnte. Inntrykket mitt er nå også det samme. Curitiba er en usedvanlig godt planlagt by, full av moderne arkitektur og frodige parker. Velstanden er nok også større her enn ellers i Brasil, noe som dog gjelder for det meste av det sørlige Brasil. Jeg forventer mye av det samme når jeg kommer til turistbyen Florianópolis.

Nyttårsodysséen: dag 9, Foz do Iguaçu

2010-01-05T20:26:00.009+01:00

I dag har jeg besoekt nyttårsturens hoedepunkt- fossene i Iguazu. Jeg ankom Brasil i går, byen Foz de Iguaçu er skilt fra Ciudad del Este i Paraguay av ei bru, og tok inn på et godt hotell i oevre del av den prisklassen jeg er villig til å gå med på. Rommet var reint, fint og velholdt, men en anelse lite, og frokostbufeen var mer enn godkjent.

I dag tidlig dro jeg til fossefallenes brasilianske side med buss, de ligger et par mil unna byen. Parken er lagt opp etter fornoeyelsparkmoensteret, med, etter soer-amerikanske forhold, stive priser både for å komme inn og for mat og drikke på innsiden. Det kunne likevel ikke frata meg opplevelsen av dette spektakulaere naturundret.

Omgivelsene i parken er regnskogaktige, og dyrelivet er imponerende. Jeg så firfisle, flere sommerfuglarter og en slags lokal blanding av vaskebjoern og grevling. Langs stien fram mot fossefallet fikk jeg se fossene fra flere vinkler, foer jeg kom fram til den mest imponerende ansamlingen av fosser, la Garganta del Diablo, Djevelens hals. Der var det en gang ut på selve fossen, hvor en kan ta alle tiders bilder og virkelig kjenne hvor mye vann som er i omloep. Deretter var det flere plattformer fra hvor en kunne beskue fossene.

Jeg er glad jeg dro for å se kjempekraftverket Itaipú i går, og bevares, det var virkelig imponerende det også, for det ville blitt kjedelig etter denne dagen. Jeg gir meg ende over, og triller fram seks på terningen.

Nyttårsodysséen: dag 8, Ciudad del Este

2010-01-04T14:52:00.014+01:00

Etter ankomst i Encarnación dag 6, gikk ferden videre mot den tyske landsbyen Hohenau en tre-fire mil unna. Jeg hadde på forhånd lest mye fint om gården til Ruben Pretzle, så jeg dro foerst dit. Ruben Pretzle viste seg å vaere en kjernekar, men han kunne desverre bare tilby meg plass til camping, all annen losji var opptatt. Dog hjalp han meg gjerne med å ringe rundt til hoteller i naerheten for å finne ledig rom, og ikke lenge etter kjoerte soennen hans, også en trivelig, men fåmaelt, kar til det billige hotell Kuschel, og han ville slettes ikke ha betaling. Soennen snakket også godt tysk, og etter en runde med god gammeldags inkvisisjon, fant jeg ut at han aldri hadde vaert i Vaterlandet og at det var bestefaren hans som hadde utvandret til Paraguay, som så mange andre tyskere i hans samtid. Litt kjapp hoderegning gjorde meg oppriktig nysgjerrig på grunnen til opas utvandring, men av hoeflighetsgrunner valgte jeg å toeyle min spoerretrang.

På kvelden samme dag foretok jeg en ekskursjon til jesuittruinene i Trinidad ikke langt unna landsbyen. Jesuittene holdt til på stedet i litt over 60 år på 1700-tallet, inntil spanskekongen fant ut han ville sette oekonomiske interesser framfor geistlige. I loepet av tida jesuittprestene fikk holde til på stedet, rakk de å bygge opp en virksom liten landsby med flere hus, en stor katedral, et kloster, verksteder og et vakttårn. Ruinene på stedet var både vakre å interessante, til å vaere ruiner, men det var desverre for moerkt til å ta gode bilder der. Guidingen foregikk hovedsakelig på spansk, jeg var eneste tilstedevarende gringo, og det var derfor begrenset hvilket utbytte jeg fikk av den.

Dag 7 satte kursen med buss mot Ciudad del Este, vel fire timer unna. Men, foerst vil jeg gjerne skrive noen ord om Hohenau. Bortsett fra den sterke varmen og den dertil tilhoerende frodige vegetasjonen, er det mye ved Hohenau, og jeg vil anta også ved de mange andre tyske landsbyene i Paraguay, som minner om landsbyer av tilsvarende stoerrelse i Tyskland. Tvers igjennom landsbyen strekker det seg en bred aveny, med to kjoerefelt i hver retning, som en stolt autobahn, avskilt av en groenn, velholdt midtdeler. De fleste husene er tradisjonelle mursteinshus med velholdte hager, og boendene samarbeider i et skikkelig kooperativ. Velstanden i Hohenau syntes å vaere hoeyere enn i Paraguay ellers. På veien mot Ciudad del Este passerte jeg også japanske landsbyer.

Ciudad del Este er ingen vakker by. Derimot er det en skitten handelsstad av en grenseby, et slags Svinesund ganger ti. Hotellrommet jeg bodde på var trangt og skittent, enda det kostet det samme som på koselige Koschel. Det store trekkplasteret for min del var kjempekraftverket Itaipú som jeg besoekte mandag, dag 8.

Omvisningen på Itaipú, som til alt overmål er gratis, begynte med en propagandafilm for å informerere oss. Der fikk vi vite at det gikk med stål tilsvarende 380 Eiffeltårn og betong tilsvarende 210 Maracanastadioner for å bygge kraftverket. Kraftverket, som er et samarbeidsprosjekt mellom Paraguay og Brasil, produserer årlig 87,3 prosent av Paraguays stroemforbruk og 19,3 prosent av Brasils. Det ble bygget på 7o-tallet, og må kunne sies å vaere president Stroessners opus magnum.

Etter endt dag på kraftverket, hentet jeg klaerne mine på vaskeriet og krysset brua som skiller Paraguay og Brasil over elva Paraná, Puente de Amistad, vennskapsbrua, til fots.

Bilder er:

1 og 2): fra Itaipú
3) Tysk rettskrivning er tydeligvis glemt i Hohenau.
4) Jesuittruinene i Trinidad, foer guiderunden.
5) På bussen i Paraguay.

Nyttårsodysséen: dag 6, Encarnación

2010-01-02T15:59:00.008+01:00

Da er jeg ankommet Ercarnación i Paraquay i dag. Været i Paraguay er perverst varmt. Det er blitt noen forandringer i reiseruta de siste dagene, men det var jeg åpen for fra begynnelsen av. Den viktigste forandringen er at jeg tar lang fart og, unnskyld språket, driter i Paraguays hovedstad Asunción. Jeg regner ikke med at det er annet enn presidentpalasser å se der, og jeg klarer meg fint uten en vistitt til en kvelende varm storby. I stedet har jeg nå entret Paraguay i Alfredo Stroessners fødeby Encarnación, og hvilket annet sted skulle vaere bedre å starte min korte ferd inn i Stroessners rike? Encarnación ble forøvrig grunnlagt av Jesuittene i 1615.

Jeg startet ferden ut av Bolivia onsdags morgen. Turen til grensa, rundt åtte mil, tok omtrent tre timer, ikke to, grunnet en særs dårlig vei. En av bussene foran oss, fra det anerkjente selskapet Pullman, hadde sågar veltet (se bilde over). Rutene var knust og ting lå strødd utenfor. Heldigvis er ting i ferd med å skje med veiene mot grensa. Flere steder er det i ferd med å bygges en rett og asfaltert vei. Evo cumple. Med Evo skjer det ting. Likevel, det kan med fordel også gjøres noe med holdningene til bolivianske transportarbeidere. Flere av dem bærer stolt Sparco kjøredresser. Selv om kjøredressene nok ikke er ekte, vitner dette om en oppfatning av deres yrke som jeg finner sterkt urovekkende.

Den opprinnelige planen var å krysse grensa onsdag, for så å ta bussen til Salta. Desverre viste det seg å være lettere sagt enn gjort å krysse denne grensa (bilde under). Grensa er tydeligvis hovedstransportåren for bolivianere som skal til Argentina for å arbeide, og dem er det mange av, også på lille nyttårsaften. Dette fordrer masse papirarbeid, og jeg stod nærmere fem timer i kø tilsammen, gode fire timer på den bolivianske sida. Når jeg så endelig kom fram til busstasjonen, kom jeg fram til at det var bedre å ta bussen til Tucumán, lengre sør enn Salta, enn å ankomme min opprinnelige destinasjon midt på natta. Bussen til Tucumán innebar ett bussbytte og en pause i Jujuy, og takket være min jakt etter minibank, er jeg nå brukbart kjent i Jujuy sentrum også. Minibanken var naturligvis plassert på busstasjonen, men hvorfor spørre når en kan leite?

Jeg ankom Tucumán tidlig torsdags morgen, og endte relativt fort på et godt og forholdsvis dyrt hotell. De første timene brukte jeg på å sove ut på mitt herlig luftkondisjonerte rom, før jeg beveget meg ut i gatene i femtida. Det var få restauranter som var åpne, men jeg tenkte i min godtroenhet at dette var på grunn av siestaen, så jeg marsjerte rundt i byen og bort til busstasjonen for å kjøpe billett videre. Seinere oppdaget jeg at selv restaurantene som var åpne tidligere var stengte, den eneste jeg fant var ganske dyr, så jeg endte opp med å spise masse is fra en isbar, denslags stenger ikke, og kjeks og snacks fra en kiosk på årets siste kveld. Rundt midnatt gikk jeg opp i hotellets toppetasje for å se på fyrverkeriet, eller krigen, som det gjerne blir til i Argentina.

Fredag (dag 5) tok jeg bussen fra Tucumán til grensebyen Posadas på ettermiddagen. Før det rakk jeg å gå masse rundt i byen, så godt som alt var stengt, spise noen empanadas, mer iskrem og et biffmiddag på den dyre restauranten (litt billigere første nyttårsdag). Skal jeg si noe om Tucumán må jeg si at byen virker veldig moderne, og at den demografiske sammensetningen virker veldig europeisk. Om argentinere vil jeg si at, med mindre de besinner seg og slår av litt på tempoet, er betraktelig vanskeligere å forstå enn bolivianere. De dropper alt av s-er når de kan, kjører på i hundre og bruker det de kan av italienske låneord.

I morges ankom jeg den argentinske grensebyen Posadas, og etter en kort drosjetur til grensebrua, var jeg i gang med kryssing av grensa. Formalitetene var raskt gjort på begge sider. Vanligvis må en ta buss over grensa, men jeg fikk sitte på mopeden til Paraguayaneren Vidal (bildet over) fra den argentinske sida og over. Han ventet til og med på meg i den paraguayanske passkontrollen og kjørte meg til busstasjonen i Ercarnación. Han fikk ti argentinske pesos av meg (rundt femten kroner), så prismessig var det et meget godt kjøp.

Planen for de neste dagene er fortsatt uklar. Jeg ønsker helst og få sett noen av de jesuittiske misjonsruinene her i Paraguay, før jeg tar turen til byen Ciudad del Este (tidligere Stroessnerstadt), som grenser til Brasil. Der vil jeg se det kjempemessige kraftverket, før jeg krysser inn i Brasil for å se fossene i Iguaçu. Forhåpentligvis vil det være flere åpne internettkafeer i Ciudad del Este enn i Tucumán.

Nyttårsodysséen: dag 2, Tupiza

2009-12-29T22:31:00.006+01:00

Det er bare å beklage størrelsen på bildet. Etter uttallige forsøk på nedlasting av bilde, fikk jeg endelig til dette lille. Det må desverre holde, fordi jeg gidder ikke prøve flere ganger.

Jeg startet reisen fra La Paz halv sju i går kveld, og etter nærmere seksten timer i buss, ankom jeg Tupiza i dag morges. Her skal jeg være til morgen. Da bærer det videre til den argentinske grensen, som etter sigende bare er et par timer unna, og så til Salta.

Tupiza er en støvete liten by i det sørlige Bolivia. Jeg kan ikke se at det er så mye å finne på her annet enn naturen som omkranser byen. Heldigvis er den ganske brukbar. Stedet er forøvrig kjent for å ligge i nærheten av stedet der Butch Cassidy og the Sundance Kid møtte sin skjebne, og store deler av byens reiselivsnæring spiller på dette. Selv har jeg brukt dagen på en to og en halv times ridetur til en canyon, og er meget fornøyd med det. Hesten min, Gaucho, var av det særdeles rolige slaget. Jeg klarte ikke å få ham til å trave uten oppasserens hjelp. Men, det er definitivt bedre med en treg hest enn en som finner det for godt å begynne og løpe i tide og utide.

Vennligst legg inn kommentarer. Det er leit at det ikke finnes kommentarer på det forrige innlegget enda.

Jul i La Paz

2009-12-26T19:10:00.004+01:00

Jeg legger ut noen bilder og ord om julefeiringa i La Paz, ei julefeiring uten julestrømpe og gaveutveksling, men likevel veldig minneverdig.

Den 24. ble det holdt julegudstjeneste i kjelleren på Casa Alianza klokka tre. Tilstede var alle husets gjester og Misjonsalliansens norske utsendinger/misjonærer. Det ble ei minneverdig messe med norske julesanger, julespill av barna og et vakker framføring av Ennio Morricones Gabriels Obo på fele av en av gjestene. Som høvelig er ble gudstjenesten avsluttet med Deilig er jorden, og den presterte å sende meg i det sentimentale hjørnet.

Etter julemessa deltok jeg på julemiddag i stua. Ei av gjestene hadde medbrakt pinnekjøtt fra Norge, i tillegg fikk jeg servert poteter, grønnsaker, annet kjøtt og ris. Til dessert fikk jeg en lokal variant av sjokoladepudding, is og jordbær. Vi var tilsammen fem stykker som deltok på middagen, men hushjelpa Betza reiste hjem til familien sin før desserten kom på bordet. I tillegg hadde laget fått særskilt dispensasjon til innkjøp av rødvin for kvelden, hvilket hjalp til med å få til en god og opphetet diskusjon og løsing av verdensproblemer.

Julespesial: flere upublisiserte bilder

2009-12-24T16:21:00.010+01:00

I anledning jul publiserer jeg bilder fra Norge og mine reiser rundt om i Europa som en julegave til mine lesere. Jeg beklager at aktiviteten fra min side ikke har vært veldig stor den siste tida. Men, når jeg nå skal ut å reise i tre uker til helga, skal jeg prøve å holde dere oppdatert på mine bevegelser.

Det første bildet er fra mitt besøk på Hofbräuhaus i München våren 2008. Hofbräuhaus er et Mekka for alle ølelskere, men jeg syntes det var artig å stikke innom jeg og. Ølet blir servert i svære litersmugger og stedet er alltid fullt av turister. Jeg synes skriften på veggen, "Durst ist schlimmer als Heimweh" ("tørste er verre enn hjemlengsel"), passer godt i disse juletider. Jeg har under mitt opphold i Bolivia ikke vært plaget av hjemlengsel i det hele tatt, tvertom har det vært godt å være borte fra Norge. Men, om det er en dag en skal kunne savne gamlelandet, så er det på julaften. Her i Bolivia har jeg knapt merket opptakten til jul, og godt er det. Det har vært befriende lite julepynt og dill i butikkene, og snøen skimtes bare på fjelltoppene. Jeg ønsker alle mine lesere ei riktig god jul!

Det andre bildet er fra min tur til Sicilia august 2008. Her i Bolivia er naturligvis fattigdommen påfallende, men også i Palermo var pengemangelen enkelte steder synlig. Dette bildet er fra et av de fattige kvarterene i sentrum, og viser et bombesår fra Annen verdenskrig. Byen ble bombet hardt av de allierte i 1943, og i 2008, 65 år seinere, har innbyggerne fortsatt ikke tatt seg råd til å reparere husene.

Det tredje bildet er også fra samme tur til Sicilia. Dette er fra et frigjøringsmonument eller noe i den duren i Palermo. Derav løven som bryter seg ut av lenkene. Når jeg finner statuer av løver, og det er overraskende nok ganske populært rundt om, passer jeg på å få tatt bilder av meg sammen med dyrene.

Dette bildet er fra en togstasjon i Wien våren 2008 . Mens de fleste tyskere og østerrikere desperat har prøvd å legge fortida bak seg siden 1945, går S-Bahn i Wien den andre veien. Der i gården omfavner man like godt det Tredje riket ved å pryde togstasjonene med Hitlers utvalgte spesialstyrke SS' merke.

Dette bildet fra Riga er også fra våren 2008. Norske kvinner er ikke altfor glade i å snakke om sin egen fedme, og en butikk som kalte seg "mote for korpulente damer" ville neppe slått meget godt an i Norge. I Latvia, derimot, er dette tydeligvis intet problem, som dette butikkvinduet viser.

Dette bildet er fra Skottebrygga under et kraftig snøfall i juleferien for to år siden. Legg merke til at det tilogmed har samlet seg litt is innerst i havna. Sjelden kost.

Dette bildet er fra førjulsturen til Marokko i 2007. Jeg er på ridetur sammen en marokkansk hestepasser på strendene utenfor Agadir. Da jeg skulle ut å ri sa jeg freidig at jeg kunne ri, og noe av det første jeg gjorde var å falle av hesten etter den krysset en kant ved siden av veien. For å komme dit vi er på bildet måtte vi ri rundt et av den marokkanske kongens utallige palasser. Marokko er et fattig land, fattigere enn Bolivia. Likevel holder den marokkanske kongen et tosifret antall palasser rundt om i landet, selv om han sjelden får besøkt dem. I følge Wikipedia bruker den marokkanske kongen, med det klingende navnet Mohammed VI, daglig nesten en million dollar på å opprettholde hoffet sitt.

Det nest siste bildet er hentet fra den andre sommerlige pokerturneringen i 2007. Turneringen ble avholdt på den franske nasjonaldagen 14. juli på Tor Atle Bredveis hytte i Brunlanes. Bildet er av spente deltakere før alvoret startet. Som vanlig ble turneringen vunnet av en Teien.

Det siste bildet er fra seinvinteren 2008. Sammen Tor Vegard Lindbekk, med det klingende kallenavnet, var jeg på skitur i Nordmarka utenfor Oslo. Bildet er tatt rett etter ankomst på Frognersetra t-banestasjon. Som vanlig startet vi der for å dra nytte av høydeforskjellen ned til Sognsvann.

Avstikker til Arica

2009-12-17T00:01:00.015+01:00

Hav! Under bugande palmer jag såg

hur våg på våg i svallande tåg

emot Chiles klippiga stränder

kom rullande in

O, detta brus när et skimrande svall

fann mig och tog mig i famnen

O, när delfinerna dök bland korall

och en vinröd klänning blev min!

For snart to uker dro jeg på langhelg til Arica i Chile. Arica ligger 8-9 timer med buss og en helt annen verden unna La Paz. Når en ankommer Arica fra Bolivia er det som å komme tilbake til Europa, til noe i retning av Spania eller Italia. Husene er vedlikeholdte, gatene er ryddige og asfalterte og bilene kjører roligere og stopper i kryss og for fotgjengere (det siste gjelder kanskje ikke i Spania og Italia). Prisnåvet i Arica er rundt det dobbelte av Bolivia, uten at det virker for avskrekkende på norske lommebøker.

Hva gjelder FNs HDI-indeks (2007-tall)(ja, jeg vet at i-en egentlig står for indeks), er Chile plassert på en 44-plass, skviset inn mellom Ungarn og Kroatia og høyest av de søramerikanske landene. Til sammenligning ligger Bolivia på en 113. plass. Spania og Italia ligger på henholdsvis 15. og 18. plass, men siden Kuba er plassert som nummer 51, hvilket jeg etter rapporter derfra stiller store spørsmålstegn ved, synes jeg også det er rart at Chile ligger så langt bak de førstnevnte. Norge er naturligvis på første plass, men det er jo bare typisk norsk.

Arica er en grenseby med nesten 200.000 innbyggere i det nordlige Chile, drøye to mil fra grensa til Peru. Grunnet nærheten til Peru har byen særskilte momsfritak for økt grensehandel. I tillegg til dette kan byen by på kilometervis med stillehavsstrand, og det var derfor jeg reiste dit.

Jeg tok bussen fra La Paz grytidlig fredagsmorgen og ankom Arica utpå ettermiddagen. Egentlig skulle jeg reise sammen med medvolontør Tonje, men fordi hun skulle prøve en kjole senere på dagen, som viste seg å ikke være ferdig likevel, kunne hun ikke reise med meg. Jeg fant hotell til rundt hundrelappen natta på første forsøk, og brukte den første kvelden på å tusle rundt i byen.

Utpå ettermiddagen neste dag ble jeg vekket av Tonje, som hadde lest min e-post og funnet hotellet mitt. Hun hadde med seg en sveitser hun hadde blitt kjent med på bussen og delt hotellrom med (gal kvinne!), og sammen gikk vi til stranda før å friste oss til et bad. På grunn av den kalde Humboldtstrømmen fra Sør-Ishavet hadde jeg på forhånd ikke altfor store forhåpninger om varmt badevann, men mine fordommer ble gjort til skamme, vannet holdt god, norsk sommertemperatur. Etter badet gikk vi inn til byen for å spise, før vi traff flere kjentfolk fra casa'en som var ankommet fra Peru.

Søndag dro jeg atter til stranda for å prøve surfing for første gang i livet mitt. Det var overraskende lett å flyte innover på bølgene, men jeg maktet ikke å reise meg opp stående på brettet. Moro var det uansett. Mandag dro jeg atter en liten tur på stranda for et bad, etter skuffet å ha konstatert at det lokale svømmebassenget i olympisk størrelse og med stupetårn var stengt for vedlikehold for flere dager. Tirsdag var det hjemreis.

Bildene fra Arica er (fra øverst og nedover):

1) Med surfebrett og våtdrakt på stranda.
2) Gatemusikanter i gågata. Legg merke til mannen til høyres slående likhet med Maradona (før fettsuging) og mannen til venstres blandede slektskap med George Clooney og Billy Bob Thornton.
3) Sammen med Tonje og Felix fra Bern på stranda. Den friske vinden og saltet fra Stillehavet hadde en fantastisk effekt på håret mitt.
4) Ottar Myrseth har flyttet til Chile og stiller til valg under aliaset Dr. Urrutia. For en mann!

Ellers har det ikke skjedd for meget av interesse siden turen til Chile. Forrige helg var jeg atter på tur til Caranavi med pastor Tito for å bevitne åpningen av små toaletthus med do, dusj og kum til vask av klær i Kelequelera. Siden jeg allerede har to innlegg fra Caranavi, skal jeg spare mine lesere for mer av det. Turen gikk strålende, jeg slapp unna myggstikk og fikk tatt mange flotte bilder. Ellers nærmer det seg jul og min store odyssee sørover på kontinentet. Beregnet avreise er 2. eller 3. juledag, og i løpet av tre uker satser jeg på å få sett fossefallene i Iguazu, det sørlige Brasil, Uruguay, Buenos Aires og Valparaíso. Mer om turen kommer i neste innlegg, som jeg satser på å få opp i tide til jul.

Spesial: upubliserte bilder

2009-12-03T03:47:00.017+01:00

I mangel på annet stoff, og for å slippe kjedelige beskrivelser av hverdagen min som er tunge å skrive, legger jeg nå ut ymse bilder som jeg har tatt i løpet av de siste månedene. Bildene er ikke publisert fra før av, og situasjonene de er hentet fra er ikke beskrevet. Billedteksten til alle bildene vil være plassert under bildene, i stedet for å være samlet som de vanligvis er.

Det øverste bildet er fra skolen Zarate Villca på El Alto. Skolen ligger i den fattige randsonen av byen, og veien dit er både humpete, støvete og går over ei bru som mangler rekkverk og knapt er bred nok for bilene som skal over. Jeg var der sammen med Fotball Krysser Grenser for å fotografere at det ble delt ut gaver til barna og underholdt/undervist ved hjelp av en klovn og en utkledt ulv i skolegården. Bildet er tatt på fotballbanen på skolen. De fleste skolegårdene på El Alto har nå betongunderlagg og en overbygd "gymsal". Denne skolen, derimot, har bortsett fra en betongbane, bare skitne, humpete jorder. Den snøkledte toppen i bakgrunnen er Huayna Potosí, som med sine +6000 meter troner over byen.

Det andre bildet er tatt en søndag for et par helger siden. Som eneste utsendt fra propagandakontoret skulle jeg dekke en slags familiekursdag i den overraskende store kirken Amigo Central, som lå alt annet en sentralt til, på El Alto. Kirken, som forøvrig var nokså halvferdig, hadde to etasjer, et stort kirkerom med galleri i annen etasje og lå på ei gigantisk tomt innmuret med beitende sauer på. Hovedprogrammet for de voksne var i annen etasje, og der ble det gitt undervisning om familielivets og ekteskapets utfordringer. Til slutt, til minne om bryllupsfesten, ble det servert kake, delt ut roser og holdt konsert med mariachiorkester, slik det høver seg i latinamerikanske bryllup. På dette bildet vises noen av de entusiastiske musikerne i mariachiorkesteret Aguilas del Rey, eller kongens ørner på godt norsk.

Det tredje bildet er hentet tidlig fra min karriere som informasjonmedarbeider. I en av de fattigere bydelene i La Paz hadde flere hus rast sammen og grunnen sprukket opp som følge av dårlig drenering. Vannverket hadde, med kommunens godkjenning, i årevis levert vann til dette nabolaget uten å sørge for å koble det til kloakksystemet. Følgelig rant spillvann og kloakk rett i jorda, og fordi grunnen til slutt ble mettet på vann og nabolaget, som veldg mange steder i La Paz, ligger i en bratt skråning, sprakk grunnen til slutt opp i store forkastninger. Mange av husene, som nok var ganske skrøpelige, klappet derfor bare sammen og mange ble hjemløse. Bildet er fra en teltleir som ble satt opp på en grusbane i nærheten for å huse dem som var blitt hjemløse. I teltleiren fantes alle deres eiendeler, også husdyrene. Jeg ville ikke blitt overrasket om teltleiren fortsatt stod, to måneder etterpå.

Disse damene opptrådte på markeringen av Verdens HIV/AIDS-dag 1. desember på El Alto. Jeg ble klar over at det var denne dagen da jeg satte i gang med den første av mine daglige internettrunder tirsdag, og ikke lenge etter var jeg på vei til El Alto for å dekke begivenheten. Resultatet kan leses her. Jeg mottok en skrytemail fra Norge i etterkant for min årvåkenhet, noe som var veldig artig. Jentene på bildet er henholdsvis Señorita og Miss transformista gay (transehomo) El Alto 2009, og de opptrådte med dans og kom med formaninger om å bruke kondom til ungdommen fra scenen.

Dette bildet er fra De dødes dag som var for en måneds tid siden. De fleste bolivianerne feirer denne dagen med å dra på kirkegården og drikke seg sanseløse, men jeg var med en gjeng som hadde et alternativt program. Via en av Buman-studentene var jeg bedt med en kirke på El Alto som skulle til Chua ved Titikakasjøen. Her var det en samling med en drøss av menigheter fra den samme kirkeretningen, såvidt jeg forstod av type pinsevenn, og vi spilte fotball, badet, lekte og spiste aktapi med fingrene. I tillegg var jeg, som bildet viser, vitne til en massedåp. Etter mine beregninger vasset rundt 80 bolivianerne ut i Titikaka for å la seg døpe denne dagen, til den jublende folkemengden på stranda sin store begeistring.

Det siste bildet er også hentet fra den samme dåpen. Denne lille gutten ville gjerne se hva som foregikk uti vannet, men fordi stranda var tettpakket med mennesker som så på, hadde den lille stakkaren ingen sjans til å få et glimt av sakramentet. Både han og mora ble veldig glade da jeg tilbød meg å låne bort skuldrene mine noen minutter.

Det neste innlegget vil sannsynligvis omhandle min nært forestående ekskursjon til Arica og den chilenske Stillehavskysten. Takk til alle som følger med og legger inn kommentarer, selv om jeg mistenker at enkelte personer drar opp aktivitetstallene betraktelig. Besøkstallet torsdag, for eksempel, ble halvert fra de forrige dagene, noe som merkelig nok sammenfalt med at Thor William dro på ferie.

Spesial: Movember

2009-12-02T03:25:00.002+01:00

Movember er en sammentrekning av ordene november og mustasje, og markeres av menn med selvrespekt over hele verden. Motivet bak movember er å fremme stolthet og samhold blant menn, og å vise solidaritet med de menn som er syke, i militærtjeneste (og dermed ikke kan la ansiktshårene gro som de vil) eller lever i undertrykkende forhold med dominante kvinner. Selv har jeg latt barten gro i omlag halvannen måned.

Movember er viktig fordi den stiller spørsmål ved den såkalte moderne mannsrollen som har oppstått i den vestlige verden de siste to tiår. Under likestillingsfanen har enkelte kvinner drevet feministtanken for langt. Mange moderne "myke" menn har blitt drevet inn i tøffelheltrollen, og i stedet for å være på likefot med sine kvinner, har deres kvinner intatt den gamle machorollen som dominerende tyranner. Mange menn lever i frykt for å si imot sine kvinner og velger å forsake sine sosiale liv for å tilfredsstille kvinnenes ofte overdrevne behov samvær på tomannshånd. Mange moderne menn får heller ikke lov å gro barter av sine kvinner, muligens fordi kvinner er redd for den maskuline kraften barter utstråler.

Jeg er på ingen måte imot likestillingstanken, men ønsker å kjempe for menns rettigheter og behov, som er like viktige som kvinnens.

Bilder er (det anbefales å trykke på bildene for å kunne få nærbilde av ansiktshårene):

1) Før barbering.
2) Ditto.
3) Vann gjør hårene mørkere og framhever bartens fylde.
4) Etter barbering: den nye Gilette-mannen.
5) Ingen skikkelig barbering uten kutt.

Gjensyn med Caranavi og oppdatering fra sist

2009-11-21T02:58:00.014+01:00

Siden turen til Combaya for halvannnen uke siden har jeg nå vært på tre tjenestereiser til: en reise til Caranavi med to overnattinger og to dagsturer til Sorata.

Turen til Caranavi varte fra søndag til tirsdag, og jeg dro ned sammen med en medarbeider fra kommunikasjonskontoret og den alltid opplagte pastor Tito, mannen med de fantastiske kotelettene, som sjafør. Vi var framme i Caranavi etter mørkets frambrudd, og etter en god middag på pastorens regning gikk vi til sengs. Mandag var dagen for å kjøre å se på prosjektene, og jeg ble med i en bil sammen med Tito og fem andre fra det lokale kontoret. I løpet av dagen kjørte vi rundt og så på, med unntak av landsbyen Kelequelera, steder jeg hadde sett fra før av, derfor var det ikke mye nytt å ta bilder av for meg denne dagen.

Kelequelera er et av de mer interessante og artige stedene jeg har besøkt her i Bolivia. Landsbyen ligger på et nes nedstrøms for Caranavi-by, og adkomsten fra hovedveien er begrenset til ei hengebru over den frådende elva. Kelequelera er befolket av urbefolkningsgruppa Lecos, men deres språk er utdøende her og snakkes bare av eldre mennesker. I landsbyen gikk jeg bare stort sett rundt og tok bilder og snakket med de innfødte, men ved en anledning måtte jeg smake på det lokale chicha, en boliviansk maisdrikk som fåes både i type øl og alkoholfritt. Dette var uten alkohol, og jeg slapp unna senskader etter et "forfriskende" glass.

Etter besøket i Kelequelera dro vi videre for å se på treprosjekter jeg hadde sett før, så da vi kom til et sted med en ålreit badeplass gjorde varmen kombinert med en sterk trang til å urinere at jeg hoppet i elva. Badeplassen var ei lita elv med foss og badekulp og var riktig så fristende. Jeg hadde desverre ikke med badetøy denne dagen, men siden flere av barna badet nakne, fant jeg ut jeg likegodt kunne gjøre det samme. Seansen var meget artig. Landsbybarna strømmet til for å se den gale, hvite og nakne mannen forlyste seg i elva deres, og ikke lenge etter var flesteparten av barna i landsbyen enten ute i vannet med meg eller oppe på brua ovenfor for å se på, i tillegg til medreisende representanter fra misjonen som også viste seg oppe på brua etterhvert. Det hele gikk heldigvis smertefritt etterpå, bortsett fra noen stygge myggstikk, nakenbading er heldigvis fortsatt både vanlig og gangbart i denne delen av verden.

Tirsdagen skjedde det ikke noe spesielt. Vi kjørte rundt og så på bondegårder og tok bilder av bøndene, før vi fikk lunsj (les middag) på kontoret og kjørte tilbake til La Paz.

Jeg har også vært to turer i Sorata den siste uka. En for å være med å dele ut gaver til fadderbarn, en annen for å være med på åpning av et nytt skolebygg. Det mest slående med slike besøk er gjestfriheten folket på bygda utviser, jeg føler ofte at det er som om jeg er en del av et statsbesøk, særlig var det slik på den ene turen da jeg var eneste nordmann med. Jeg ble høytidelig presentertsom "Ben fra Norge" (på spansk betyr denne forkortelsen av navnet mitt også "kom", slik en sier til hunder, så jeg er ikke helt komfortabel med dette / de fleste har uansett ikke det fjerneste begrep om hvor Norge er), nasjonalsangen ble sunget, og på den ene skolen fikk jeg til og med æren av å heise det bolivianske flagget. Som gjest føler jeg også et visst press til å spise det jeg blir tilbudt, også bare med fingrene, slik det gjerne spises på bygda.

På en av skolene ble vi først servert lunsj (igjen, les middag), før konene dro i gang en tradisjonell aktapi i anledning festlighetene. Når det serveres aktapi legges maten, poteter av mange slag, kjøtt, mais osv. som regel ut på et teppe og en går og forsyner seg som en vil av det en vil ha. Den lokale varianten i Sorata er dog litt annerledes. Vi satte oss til på pultene i skolegården som var satt opp som et langbord, og så kom konene på rekke og rad med hver sin tallerken godsaker som alle skulle smake på. Som nevnt spiser folk med hendene, men heldigvis satt jeg nesten først på rekka. For og ikke gå på folkeskikken og gjestfriheten løs med å begynne og si nei takk (i tillegg var jeg eneste representant fra Norge), hadde jeg å legge fra meg både min kresne tunge og det faktum at jeg allerede var stappmett, og smake på alt som seilte forbi. Blant spesialitetene som var tilberedt var ymse oster, poteter, fisk og brød. Resultatet var lette smerter i magen på kveldstid, men de ble enkelt kurert med et besøk ut i vedskjulet.

Bilder:

1)Fra en bondegård i Caranavi. Legg merke til macheten, bondens uunværlige redskap, blandingsbikkja til høyre og all mangoen.
2)Selv pastor Tito liker fersk mango.
3)Hengebrua over elva til Kelequelera.
4)Fra Kelequelera. Navnet på landsbyen kommer fra de innfødtes ord for papegøye.
5)Denne lille jenta fra Kelequelera heter etter eget utsagn Cami, er to år og uvanlig fotogen.

Tjenestereise til Combaya

2009-11-20T02:40:00.010+01:00

Sist lørdag var jeg med på tjenestereise til Combaya for å se på prosjekter der. Combaya er en landkommune, og ligger rundt tre timers kjøring unna La Paz. I løpet av turen, som ble gjort unna på en dag, besøkte vi to landsbyer og observerte boforhold som var som tatt ut av forgangne tider.

Vi startet dagen tidlig og ankom Combaya i god tid før middag. I Combaya, som er et dalføre som begynner på over 4000 meter og slynger nedover mot jungelen, dro vi først til landsbyen Collpata. I Collpata fikk vi treffe landsbyens eldste på fellesplassen midt i landsbyen, og filmet intervjuer med disse og flere om hvordan det var før, hvordan de syntes det gikk etc. Vi fikk også med oss et lite intervju med en liten familie, før vi klatret tilbake opp til veien der bilen stod parkert. Oppe ved veien, der bilen stod parkert, fikk vi ta en kikk på et nybygd potetlager og en liten skole. Skolen var bare for de minste barna, de litt større måtte gå til en landsby, en tur på bare en time, hvis man småløp, vel og merke. Annet som må tillegges, er at bøndene i Combaya snakker indianerspråket aymara med hverandre. Spansk er noe de lærer på skolen, hvilket gjør kommunikasjonen med små barn og eldre særs vanskelig.

Etter dette fortsatte vi videre til en annen landsby, hvis navn jeg allerede har glemt. Her var små drivhus for å dyrke blomster det store satsningsområdet, og vi fikk se to av disse. Vi fikk også intervjuet en liten gutt og vi fikk med oss en bærepose poteter som takk for visitten.

På tilbakeveien var vi innom et byggeplass der to små hus for å dyrke trær og planter var under oppføring. Rett etter at vi var over dalens høyeste punkt og på vei ned mot Titikakasjøen igjen, fikk vi øye på en gruppe bønder som arbeidet på gamlemåten med å så poteter. En gammel mann gikk med to okser med påspent plog, mens konene gikk etter å sådde i rennene. Dette var en førsteklasses mulighet for gode og eksotiske bilder, og etter å ha forhørt oss om lov, ble hendelsen behørig dokumentert med film- og fotokamera. Jorda her oppe er til opplysning så skrinn at den må hvile seks år etter en potethøst. Som gjenytelse spurte følget om de kunne få sitte på videre, og vi hadde ikke annet enn å si ja til det. Fire bønder ble stuet inn i bilen og plogen bundet fast på taket. Oksene ble sluppet tilbake på beite, og den gamle mannen ble igjen. En av pasasjerene og plogen ble losset av i første landsby, mens resten av følget satt på videre til Achacachi, en relativt stor by anlagsvis to mil fra nevnte åker. Bøndene hadde antakeligvis tenkt å gå ned til hovedveien, en tur på to-tre timer, og haike eller slik videre til byen derfra. Det er ikke sikkert de ville kommet fram før det ble mørkt, så det var nok muligens med kløktig overlegg de sa ja til å la oss filme dem.

Ellers vil takke alle mine lesere for fantastisk innsats i gjesteboka. Selv om vi ikke nådde hundre kommentarer i forrige innlegg, er det ingenting i veien for at dette målet ikke kan nåes i framtida. Stå på!

Bilder:

1) Gamle menn fra velkomstkomiteen på "plazaen" i landsbyen Collpata. For de som lurer er det naturligvis koka i plastposen.
2) Landsbyen er som et levende bygdetun.
3) Denne lille gutten er rundt fem år, bor sammen med mor, far og besteforeldre, og har ennå ikke lært å snakke spansk.
4) Kommende middagsmat beiter på gårdstunet.
5) Det er vår i Bolivia og da såes det poteter.
6) /I got a Nikon camera/I love to take a photograph/So mama don't take my Kodachrome away/: Arild kan ikke dy seg når han ser muligheten til noen gode bilder.
7) Som gjenytelse for at vi fikk filme og ta bilder, ville våre nye venner sitte på tilbake til byen. Plogen må også naturligvis med, og Oscar fra infokontoret må opp på taket for å binde den fast.

Praktfulle Potosí

2009-11-03T22:09:00.022+01:00

Dette er del II fra helgas utflukt til det sørlige Bolivia. Potosí, som til likhet med Sucre har en sentral plass i Bolivias historie som spansk koloni, er til forskjell fra sistnevnte en meget hyggelig og interessant by å besøke.

Jeg ankom Potosí med buss fra Sucre fredag ettermiddag. Turen opp i fjellene er forholdsvis kort, bare tre og en halv time, og hele veien er asfaltert. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å gå for et av de finere hotellene etter den vonde opplevelsen i Sucre. Etter å ha gått av bussen på terminalen tok jeg derfor taxi rett opp på plazaen der hotellet jeg hadde sett meg ut, et hotell i det nest fineste sjiktet i byen, i følge reisehåndboka, lå. Det første og beste hotellet hadde ledige enkeltrom til 280 bol., altså i underkant av 250 kroner. Selv om prisen etter lokale forhold var nokså stiv, slo jeg til uten å nøle. Jeg skulle bare være ei natt. Rommet var av god, europeisk standard, med dobbelteng med reine laken, minibar og badekar.

Etter endt innsjekking tok jeg meg videre til første planlagte post på programment: la Casa de la Moneda som ligger i nedkant av plazaen midt i byen. Her fikk jeg en rundtur med kjentkvinne på engelsk sammen med fire andre. La Casa de la Moneda er stedet spanjolene laget mynter av sølvet som ble hentet ut av fjellet. Bergmalmen med sølv ble først knust, så ble ble kvikksølv tilsatt for å skille ut sølvet. Denne prosessen skapte farlige avgasser, og ville neppe blitt godkjent i dag. Sølvet ble så presset til tynne plater i ei gigantisk tannhjulspresse trukket av muldyr. Myntene ble så klippet ut av platene og preget ved hjelp av hammer og stempel. Etter at spanjolene forsvant fortsatte republikken Bolivia og lage mynter på stedet fram til tidlig 50-tall. I dag lages bolivanske penger i utlandet fordi det er mer lønnsomt. Sedlene trykkes i Frankrike, mens myntene blir laget i Canada, Chile og, ironisk nok, Spania. Det var også et par belgiere med på rundturen i museet, så endelig kom mine begrensede nederlandskunnskaper til nytte.

Lørdag var jeg med på gruvetur. For 80 bolivianos fikk jeg bli med på en tur som talte 10 deltagere og en kvinnelig (!) guide, noe jeg ikke tror er altfor vanlig på slike opplegg. I tillegg til meg var vi et engelsk par, to nederlanske sneller og deres venn som hørtes ut som om han var amerikansk men så ut som en søramerikaner og fire middelaldrende spanjoler på mannetur. Jeg ble lovet at ting skulle foregå på engelsk, men, antakeligvis på grunn av de tilbakevendende spanjoler, foregikk gikk alt på spansk, hvilket egentlig var greit for alle untatt den engelske mannen. Den spanjolske kontigenten var forøvrig en lystig gjeng som både smakte på spriten vi fikk tilbud om og sang hva jeg antar er den spanske slageren/folkesangen "Soy Minero."

Gruveturen startet med at vi fikk utdelt utstyr: bukse og jakke av type slitt regntøy, hjelm og store gummistøvler. Så ble vi kjørt i minibuss opp til gruveinngangen via et lite marked hvor vi fikk kjøpe gaver til arbeiderne. Jeg kjøpte ei stor flaske brus og en pose kokablader, hvilket var de fleste andre og gjorde. Oppe ved gruva fikk vi tildelt kraftige hodelykter som ble festet på hjelmen, før vi gikk under jorda. Jeg prøvde også å tygge skikkelig med koka før jeg gikk inn i gruva. For virkelig å få gruvefølelsen, hadde jeg kjakan full på begge sider. Mine tidligere erfaringer med kokatygging var ikke veldig gode, men denne gangen gikk det veldig bra. Kunsten er å ikke tygge så lenge at kokaen blir til suppe, men tygge til det blir en klump, for så å la kokaen ligge å godgjøre seg i munnen. For de som ikke har prøvd, kan jeg fortelle at kokasmaken minner ganske mye om gras, og at hvis du tar en skikkelig munnfull av det, vil du etterhvert kjenne en god bedøvelsesfølelse i tunga og kinnene en liten stund, før virkningen gir seg. Gruvearbeiderne tygger koka fordi det gjør dem våkne og kvikke slik at de kan arbeide lenge uten å hvile, samtidig som det gjør at de ikke kjenner seg så sultne.

Selve turen inne i gruva gikk veldig bra. I begynnelsen var det litt klaustrofobisk når jeg ikke lenger kunne se utgangen, men det glemte jeg fort å tenke på. For mennesker av min størrelse, omtrent som den bolivianske gjennomsnittsmannen, var gruvegangene stort sett høye nok. Noen ganger var det litt trangere, men ikke så trangt at det bød på framkommelighetsproblemer. Noen steder måtte vi klatre i stiger, andre steder var det dype hull som vi måtte passe oss for. Temperaturen og lufta i gruva var stort sett god og kald der vi var, men en gang, da vi beveget oss innover i fjellet, kjente jeg at tempereraturen beveget seg over det som kan kalles god romtemperatur. Vi fikk også muligheten til å se gruvearbeiderne i aksjon med hammer og meisel, og vi ble tvunget til å ofre sprit og kokablader til den djevelaktige guden "Tío", eller "onkel" på norsk, som i følge gode, lokale, hedenske skikker hersker under bakken. Vel ute ble vi kjørt til en annen plass litt borte i fjellsida, hvor vi ble demonstrert en dynamittkubbes potens. Dynamitten, med god gammeldags Donald Duck-lunte, ble deponert et godt stykke i fra oss av vår kvinnelige turleder, og gjorde ingenting annet enn å lage ei god støvsky og et skikkelig smell. Omtrent som en kraftig kinaputt. Alt i alt kan turen virkelig anbefales, og den er et "må-gjøre" for alle besøkende til Potosí.

Etter gruveturen fikk jeg låne toalettet på hotellet for å vaske meg, før jeg gikk ut for å slå i hjel resten av dagen før bussen skulle gå. Hotellet passet villig på sekken min, og utviste i det hele tatt en fanstastisk service, selv om jeg strengt tatt ikke bodde der lenger. Etter å ha gått rundt i byen en stund og fått i meg litt mat, endte jeg til slutt opp på et kloster der jeg ble med på en omvisning. Klosteret var veldig forseggjort, og omvisningen, som dog var på spansk, gav et godt innblikk i klosterlivet og all kunsten som var der. Desverre kostet det ekstra å ta bilder der, og det tok jeg meg ikke råd til. Etter klosteret tok jeg inn på et spisested for å spise middag, før jeg kjørte drosje ned til busstasjonen. Busstasjonen i Potosí er en attraksjon i seg selv som våkner til liv hver kveld, ettersom de fleste bussene som går derfra er nattbusser. Stasjonen minner mer om et marked enn en transportterminal. Her finnes spisesteder, kiosker, tiggere, utallige ventende, en jomfru som kan bes til for lykke på ferden (veldig betryggende) og folk som skriker ut om ledige plasser på busser hit og dit. Jeg sjekket inn på en av de mange bussene til La Paz, og betalte 40 bolivianos, under en tidel av flybilletten, hvilket gir en god forklaring på hvorfor langdistansebuss er så populært i Bolivia og det enorme busstilbudet. Bussen gikk klokka åtte om kvelden, og siden det allerede var bekmørkt la de fleste seg til sove eller slappe av med en gang. Bussturen gikk veldig bra, veien er antakeligvis asfaltert hele veien, og det eneste som plaget meg var at noen plutselig fant det for en god idé å sette på Rocky 1, dubbet på spansk, når lyset var slukket og folk hadde lagt seg for å sove. Tipper en kunne telle antall mennesker som var interessert i filmen på en hånd. Etterhvert fikk jeg litt blund på øynene, i alle fall var vi plutselig framme på El Alto, og vi kom fram til La Paz litt før fem. Taxiene sto klare ved ankomst, og jeg tok sjansen på å kjøre privat, selv om en strengt tatt ikke skal gjøre det. Turen ned til casa'en kostet forøvrig halvparten av den nesten ni timer lange bussturen.

Den siste uka har det ikke skjedd så mye spennende, så jeg har ikke mye å lage innlegg av denne uka. Lørdag skal jeg ut å se på prosjektåpning i Combaya, det er på landet, og fra mandag til onsdag skal jeg ned til Caranavi igjen. Jeg takker for de rekordmange kommentarene. De fleste er morsomme å lese og liver opp hverdagen til både meg og kommentarenes forfattere. Noen er desverre over kanten, men sånt skjer, og eventuellt nye eller uinvidde lesere må bare være kritiske og se det for det det er - rølp fra unge menn som ikke kan gi slipp på ungdommens barnslighet. Når det er sagt er jeg forøvrig med på det meste av det.

Bilder:

1) Utsikt mot Cerro Rico fra Café Mirador på plazaen.
2) Sola gjorde at jeg måtte nyse i det selvutløseren på kameraet gikk av.
3) Patioen på det dyre og fine hotellet jeg bodde på i byen.
4) Spania har vært her: spankekongens våpenskjold på en bygning i sentrum.
5) Fra plazaen i Potosí. Den hvite bygningen i midten er Casa de la Moneda.
6) Denne jenta spilte luftgitar og sang aldeles forferdelig på markedet. En artig måte å tigge på, antageligvis morsommere i virkeligheten enn på bilde.
7) "Bakke ist in die Hölle gegangen" (Helge Kjærmann): inngangen til gruva vi besøkte.
8) Gruvegangene grenset tidvis til det klaustrofobiske.
9) Koka må til.
10) Gruvearbeiderne er noe av det mest macho som finnes i Bolivia.
11) "Soy minero ...": jeg fikk prøve å banke litt. Redskapene er hammer og meisel, det svarte er sølvåra.
12) Den kvinnelige guiden vår, som jeg ikke husker navnet på, tvang oss til å ofre kokablader og sprit til Tío, djevelen, som skal passe på og bringe lykke til gruvearbeiderne.
13) Don Gerrardo, tror det var det han het, var på arbeid denne dagen.
14) Sønnen til nevnte Don, Milton (13), hadde fri fra skolen. Og hva er ikke bedre enn å bli med pappa på jobb?

Sucre suger

2009-11-02T02:05:00.011+01:00

De siste dagene har jeg vært på tur til Sucre og Potosì, og opplevelsene av de to byene var svært forskjellige. Jeg velger derfor å skille dem i to innlegg, slik at forskjellen kommer tydligere fram og slik at jeg får bedre plass til tekst og bilder om og fra hvert sted.

Turen til Sucre startet forsåvidt bra. Jeg kom meg greit opp til flyplassen på El Alto med offentlig transport, og flyturen ned til Sucre gikk smertefritt over vakkert fjellandskap. Jeg fikk bagasjen min som jeg skulle da jeg kom fram og fant også billig transport inn til byen. Problemet mitt med Sucre startet først da jeg skulle finne rom for natta.

Jeg gikk rett på de billige hotellene i sentrum og var ute etter et enkeltrom med eget bad. Det viste seg å være vanskelig å få tak i, og gang på gang fikk jeg beskjed om at det ikke fantes plass til meg. Eneste tilbud jeg fikk var et bryllupsrom uten vinduer og med plass til lite annet enn ei dobbeltseng, det kostet 110 bol., og et dobbeltrom til 130. Da jeg omsider kom over et nesten umerket herberge der jeg ble tilbudt et femmannsrom aleine til 30 bolivianos, altså prisen av et godt brød i Norge, takket jeg ja i lettelse over å ha funnet noe som helst. Herberget var slitent og ble voktet av en utrolig gneldrete og irriterende kjøter som i tillegg til å ha lagt ifra seg et bein med kjøtt i den ene senga på rommet, også hadde pisset på badegulvet mitt. Hva en kan godta bare prisen er riktig!

Etter å ha kommet meg ut av hotellet spiste jeg litt og tok meg en tur på markedet, som var både lite og uinteressant. Deretter tok jeg en taxi opp til klosteret La Recoleta. Det skulle i følge reisehåndboka mi ha en god utsikt, i tillegg til at klosteret skulle være både vakkert og interessant. Utsikten var forsåvidt god derfra, men, og det er mulig jeg er blitt litt blasert av utsikten over La Paz, beliggenheten til eller utsikten over Sucre er på ingen måte spektakulær. Da jeg gikk bort til klosteret for å prøve å komme inn der, fikk jeg beskjed av en mann som trolig hadde med det å gjøre å vente i et kvarter. Etter å ha sittet og ventet en god stund uten å ha gjort annet enn å lure på hvorfor det bare var indianere som stod i kø inn til kontoret innenfor venterommet og snikfotografert damene som solgte sterk drikke utenfor, gav jeg opp og gikk. Som en enhver nordmann ville ha gjort, bestemte jeg meg derfor for å bestige en av kollene over byen for å få bedre utsikt. Turen gikk derfor oppover bakken bak klosteret og opp mot en høyde med en Kristusstatue oppå. Veien oppover var lang og hard, selv om lufta i Sucre (godt under 3000 m.o.h.) er merkbart bedre enn i La Paz, og jeg ble god og svett. På den siste biten opp fikk jeg følge av en lokal gamling, og oppe på toppen inspiserte jeg statuen og utsikten, som var litt bedre enn ved klosteret. Området der oppe var forøvrig både skittent og forsøplet, og ikke lenge etter gikk jeg ned igjen alene , mens min stakkars nye venn, gamlingen, var opptatt med å samle sammen tomme vin- og ølflasker.

Vel nede igjen fant jeg fram til et ganske interessant museum som viste fram ulike klestradisjoner blant de ulike indianergruppene i området. Museet stengte desverre like etter at jeg kom. Jeg gikk så og spiste pizza og is på en dyr restaurant, jeg følte jeg kunne overdrive litt siden jeg bodde så billig, før jeg gikk en runde på byen for å se på livet. Denne kvelden var det en feiring av et slag, og mange av byens studenter var ute og danset i fakultetsvise grupper i byens gater. Ikke veldig seint gikk jeg tilbake til herberget for å legge meg, men ble sittende å prate med stedets vertinne en liten stund. Hun var forsåvidt hyggelig, sa hun kjente noen i Norge, men hovedgrunnen til at jeg ble sittende i resepsjonen, som jeg mistenker også fungerte som stue for stedets eiere, var at de ikke kunne finne nøkkelen til rommet mitt med en gang. Rommet mitt hadde blitt låst med en hengelås fordi noen tjuvradder av noen argentinere, hennes ord, ikke mine, hadde flyttet inn ved siden av for natta. Og argentinere og peruanere kan man ikke stole på, må vite. Chilenere, derimot, er greie folk. Natta forløp greit, jeg så ingen rotter eller kakkerlakker på rommet, selv om senga ikke luktet helt reint og madrassen var temmelig fraværende. Dusjen morgenen etter gikk også knirkefritt, hvilket var overraskende, ettersom mine tidligere erfaringer med elektrodusjer er blandede og ledningsopplegget i denne så heller suspekt ut.

Kanksje er ikke mitt inntrykk av Sucre like dårlig som den bombastiske overskriften antyder. Sucre fungerer bra til sitt bruk. Det er en forholdsvis hyggelig småby, full av historie og flotte koloniale bygninger. Hvis en er interessert i gamle kirker, spansk kolonihisorie og museer, især kunstmuseer, er nok Sucre verdt et besøk. Det finnes også noen dinosaurspor utenfor byen for de som er interessert i det, dessuten er klimaet godt og ikke for varmt på grunn av den fordelaktige høyden.

Det som gjør Sucre uspiselig for meg er menneskene. Selv om Sucre er universitetsby og hovedstad, juridisk sett, og følgelig hjem for mange fornuftige mennesker fra hele landet, er den også full av cambas. Cambas er rike, oppsnasige, provinsielle, egoistiske og rasistiske mennesker fra lavlandet. Disse ønsker løsrivelse fra resten landet fordi de mener at de ikke har det godt nok, og de mener at indianerne fra høylandet er late, dumme og lukter vondt, bare fordi de er indianere fra høylandet. Det minste de kan godta er at Sucre blir fullverdig hovedstad, hvilket naturligvis ikke går an, fordi Sucre er, uansett hva den var i kolonitida, en provinsiell småby. Litt sånn som Bergen er i Norge.

Bilder:

1) "Smil, du er i Sucre": det begynte bra.
2) "Collas de mierda": jeg er ikke spesielt glad i cambas heller.
3) Dame jeg snikfotograferte utenfor klosterkirken som solgte drikke, antakeligvis chicha, et slags øl.
4) Sucre, capital del racismo: til og med bygningene er hvite.
5) Den tvilsomme dusjen på herberget mitt. Ledningene var ikke tildekket og endene var bare teipet over. Heldigvis slapp jeg unna støt.

Tjenestereise til Caranavi

2009-10-27T02:46:00.011+01:00

Denne ukas innlegg omhandler min tjenestereise til Caranavi på onsdag og torsdag i forrige uke. Caranavi er en provins som ligger i området Yungas nord for La Paz, og (små)byen Caranavi, som vi overnattet i, ligger rundt 4-4,5 timers vettig kjøring under gode kjøreforhold fra Casa Alianza. Med på turen var, i tillegg til meg, min sjef Arild, en frivillig arbeiderske og en besøkende på casaen.

Turen ned til Caranavi startet tidlig onsdag morgen og var unnagjort på litt over fire timer. Første halvdelen av veien er ny og asfaltert, mens den siste delen fra Coroico og ned til Caranavi minner mye om "Dødsveien", bortsett fra at stupene ikke er like fryktinngytende hele veien. Dyrelivet langs veiene i Yungas er fantastisk, jeg så ørn flere ganger. Etter ankomst i Caranavi by sjekket vi inn på hotellet og gikk ut og spiste lunsj. Hotellet hadde svømmebasseng, og prisen var 85 bolivianos per person uansett om vi delte rom eller ei. Etter lunsj kjørte vi ut på bygda sammen med en lokal medarbeider for å finne en representant for fadderordningen og for se hvordan forholdene på gårdene var. Vi besøkte to gårder og en skole som var stengt for dagen, i tillegg til at vi fikk smake på litt lokal frukt. Av forbedringer som er utført de siste årene, er det at de fleste gårdene nå har fått en vannpost med reint vann til drikke og vask på tunet slik at de slipper å gå og hente vann i elva det viktigste. Vi ble også opplyst om at mangoen som vokser i området blir solgt til oppkjøpere for en pris av 25 mango for 10 bolivianos. Gateverdien i Obrajes, der jeg bor, er 4 mango for 10 bol, og sikkert enda dyrere på supermarkedet. Det er ikke bare kokablader som vokser i verdi når de selges på det rette markedet.

Onsdag kveld var vi ute og spiste grillet kylling sammen med alle de tilstedeværende på kontoret, før vi tok en svømmetur i bassenget og la oss. Torsdag var vi tidlig oppe og dro ut til nye bondegårder. Først var vi innom gården til bonden Enrique. Han hadde ved hjelp av målrettet rydding av mark og satsning på kakaotrær, som i likhet med kaffe gir høy avkastning, femdoblet den antatte verdien på gården. Han kunne stolt fortelle at jorden hans nå trolig var verdt 25 tusen dollar. Videre sa han også at vi gjerne måtte komme og jobbe for ham, han betaler godt, hele 50 bolivianos om dagen. Ikke verst, med tanke lønnen for å pelle stein for enkelte deltidsbønder i nedre Lågendalen.

Etter gårdsbesøket dro vi videre til en landsby i nærheten for å treffe en gruppe kvinner som alle steller med høner til eggproduksjon. De var alle glade for dette, fordi i Bolivia er det noen steder uglesett at kvinner jobber med jorda, og med hønejobben slapp de å gå hjemme å sture. Dette med at jordbruk er mannsarbeid henger sammen med ideén om Moder Jord. At kvinner skal tukle med Moder Jord går ikke an, for det er i overført betydning homofili, og det er en styggedom. Vi fikk også servert mer frukt og en eggesandwich. Jeg fikk for første gang i livet servert kokosmelk rett fra ei kokosnøtt, og det er ikke spesielt godt. Vi ble i det hele tatt overrøst med frukt under turen, det er tydelig at det går godt i dalen.

Fra landsbyen kjørte vi videre nedover dalen for å se på planteprosjekt. Forskjellige nytteplanter blir dyrket fram i friluftsdrivhus, for så å bli plantet rundt om på gårdene. Dette var ærlig talt ikke særlig spennende. Etter å ha sett på dette, og til sammen kjørt rundt en time hver vei, var vi tilbake i den tidligere nevnte landsbyen. Herfra kjørte vi ned til elva, over ei smal hengebru og et lite stykke opp til ei sideelv. Her var en av de beste badeplassene jeg noen gang har sett, og jeg skjønner godt at den visstnok var populær blant lokalbefolkningen når de hadde arbeidsfri. Vannet der var reint, helt klart og jeg bommer sikkert ikke grovt hvis jeg anslår temperaturen i vannet til rundt 25 grader. Det eneste som manglet var en plass å stupe, elva var litt for grunn til det. Etter bading kjørte vi tilbake Caranavi by for en kort lunsj, før vi kjørte tibake til La Paz og var framme der rett etter mørkets frambrudd.

Videre har det ikke skjedd så meget den siste uka. Fredag var jeg og noen andre sammen med Buman-studentene på et barnehjem for å underholde barna. Jeg var utkledd som klovn, til glede for dem som så det. Spesielt artig var det da vi gikk de få kvartelene fra barnehjemmet og opp til kontoret. Jeg gadd ikke ta av meg klovnedrakten, og små barn på gata ropte "klovn" etter
meg og kom bort og hilste på. Lørdag var jeg på El Alto i forbindelse med jobb for å dekke et møte, og søndag var vi bedt med på en konsert med folkemusikk i en kirke.

Neste innlegg vil bli fra kommende reise. Torsdag morgen reiser jeg med fly til Sucre sør i landet for å være skikkelig turist. Derfra vil jeg reise videre til Potosì og så med buss hjem. Det ryktes imidlertid at veiene rundt Potosì for øyeblikket er blokkert på grunn av en demonstrasjon, så planene kan måtte endres underveis hvis dette ikke løser seg innen helga.

Billedtekst:

1) Vi har å smake på den lokale frukten: denne gang mango.
2) Arild intervjuer en ung mann som er med i fadderprosjektet. Han har nettopp kastet en snurrebass som befinner seg nederst til høyre i bildet.
3) Bonden Enrique viser oss rundt på gården sin. Legg merke til macheten, den er grunnen til at jeg tar med bildet.
4) Kara fra Caranavi: han til venstre heter Anastacio, de andre sanser jeg ikke.
5) Plassen vi badet på før hjemturen torsdag.
6) The Mission.
7) Regnet kom rett etter at vi hadde badet. Det er ikke tåke, men særdeles kraftige regnbyger.

Tur-retur Copacabana

2009-10-21T00:11:00.008+02:00

Fredag dro jeg sammen med sju andre til den bolivianske ”badebyen” Copacabana. Copacabana er en liten by ved Titikakasjøen, og ligger rundt en tre og en halv times busstur unna La Paz, en busstur som inkluderer en kryssing av Titikaka ved et smalt sund. Kryssingen foregår med et ferjesystem som i norsk målestokk nok kan kalles antikt, og går ut på at busser og biler blir loset over sundet på store, motoriserte flåter, mens pasasjerer skysses i småbåter.

Vi ankom Copacabana midt på dagen fredag, og ved hjelp av hissig lobbyvirksomhet fra min side, tok vi inn på første og beste hotell. Dette kostet 90 bolivianos natta for et dobbeltrom inkludert frokost, og var mer enn billig nok for meg, selv om det visstnok fantes billigere plasser i byen. Rommet jeg og min romkamerat fikk tildelt hadde greie senger og eget bad, selv om dusjen var av typen med elektrisk dusjhode. Da jeg lørdag morgen prøvde dusjen, fikk jeg små støt da jeg vred på knottene som var til å slå på vannet med. Det begynte også å lukte litt svidd etterhvert, så det var ingen behagelig dusj, men dugende for en gang.

I Copacabana spiste jeg fisk for første gang i Bolivia. Det var lokal ørret, og den smakte ikke så verst selv om løsbikkjene ble ganske plagsomme rundt bordet etter at jeg var så uheldig å mate en av dem i et svakt øyeblikk. Etter middag gikk noen av oss opp på en høyde ovenfor byen, en særdeles bratt klatring som tok på i høyden. Oppå høyden var det majestetisk utsikt over byen og sjøen, og det var plassert en mengde kors der, noe som nok har sammenheng med at Copacabana er den helligste byen i Bolivia for de mange katolikkene i landet.

Når mørket kom spiste vi enda mer, før vi tok tidlig kvelden. Noen skulle opp tidlig neste morgen for å besøke Soløya ute på sjøen. Jeg ,derimot, sov helt til halv åtte, dusjet, spiste frokost, unnet meg en tjue minutters rundtur på markedet og opp til kirken, før jeg satte meg på nibussen tilbake til La Paz. Mer er det ikke å se i og si om Copacabana.

Bilder:

1) En av løsbikkjene har skjønt at jeg er truende til å mate ham, og prøver sitt beste for å sjarmere oss til å gi ham mer.
2) Utsikt over Copacabana fra korshøyden. I bakgrunnen skimtes peruansk land.
3) Utsikt over sjøen. Soløya er bakerst i bildet, utenfor det framstikkende neset.
4) Kirken er bygget i maurisk stil og minner mer om en moské enn det jeg forbinder med kirker.
5) En inkastatue, antakeligvis av Manco Kapac, vokter over sundet som måtte krysses for å komme til Copacabana.
6) Ferjesystemet er litt annerledes enn Horten-Moss, men sysselsetter i hvert fall mange mennesker.

"Dødsveien" og andre hendelser

2009-10-13T23:16:00.014+02:00

Forrige helg var særdeles hendelsesrik for min del. Fredag var jeg med på en tur til den sørlige enden av byen med ansatte i Misjonsallliansen. Lørdag var satt av til organisert gruppesykling ned den såkalte ”Dødsveien”, mens det på søndag var den ventede landskampen mot Brasil.

På fredag var jeg bedt med på tur med ansatte fra Misjonsalliansen, deriblant den nevnte direktør Tito Montero. Egentlig har jeg fri fredager, men siden dette luktet alt annet arbeid og tvertimot virket som en artig dag, hadde jeg ingen problemer med å takke ja til invitasjonen. Det eneste "drawbacket" var at jeg måtte stå opp tidlig.

Dagen startet med at vi ble busset ned til Mallasa. Her gikk vi ned i en slags canyon med et, for årstiden, lite elveleie. Vi gikk nedover dalen et par timer, før vi ankom et vakkert beliggende konferansesenter. Senteret blir ofte brukt til staselige bryllup, og var tekkelig utstyrt med eget kapell, badebasseng (desverre uten vann for øyeblikket) og en liten fotballbane. Stedet hadde også utsøkte toaletter med urinal, hvilket desverre ikke er altfor vanlig i Bolivia. Her gikk vi igjennom et kort program der vi ble delt inn i grupper og skulle svare på oppgaver som handlet om lagarbeid, før vi fikk slappe av før lunsj (som i Bolivia betyr middag). Til lunsj fikk vi både kjøtt og poteter, flere runder med brus og frukt til dessert. Dessuten fikk jeg i løpet av dagen spilt litt fotball og lekt den lokale leken Terremoto (jordskjelv). I Bolivia leker voksne gjerne leker som i Norge hadde vært forbeholdt barn i småskolen.

Lørdag var det klart for høydepunktet under mitt boliviaopphold så langt: den såkalte "Dødsveien". Rett over sju om morgenen ble vi hentet av reiseselskapets minibusser og tatt med til det fasjonable El Consulado for en rask frokost. Her fikk vi servert utsøkte rundstykker, appelsinjus og appelsin(!)lapper. El Consulado har forøvrig også fabelaktige toaletter med urinal, selv om den kunstferdige vasken er høyst upraktisk.

Vi ble så hilst god morgen av en danske som formodentligvis var både stedets og reiseselskapets eier, og måtte overgi de avtalte 455 bolivianos til ham. Selv om dansker og sykling er en tvilsom kombinasjon, vakte denne danskens blide oppsyn tillit til selskapets ansatte. Jeg følte meg trygg på at jeg hadde lagt livet mitt i kyndige hender for dagen.

Vi ble så kjørt opp til fjellpasset La Cumbre (4650 m.o.h.), hvor vi fikk utdelt fullt beskyttelsesutstyr, vindjakker og sykler før vi satte utfor. De første titalls kilometrene av veien nedover er asfalterte og i god stand, så de gikk veldig greit å rulle ned. Vi fikk imidlertid en ubehagelig overraskelse under vårt første stopp på ei veilomme noen få kilometer inn i turen. Hele gruppa, en 15-20 mennesker inkludert selskapets kjentfolk, hadde stoppet for å sjekke at alle syklene fungerte som de skulle og at ingen hadde problemer, da en stein på størrelse med en fotball eller håndball spratt ned midt i gruppa og fortsatte videre videre nedover fjellsida. Den presumptive synderen, en tulling av en mann som antakeligvis var ansatt i det bolivianske veivesenet og som klatret i fjellsida ovenfor med måleutstyr, hadde ikke vett på å rope om varsku. En av mine medreisende uttalte etterpå noe sånt som at dette var en god mulighet for ham til å bli religiøs.

Resten av turen forløp smertefritt. Jeg ble raskt fortrolig med å sykle på de smale, humpete grusveiene, og selv om flere av de andre hadde problemer med å takle de bratte stupene og den i overkant gode utsikten, fant jeg det ikke i det spor ubehagelig fordi jeg fokuserte intenst på veien og lengderetningen. Naturen nedover var mer enn storslått, og det var fantastisk å oppleve hvordan både vegetasjonen og temperaturen tiltok ettersom høydemetrene avtok.

Vel framme i Coroico fikk vi tildelt håndklær og dusj. Vi fikk sågar muligheten til å friste oss et besøk i et badebasseng, men jeg avslo fordi vannet ikke så veldig reint ut. Etter en god lunsj (betyr som nevnt middag i Bolivia), tok minibussene fatt på tilbaketuren. Dette var noe jeg hadde gruet meg til allerede i flere timer, ettersom jeg hadde fattet mistanke om at den nye og forbedrede veien var stengt da vi så en tankbil på vei nedover "Dødsveien" tidligere på dagen. Kjentmennene sa da at det hadde gått et ras på nyveien, men jeg håpet i det lengste på at det var en dårlig spøk. Det viste seg å ikke være det, og bilturen oppover veien var mye mer nervepirrende enn syklinga ned. Det gikk heldigvis bra, selv om veien mange steder bare akkurat er bred nok og utsikten nedover er påtakelig god.

Vel hjemme etter mørkets frambrudd, gikk jeg sammen med noen andre og så en slags skrekkilm på 3d-kino. Det var i overkant mye med dødelige objekter som kom flygende i mot meg, og etter kinoen begynte jeg for alvor å reflektere over hvor heldige vi hadde vært da steinen ikke traff noen under turen. Jeg er sikker på at det hadde gått galt om den hadde truffet noen i hodet, hvilket den bare var noen centimeter og et brøkdels sekund unna, fordi han som var nærmest akkurat fikk hoppet unna da noen så steinen komme.

Neste dag var det klart for helgas siste høydepunkt, kampen mot Brasil, selv om den ikke føltes stor i det hele tatt etter lørdagen. Jeg møtte opp i tide for å få med meg nasjonalssangene, og ble møtt av et boliviansk lag som var totalt annerledes enn fra kampen mot Ecuador. Bolivia spilte godt og med selvtillit, selv om de manglet tieren, Tomas Brolin-klonen.

Etter endt første omgang ledet Boliva 2-0 etter et godt hjørnespark og et velplassert frispark. Jeg tok det imidlertid for gitt at Brasil hadde æresfølelse nok til å komme tilbake i de siste førtifem. Brasil brant desverre for dem sjanser på rekke og rad, før de utlignet tjue minutter før slutt. De klarte imidlertid ikke putte flere mål, og til publikums store glede kunne dommeren blåse av på 2-1. Seieren til tross, de hardkokte bolivianske tilhengerne viste seg likevel fra sin beste side ved rope allslags bannskap og rasisme og "ut med Sanchez! (den bolivianske treneren)". Jeg har lært mange nyttige ord på de tre kampene jeg har vært på. Til slutt må det sies at Brasil stilte med tilnærmet b-lag. Og selv om også det brasilianske b-laget er bedre enn Bolivia på papiret, betød kampen ingenting, siden Brasil allerede var kvalifisert og Boliva utslått.

Kommentèr gjerne og kom med forslag til forbedringer og eventuelle "spesialer".

Bilder er:

1) Fortroppen på turdagen fredag.
2) Før start på sykkelturen lørdag.
3) Utsikt mot høyfjellet.
4) og 5) Veien er smal og fallet stort.
6) Fortsatt over 2000 m.o.h.
7) Etter hvert som veien nærmer seg målet, blir vegetasjonen stadig tettere.
8) Derav navnet "Dødsveien".
9) Målet er i sikte. Byen Coroico ligger på nederst på åsryggen i bakgrunnen.
10) Bolivia har nettopp slått Brasil 2-1- i en kamp som betød null og niks.

Bestigning av "jekselen" og annet

2009-10-08T04:34:00.015+02:00

Sist uke har som vanlig bydd på mange spennende hendelser. Hovedsaken denne uka er bestigningen av den flere ganger nevnte ”Muela del Diablo”/”Djevelens jeksel”/”Teufelspitze”, men jeg vil også komme innom siste dag på barnehjemmet forrige onsdag, miljømarsjen forrige torsdag, parkdagen med BUMAN-studentene lørdag og mine første arbeidsdager på informasjonskontoret.Kommentarer av alle sorter hilses velkommen.

Ukas første hendelse av betydning var min siste dag på barnehjemmet forrige onsdag. I andledning andledningen hadde jeg kjøpt inn kjeks og sjokalade- og jordbærmelk til barna på huset mitt. Det gjorde egentlig nesten vondt verre. Naturligvis var det stor stas når barna kunne meske seg og hovere overfor de andre barna på barnehjemmet, men det gjorde det også enda tydligere at det var den siste dagen min. Det var trist å forlate barnehjemmet og vite at mange av barna har ytterst små utsikter til å komme ut i et "normalt" liv. Noen er heldige og får seg et hjem, slik som Kassandra og Ariel (Arik) som flyttet hjem til bestemora. Andre har i det minste søsken å være sammen med, mens noen er helt aleine på barnehjemmet. Aller verst er det nok kanskje for dem som tydelig har defekter som gjør at de kan klassifiseres som psykisk-utviklingshemmede. De blir sannsynligvis en vakker dag bare stuet vekk på et hjem for resten av livet.

Forrige torsdag var det miljømarsj på El Alto. Misjonsalliansen hadde samarbeidet med den lokale miljøorganisajonen Lidema for å få i stand demonstrasjonen, og resultatet var at omlag 1600 unge og gamle marsjerte i en av El Altos mest trafikkerte gater. Jeg engasjerte meg i roping og synging, og fikk tilogmed være opproper av slagord, mens de andre svarte på mine rop. Og, ingen slagord er som slagord på spansk.

Fredag var det klart for tredje forsøk på å bestige horisontens forgjettede fallos. Sammen med to andre på huset tok vi drosje opp til landsbyen nedenfor Onkels tyggeredskap. Etter å ha gått noen minutter på veien oppover, fikk jeg et infall om å ta en snarvei oppover kleiva, slik jeg hadde sett en av Burt Reynolds ansatte gjøre søndagen før, for så å spare gange av mange hundre meters vei . De andre avslo avsporingen, så jeg kløv opp aleine. Da jeg kom opp til veien var ikke mine turkamerater å se noensteds, så jeg fortsatte videre oppover, for så å kunne tilfredstille midt stadig tilbakevendende barnslige behov om å være først på fjelltopper. Da jeg like etterpå begynte å bestige selve "jekselen", oppdaget jeg at de andre var langt bak meg og uten mulighet til å ta meg igjen.

Vel framme oppi "krona" på jekselen, det var tre steile topper der som sikkert kan bestiges med klatreutstyr og en god porsjon selvtilltit/dumdristighet/idioti/suicidalitet. Bare synet av de steile stupene som gikk rett ned gjorde meg lettere kvalm, og sendte minnene mine hen til turen til Slogen for seks år siden, da jeg klamret meg til en varde mens andre nøt utsikten over fjorden. Heldigvis var det bedre plass på denne toppen. Etter å ha nytt utsikten en stund og kjørt igjennom en fotoseanse, bar det nedover. På vei igjennom landsbyen fikk vi tatt bilder av husdyra og skremt livet av en stakkars sau og et lam, før vi fikk med oss solnedgangen over La Paz fra ei klippe hvis utsikt fra kan sees på bilde nummer 6.

Lørdag var det det parkdag med de nevnte BUMAN-studentene. Vi spiste medbrakt middagsmat i parken, lekte leker som for enkelte nok føltes en anelse barnslig, skled i store sklier som, tross i at dette også er noe de fleste nok ikke har gjort på noen år, bare var gøy og vi gikk over ei hengebru. Dette var parkdagen i kortfattet form.

Forrige fredag var min første arbeidsdag på informasjonskontoret. Min første artikkel, eller rettere sagt notis, kan leses her (legg merke til komentaren om Tito Montero som jeg fikk prakket på intervjuobjektet mitt). Ellers har jeg allerede vært to ganger på El Alto for å ta bilder, og jeg har rukket å nyte godt av de lange lunsjpausene flerfoldige ganger.

Angående avføringen har den nå vært fin i mange uker. Seiersrekka ble i dag desverre brutt da jeg var og sparket fotball og agerte for seint på magens signaler. Da jeg fant ut at det var best å finne et avtrede snarest, var det sørgelig langt til nærmeste do. Jeg klatret opp en bratt jordskrent for å komme meg opp på Cinemateca Boliviana, en kino jeg vet de har gode toaletter på. Men, akkurat i det jeg hadde funnet en bås og skulle dra ned buksa, klarte desverre ikke kroppen min å tøyle seg lengre. Jeg la igjen tjue bolivianos til vaskedama for brydderiet.

Bildene er denne gang (øverst og nedover):

1. "¡Compañeros!, ¿que queremos? ¡Justicia ambiental!" (Kamerater!, hva vil vi ha? Rettferd for miljøet!)
2. Med mine turkamerater, Fredrik og Maren, på toppen. Redselen er intens, dette er Slogen-flashback.
3. Deler av landsbyen nedenfor toppen. Veien til toppen sees i bakgrunnen og kleiva jeg tok snarveien opp er helt til venstre på åsen ovenfor veien.
4. "They will go through bone like butter": grisehold i det rurale Bolivia.
5. Jeg ærer fjellet.
6. Utsikten mot det sørlige La Paz på vei nedover.

Til hests mot Djevelens jeksel

2009-09-29T04:00:00.014+02:00

I helga slo jeg til på et tilbud om ri på hesteryggen mot den tidligere nevnte "Muela del Diablo"/"Djevelens jeksel"/"Teufelspitze". For 200 bolivianos skulle vi få uforglemmelig tur til foten av selve toppen og ned igjen til hests. Turen ble uforglemmelig, men jeg fikk desverre ikke tid til å bestige den 3825 m.o.h. (Wikipedia) høye tinden, da vi måtte snu for å rekke ned igjen før mørket falt.

Litt er klokka to ble vi hentet av en mann som svarte til nesten alle mine forestillinger om en amerikansk rancheier. Han hadde en skikkelig machobart som gjorde at han så ut som en litt lubben og kort utgave av Burt Reynolds, og kjørte en skikkelig feit amerikansk minibuss. Etter en kort kjøretur igjennom et av byens finere strøk og videre gjennom et ikke fullt så fint ett, kom vi fram til stallen. Her fikk vi tildelt våre hester for ettermiddagen. Siden jeg oppgav meg som en litt erfaren rytter, jeg har ridd to ganger før, fikk jeg tildelt en av de nye hestene i stallen. Hesten min, Whiskey, var en brun 15-årig hingst med, skulle det vise seg, et lynne.Vi satte oppetter fjellsida på smale grusveier, og jeg var totalt prisgitt min gamps humør. Han lystret nogenlunde høyre og venstre, men ville ikke pasere andre hester på mine ordre, gikk sakte da de andre hestene gikk, og ville gjerne løpe litt når kollegene også bykset til. Det gjorde ridningen særdeles uforutsigbar og ubehagelig for min del.

Etter rundt halvannen til to timers ridning var vi framme ved bestemmelsesstedet. Da hadde vi rukket å passere et liten landsby, noen små gårder med husdyr, et par store revner i veien, masse glasskår (hestene hadde ikke sko, hvorfor investere i det?) og et par, for min del, ufrivillige trav.

Oppe ved foten av fjellet fikk vi en liten pause med tid til å ta bilder, før vi tok fatt på det jeg i løpet av turen virkelig hadde begynt å grue meg for: to timers nedstigning. Det var ikke det at det var uforsvarlig bratt, men utsiktene til trav i svingete nedoverbakker med løs grus og atskillige bratte skrenter med muligheter for tragisk utfall, gjorde meg ikke lystig til sinns. Whiskey hadde dessuten avslørt sin feilbarlighet da han skled og nesten kastet meg av i en liten nedoverhelling på vei oppover.

Da jeg etter noen få hundre meter med nedoverbakke på hingsten min bestemte meg for tre av hesten og leie den nedover, fikk jeg sporenstreks beskjed av hestepasserne om å bestige Whiskey igjen. De skjønte nok dog at jeg hadde fattet mistro til hesten min, og ikke lenge etterpå fikk jeg bytte til ei merr som visstnok skulle være roligere. Hun lød under kallenavnet Amiga, og for en stakket stund var jeg beroliget. Dette varte desverre ikke lenge. Etter noen få hundre meter støtte vi på en omlag halvmeters lang revne i veien, og i stedet for å vente på å bli leid rundt, fulgte Amiga likegodt hesten foran sitt eksempel og sprang over revnen og rett over området med glasskår. Den uerfarne rytteren falt nesten av, og skrekken satt atter i meg. Resten av turen gikk med til nervøs snakking til hesten av typen "rolig, rolig, jenta mi" og tilsvarende fraser på spansk, i tillegg til at jeg satte min lit til at lavmælt synging av norske folkeviser ville dempe Amigas lyst til å finne på noe uventet.

Resten av turen gikk heldigvis bra. Jeg holdt meg godt bak i feltet og avslo alle tilbud om å trave for å ta innpå de andre. Amiga viste seg som en virkelig venn, og holdt seg akkurat så rolig som jeg formante henne om å være.

Bilder denne gang er:

1) Utsikt mot "Djevelens jeksel" fra Casa Alianza. Toppen er den som ligger øverst av de to fallosene sentralt på bildet.
2) Ezel!
3)Visions of Johanna: på vei opp mot målet.
4) Sammen med Whiskey: ikke akkurat Southern Comfort.
5) Utsikt mot klipper fra platået nedover "jekselen".
6) Karavanen på vei nedover med meg klokelig i baktroppen. I bakgrunnen skimtes La Paz.

Bilder fra introuka

2009-09-26T15:36:00.011+02:00

Her er bilder jeg har tatt under introuka. Hvis du ikke har lest innlegget om introuka, anbefales det at du leser innlegget "Siden sist i sør" der jeg går nærmere inn på det som har foregått den siste uka.

Bildene er (øverst mot nederst):

1) "Amores perros": kunstgrasbanen og stadion på El Alto.
2) Barn på fotballskole. Imotsetning til voksne, elsker bolivianske barn og fotograferes.
3) Fyllikene ved fotballbanen tar en dans og spiller på kam for oss.
4) Skolebarn under et skolebesøk på El Alto.
5) "In die gosse mit dir": det skitne vannet renner midt i skolegården.
6) Skolebarn i Chejje, en landsby i Sorata-dalen.
7) Sorata-dalen.
8) Det mektige Illampu (6368 m.o.h. og enda mer imponerende i virkeligheten).
9) De bolivianske BUMAN-studentene underholdt oss fredag kveld.

Siden sist i sør

2009-09-25T06:45:00.007+02:00

Sist helg reiste de fleste andre av de frivillige på helgetur til Saltørkenen sør i landet. Jeg valgte å bli i La Paz fordi turtilbudet vi fikk var ganske dyrt og fordi jeg ikke haster sånn med å få med meg turistattraksjonene, den såkalte ”gringoløypa”, som de andre. Det betydde at jeg hadde ei helg helt uten planer til rådighet.

Fredag ville jeg vitje jazzfestivalen i byen. Festivalen hadde allerede vært i gang i halvannen uke, og i følge mine beregninger ville fredag være siste kveld med konsert i Teatro Municipal, det kommunale teatret. Jeg hadde allerede en bomtur til teatret etter å ha sett feil i programmet søndagen før, så denne gangen var jeg bestemt på å gjøre spansklæreren fornøyd ved å besøke et lokalt kulturarrangement. Jeg ankom sedvanlig teatret rett før konserten skulle begynne klokka åtte. Småstresset gikk jeg rett til billettluka, der det til min store lettelse ikke bare var ledige billetter igjen, billetten jeg ble tilbudt var sågar gratis. Etter å ha fått billetten beveget jeg meg innover mot salen og ble gitt et program som jeg hastig stappet under armen på vei mot toalettet. Etter toalettet gikk jeg inn og fant mitt sete, for så å ta fram programmet. Da jeg så dette, ble jeg en smule forundret. Programmet hadde slettes intet med jazz å gjøre, men handlet om et stykke som het ”Karma”. Med mine begrensede spanskkunnskaper så jeg at ”Karma” var ”moderne koreansk dans og et spetakkel av kampsportkunst”. I ettertid har jeg riktignok slått opp ordet espactáculo og funnet at det betyr skuespill snarere enn det vi på norsk forbinder med spetakkel. Jeg håpet i det lengste at dette programmet ikke var kveldens program, men heller et slags reklameblad. Det kunne vel ikke være at jeg hadde sett feil i jazzprogrammet igjen? Jeg kikket nervøst rundt meg og oppdaget at det fantes urovekkende, og neppe helt tilfeldig, mange mennesker i salen som kunne tenkes å være koreanere. Dessuten så datoen nederst på brosjyren til å stemme med fredag. Ordene ”moderne dans” fikk det til å gå kalt nedover ryggen på meg. Med en grufullt kjedelig ballettforestilling fra operaen i Budapest friskt i minne, ble tanken på å overvære enda en danseforestilling uutholdelig. Dessverre var salen begynt å bli ganske full da jeg kom til denne ubehagelige erkjennelsen, og med teatret fullt av det som måtte være La Paz’ kultursnobber og Koreas fremste diplomater og næringslivsledere i Bolivia, var jeg lite lysten på å spille rollen som den dumme, utakknemlige gringoen. Jeg valgte derfor å bite i det sure eplet å bli sittende inntil videre. Forestillingen tok til, og til min store lettelse var det ikke like meningsløst kjedelig som å se på ungarske menn og kvinner svinse rundt i trange ballettkostymer. Handlingen og draktene i stykket var trolig hentet fra koreansk mytologi, uten at jeg forsto særlig mye av det som foregikk. Danserne var derimot meget akrobatiske, og kampsportsekvensene minnet mer om sirkus enn trauste danseforestillinger. Og sirkus kan jeg like. Når pausen kom etter vel tre kvarter, var jeg likevel lettet som kunne snike meg ubemerket ut av teatret. Ettersom jeg likevel ikke forsto noe av det som skjedde på scenen, følte jeg ingen nysgjerrighet overfor resten av stykket.

Jeg gjennomgår resten av helga i korte trekk: etter jeg forlot forestillingen dro jeg på indisk restaurant og spiste meg avsindig mett. Lørdag sov jeg lenge, reiste ut og spiste og så en tysk film på kino som jeg hadde sett fra før. Søndag var jeg også på kino og så en boliviansk film om noen rike mennesker i La Paz. Filmen heter Zona Sur, fordi som måtte være interesserte.

Denne uka er det ”introuke” på programmet, hvilket vil si at vi reiser rundt for å se og få en innføring i Misjonsalliansens ulike prosjekter. Mandag tilbrakte vi på hovedkontoret i sentrum. Der fikk vi møte lederen for Misjonsalliansen i Bolivia, Tito Montero. Han har noen fantastiske koteletter av noen kinnskjegg. Vi utvekslet også gaver med hverandre og de ansatte på kontoret i anledning den bolivianske kjærlighetsdagen. Dette konseptet kjenner jeg virkelig ikke til, og jeg bryr meg heller fint lite om det. Jeg fikk en kosebamse i bytte mot kjempepose med karameller. Kanskje ikke det jeg hadde mest lyst på der og da, men i ettertid ser jeg jo at bamsen fortsatt lever, mens noe spiselig for lengst hadde blitt spist, fortært sendt ut den naturlige veien.

Tirsdag var vi på El Alto for å beskue fotballbaner bygget i forbindelse med ”Fotball krysser grenser”-prosjektet. Etterpå fortsatte vi til hovedkontoret for mikrokredittbanken Diaconia-FRIF. Denne banken gir små lån til fattige mennesker som ikke ville kunne fått lån i vanlige banker, og hjelper på denne måten til med å løfte mange mennesker ut av en bunnløs fattigdom. Diaconia-FRIF låner nå ut i overkant av 25 millioner dollar til over 40.000 klienter i Bolivia, og således har de fleste på El Alto, La Paz fattige forstad/naboby med rundt en million innbyggere, hørt om banken. Vi fikk også servert lunsj på kontoret, en lunsj som introduserte de fleste av oss, inkludert meg, for den lokale spesialiteten chuños. Chuños er frysetørkede poteter og er fra hvite via grålige til svarte i fargen. Knollene vi fikk servert denne dagen smakte umiskjennelig av det jeg vil karakterisere som fjøs, og de falt derfor ikke videre i smak. Det sies at du kan bli vant til denne smaken dog, men sånt kan sies om mye rart. Vi fikk også servert chuños til lunsj dagen etter, denne gangen i ei kyllingsuppe, noe som gjorde at usmaken ble borte. Etter lunsj dro vi på besøk til et lånekontor der vi fikk møte ei kvinnegruppe som hadde gått sammen om et lån for å drive småhandel, før vi dro videre før å møte en møbelsnekker som ved hjelp av mange små lån hadde bygget opp en liten møbelfabrikk i bakgården sin.

Onsdag dro vi tilbake til El Alto for å se på skoleprosjektene. Etter først å ha fått en gjennomgang av diverse informasjon på El Alto-kontoret for Alliansen, reiste vi ut for å se på en liten, nybygd skole helt i utkanten av byen. Jeg vil faktisk si den lå utenfor den en kan kalle bybebyggelse. Veien ut ditt var særdeles dårlig, nesten alle de spredte husene var bygget av adobe og husdyrene beitet fritt på markene mellom husværene. Skolen hadde blitt bygget av de lokale innbyggerne selv. Inni skolebygget fikk vi høre på en gammel mann, som antakelig fungerte som en slags eldste for lokalsamfunnet, fortelle om at foreldrene hans hadde vært slaver, og hvor inderlig han ønsket at dagens unge skulle få utdanning og bedre muligheter til å komme ut av fattigdommen enn det hans generasjon hadde. Han takket inderlig Misjonsalliansen for at de hadde vært med å støtte skolen med penger til lærere, materiell og bygg. Skolen hadde nylig blitt offentlig godkjent, men som jeg forsto det ventet de fortsatt på at kommunen skulle begynne å lønne lærere for dem. På vei ut av bygget tok han alle i hånda og omfavnet oss. Etter dette dro vi inn til den etablerte bebyggelsen på El Alto for å besøke en helsestasjon og en skole som skulle bli framtidige arbeidsplasser for noen av mine frivillige kolleger. På helsestasjonen ble vi presentert for aktivitetene som foregikk der. Blant annet fikk vi anledning til å buse rett inn på stua der nybakte mødre lå med sine spedbarn. Skolen vi besøkte var av det store slaget med, om jeg husker rett, rundt 2000 elever. Under skolebesøket bet jeg meg merke i en ting som jeg fant underlig. Selv om rektor pratet om at det dårlige kostholdet til elevene førte til nedsatt læringsevne og at tannproblemene blant fattige i Bolivia er prekære, nærmest epidemiske, så fantes det flere kiosker innenfor skoleporten klare til å forsyne elevene med cola og slikkeri. Forstå det den som kan.

Torsdag var vi på besøk i Sorata-dalen. Dalen ligger drøye 3-4 timers kjøring fra La Paz, og er det vi trygt kan kalle landlig. Her bor folk i små landsbyer, av hvilke vi besøkte to. I den første fikk vi hilse på elevene ved skolen og spille en fotballkamp mot noen heldige utvalgte elever. Kampen Norge-Bolivia endte dessverre med 6-4 tap. Vi fikk også beskue et grisehus og vanningsposter i landsbyen som Alliansen arbeider for å få opp. Grisehusene er for at grisene skal leve adskilt fra mennesker og for at de ikke skal ete menneskelig avfall, hvilket kan føre til trikiner og påfølgende død og fordervelse for dem som eter kjøttet. Målet med vanningspostene er at hvert hus i landsbyen skal ha tilgang på rennende vann til drikke, klær- og kroppsvask, noe som naturligvis hever livskvaliteten til bøndene. I den andre landsbyen fikk vi se et vanningsanlegg for jordbruk som hadde blitt satt opp, før vi vendte tilbake mot La Paz. Forøvrig må det nevnes at landsbyene lå på drøye 2600 meter, altså rundt 1000 meter lavere enn La Paz. Det gjorde klimaet betydelig varmere, lufta bedre å puste i og ganske grønn. Hadde det ikke vært for at skyene lå ganske lavt og tett denne dagen, ville en også kunne ha sett det majestetiske fjellet Illampu, Bolivias fjerde høyeste fjell på over 6300 meter, trone over dalen.
Fredag skal vi få informasjon om HIV/AIDS-prosjektet og holde fest for BUMAN-studentene. Disse studentene kommer fra fattige familier, og mottar støtte til utdanning mot at de arbeider litt for organisasjonen. Jeg kommer tilbake til dette når det har skjedd, men jeg kan røpe at jeg skal være med på å lage seksti porsjoner lasagne. Det vil blant annet si femten løk, seks kilo kjøttdeig og tre og halv liter ost.

Bilder vil bli lagt til og språkfeil vil bli rettet om ikke lenge, hvilket definitivt er relativt.

Bilder fra helga

2009-09-18T02:14:00.011+02:00

Her er bildene fra helgas utflukter til El Alto. Bilder er tatt av mine medreisende Johanna og Kristin, så jeg takker dem for lånet. Bildene kommer forøvrig ikke i kronologisk rekkefølge, så heng dere ikke opp i de logiske bristene i forhold til tekstsammendraget som ble publisert i går.

Bildene er (øverst til nederst som vanlig):

1)Nøtter i bulk til salgs på markedet.
2)Nyslaktede hønsehoder.
3)Fra venstre: Evos pilot, Kristin og forfyllet, boliviansk danser.
4)Dansere i karnevalslignende kostymer.
5)Det lokale bryggeriet er en meget naturlig sponsor av høytida.
6)Meg sammen med to cholitaer som gjerne vil bli tatt bilde av sammen med en gringo.

Nytt fra sørfronten

2009-09-16T18:24:00.006+02:00

Ei ny uke er passert, og også denne har vært begivenhetsrik. Magen min har vært stabil bortsett fra en isolert hendelse på El Lobo lørdag, så jeg har heller ikke godt glipp av noe vesentlig på grunn av sykdom.

Forrige onsdag var det VM-kvalik på stadion, og jeg var på plass for å følge Bolivias kamp mot Ecuador. Som ventet ble hjemmelaget knust av VM-jagende ecuadorianere, men at de skulle være så dårlige hadde jeg ikke ventet. Allerede etter to minutter smalt en av Ecuadors spisser ballen under tverrliggeren og ut igjen etter å ha lurt målvakta, det var en større prestasjon å bomme enn å gjøre mål, og sluttresultatet 3-1 til Ecuador gir aldeles ikke et rettferdig kampbilde. Det var som å se Norge mot Nederland i Rotterdam, og bortsett fra de siste tjue minuttene skapte Bolivia fint lite. De siste tjue derimot, da Ecuador komfortabelt ledet 3-0, fikk Bolivia derimot ballen på tilnærmet permanent lån, og bestemte seg for og gang på gang å sende ballen inn for et mål der Ecuador hadde stålkontroll. Like før slutt glapp det imidlertid for de gule og Bolivia satt inn en ufortjent utligning. Det største bidraget til underholdninga fra Bolivias side var spiller nummer 10. Denne mannen, Limberg Gutierrez,er tidligere omtalt av meg i rapporten fra byderbyet, der han smalt inn The Strongest’ mål fra nærmere 40 meter. Hr. Gutierrez minner en smule om Tomas Brolin fra tiden etter hans glansdager i Parma. Som Brollan har han halvlangt blondt hår, er minst ti kilo for tung og beveger seg så lite han kan. Hans forse ligger i hans silkeføtter, som stundom slår geniale pasninger og tar absolutt alle dødballer på motstanderens halvdel. Det var også han som slo hjørnesparket som førte til Bolivias utligning.

Bortsett fra at landslaget stadig skuffer, er det lite ved Bolivia som minner om Norge på Ullevål. Ettersom det koster 80 bolivianos å sitte på det samme setet som det etter sigende koster 15 å sitte på under klubbkamper, ble stadion langt fra full mot Ecuador. Blant dem som tok seg råd til å komme dog, var det mange av den ivrige sorten fotballtilhengere. Det haglet med ukvemsord rettet mot med- og motspillere, dommer og Bolivias trener, og stemningen var langt fra den forferdelige familieatmosfæren som pampene i NFF etterstreber. Det bidro til å trekke underholdningsverdien opp. Med tapet for Ecuador er Bolivia nå sjanseløse på VM-plass, og etter hva jeg har lest i den bolivianske avisa La Razòn er nå myndighetene i gang med å løse den ”nasjonale fotballkrisa”. Om dette går på landslagets resultater vet jeg ikke, men det forundrer meg ikke.

Denne helga, det vil si fra lørdag til mandag, tre dager til endes, har det vært en slags nasjonalfest her i La Paz og omegn. Hva de egentlig feirer er jeg ikke helt sikker på. Jeg er blitt fortalt at det er en slags Kristi himmelfartsfeiring, men den minner mest om en slags alkoholisert 17.maifeiring. Rundt om i byen har det vært parader med korps som har spilt den samme melodien om og om igjen mens menn og kvinner i alle aldre, organisert i dansetrupper med tradisjonelle og karnevalslignende drakter, noen sågar med den tradisjonelle djevelmaska på, har danset i takt. Langs veiene har det stått feststemte mennesker parate med ølflasker for å servere de tørste marsjerende.

For å beskue denne festivitasen dro jeg lørdag opp til El Alto, byen ovenfor La Paz der feiringen visstnok skulle være mest imponerende, sammen med to norske medfrivillighetsarbeidere. På El Alto fikk vi bivåne det nevnte spetakkelet og vi ble påspandert drikke av to bolivianere. Han ene viste oss legitimasjon på at han jobbet i luftforsvaret og påsto at han var Evos pilot. Den andre var danser i opptoget, hadde vært på fylla i to dager i strekk og snakket ufattelig dårlig tysk hans påstand om at han hadde bodd seks år i Tyskland tatt i betraktning.

På søndag besøkte vi det store gatemarkedet på El Alto. Markedet, som holdes hver torsdag og søndag, er kjent for sin størrelse og skulle i anledning høytiden være ekstra stort. Om det var større enn vanlig kan jeg ikke bedømme, men stort var det. Grunnet størrelsen på gruppa jeg reiste med, vi talte fem mennesker, fikk jeg dessverre ikke sett enden på markedet, fordi vi hele tida ble hengende igjen da noen av oss så noe av interesse. Jeg fikk dog sett mye rart som kan kjøpes. Alt fra brukte bher til antikke symaskiner, nyslaktetede hønehoder og bløtekaker var til salgs. Mine innkjøp talte tre par vanlige sokker til 10 bol., en cd med 12 album på mp3 til 3 bol., et par alpakkasokker til 10 bol., et hoppetau til 10 bol. og ei flaske cola til den nette sum av en gærning. Etter markedet reiste vi ned til sentrum for å spise, og endte opp på en av byens fineste og dyreste restauranter. Selv om dyrt i Bolivia gjerne tilsvarer et par pølser på Shell i Norge, er det det samme med dyre restauranter i Bolivia som i Norge: en blir sjelden mett. Heldigvis finnes det i La Paz en pizzakjede ved navn Eli’s. Litt feminint navn tenker du kanskje, men disse restaurantene serverer rause porsjoner av pizza type amerikansk, og pizzaen er den beste jeg har smakt her i byen. Jeg har også vært to ganger på kino i helga. Lørdag så jeg den amerikanske komedien ”Hangover”/”Que paso ayer?”/”Hva skjedde i går?”. Den var overraskende nok ustyrtelig morsom, og siden kino i Bolivia er relativt billig tok jeg turen igjen på søndag. Da så jeg en kolombiansk film med den lite hyggelig tittelen ”Satanàs” , hvilket betyr akkurat det det høres ut som. Filmen var utelukkende på spansk, noe som gjorde spansklæreren min glad, men som også gjorde at jeg ikke fikk med meg alt som ble sagt. Jeg fikk allikevel med meg at filmen endte med en spektakulær massakre på en restaurant. Den anbefales.

Bilder kommer muy pronto.

Spesial: El Lobo

2009-09-08T03:04:00.019+02:00

Den jevne og faste leser av min nettlogg (blogg) har fått med seg mine hyppige referanser til El Lobo. Man har kanksje undret seg over hvorfor jeg henger meg opp i denne plassen, og de av dere med nogenlunde spanskkunskaper har nok også undret seg over hva som skjuler seg bak dette besynderlige navnet (el lobo er spansk for ulven). Herved følger en nærmere presentasjon av denne attraksjon i La Paz.

Jeg stiftet mitt første bekjentskap med El Lobo forrige gang jeg var i La Paz for fem og et halvt år siden. Min lærer, Robert(o), syntes nok stedet var greit fordi det har god plass til 15-20 mennesker og ligger midt i turiststrøket, men jeg falt også for stedets sjarme, sjel og varme. På veggene hang det masser av bilder av turister i tillegg til ymse uforståelige tekster på hebraisk. Også var det navnet, El Lobo, som skilte seg ut fra horden av andre turistmyntede spisesteder.

Nettbaserte kilder forteller at familien til eieren Dorit Moralli emigrerte fra Israel til Bolivia etter Seksdagerskrigen i 1967. Derav den åpenbare israelsk-jødiske koblingen som man oppdager når man entrer lokalet. I tillegg til restaurant, fungerer også El Lobo som hostel og samlingssted for ryggsekkturister. Jeg tør påstå at det er få unge, jødiske turister som ikke tar turen innom El Lobo hvis de besøker La Paz.

El Lobo ligger i krysset mellom calle Illampu og calle Santa Cruz i det sentrale La Paz, noen få hundre meter opp i bakken bak landemerket San Fransiscokirken. Restauranten serverer skikkelige økonomiporsjoner med pizza, i tillegg til pasta, hamburger, retter fra Bolivia og Midtøsten og en vidunderlig kyllingkarri. Prisene ligger på mellom 20 og 30 bolivianos for en porsjon og opp mot 50 bol. for pizza i monsterklassen. Som gjest på El Lobo kveldstid er dessuten muligheten stor for å komme i kontakt med unge, kjekke israelske mennesker.

Følgende bilder er tatt av meg på et besøk på El Lobo søndag 7. september (øverst og nedover, trykk for større):

1) El Lobo sett fra gata.
2) Valgkampklistremerke for Shimon Peres.
3) Bilde av israelsk turist i saltørkenen.
4) Norsk-israelsk forbrødring.
5) Skrubbsulten.

For de som måtte finne humoren i dette innlegget vanskelig å ta finnes en fattig trøst. Grunnene er 1) du kjenner ikke min humor godt nok og 2) du kjenner ikke internhumoren mellom meg og sandnesbuen Bj. Aanestad.

Kilde: http://outside.away.com/outside/features/200508/the-israeli-guidebook-2.html

Søndagstur til Mallasa

2009-09-08T01:29:00.009+02:00

For å blidgjøre de av dere som vil se flere bilder, også med meg på, velger jeg denne uka å skildre min søndagstur til Mallasa.

Mallasa er en liten by i dalen nedenfor La Paz. Jeg vil anslå avstanden fra Mallasa til Obrajes, bydelen jeg bor i, for å være ei lita mil. Drosjeturen ned kostet 20 bolivianos, altså fem mer enn det vanligvis koster til sentrum. Mallasas største attraksjoner er Valle de la Luna, månedalen, med sine merkelige leireformasjoner, dyreparken, en annen park og et stort område sør for byen der man kan leie hester, sykler og firehjulinger.

Søndagsturen startet i ett-tida. Den opprinnelige grunnen til at jeg tok drosjeturen til Mallasa var at jeg ønsket å bestige la Muela del Diablo, populært kalt Djeveltanna/Teufelspitze (eg. djevelens jeksel), som en av de mest synlige, karakteristiske og bestigbare toppene på La Paz' horisont. Dog, da jeg kom fram til Mallasa og spurte om veien til denne naturlige fallos, pekte drosjesjaføren bare oppover åsen mot en topp jeg ikke lenger kunne se. For å nå denne åsen måtte jeg dessuten krysse ei elv jeg mistenker for å fungere som drenering for La Paz' urensede kloakk, og jeg kom relativt hurtig fram til at jeg ikke hadde hast med å bestige nevnte fjell, og at jeg heller ville se hva denne lille by hadde å by på.

Ettersom jeg ved forrige visitt i Bolivia så Månedalen, falt valget denne søndagen på dyreparken. Inngangprisen for å komme inn i dyreparken i La Paz er 3,50 bol., altså rundt tre kroner, og jeg hadde derfor ikke altfor store forhåpninger til hva som var innenfor gjerdene. Jeg tok skammelig feil. Den lave prisen gjør at dyrehagen fungerer som et søndagsturmål for vanlige bolivianere, men det skorter ikke på en variert meny av innesperrede dyr av den grunn! Jeg så blant annet, i tilfeldig rekkefølge, papegøyer, llamaer, rev, sau, hest, puma, apekatter, boa, klapperslange, løve, jaguar og ender. Jeg så også en lokal søramerikansk variant av bjørn (noe mindre) og et slags griselignende dyr som visstnok lever i store flokker rundt om på kontinentet. Den største attraksjonen var dog kondorene. Her i La Paz har de fanget og sperret inne et forholdsvis stort antall av disse mektige andinske, fjellgribbene i et stort friluftsaviarium. Praktfullt! Disse majestetiske fuglene ser ut som store, stygge forvokste kalkuner, og sitter sørgelig stille bak gitteret og ser på de nysgjerrige. Jeg så desverre ingen av de fullvoksne eksemplarene fly, jeg tviler egentlig på at det var nok plass til det der. En kan ikke få både i pose og sekk.

Etter å tilbrakt et par lange timer bak dyrehagens gjerder, fristet jeg meg en tur til området sør for dyrehagen der man kan leie hester og firehjulinger. Jeg hadde sett sirkuset innenfra dyrehagen, og fant ut at jeg måtte prøve. For tyve bolivianos fikk jeg leie en ikke altfor sprek firehjuling i et kvarter. Det holdt til et par runder på området, men det morsomste var dog når jeg til slutt bare kjørte rundt i ring for å spinne, sladde og støve på det løse grusunderlaget. La meg være ung!

Etter motorseansen fant jeg meg plass i en minibuss retning sentrum. Turen kostet 1,5 bol. (grunnen til at jeg frekvent nevner prisene her, er for å gi leseren uten kjennskap til bolivianske forhold et innblikk i prisnivået. Generelt sett er alt som trenger arbeidskraft og som ikke innebærer importerte varer sykelig billig.) I sentrum fikk jeg i meg et godt måltid på El Lobo. Jeg fikk også pusset av støvet og svertet opp joggeskoene til den selvvalgte pris av 10 bolivianos før jeg dro hjem. Han, skopusseren, Daniel på 13 år, ble nok glad for at jeg akkurat hadde lagt igjen vekslepengene mine på El Lobo.

For øvrig er, for de som måtte undre, magen og avføringen min nå (mandag kveld) nærmest tilbake i normalt lage.

Bilder denne gang er (klikk på bildene for å forstørre):

1) Den mektige kondor.

2) Et mindre heldig bilde av meg foran kondorburet (selvutløser).

3) Meg på firehjuling (boliviansk fotograf).

På 'an igjen

2009-09-01T21:52:00.004+02:00

Det er ikke slik at jeg har planlagt å spille på Jan Eggums låttitler i overskriftene, men det passer ganske godt. Forrige fredag var vi ute å spiste på en libanesisk restaurant i sentrum. Smakte veldig godt. Nok om det. På lørdag sov jeg lenge, og var bare ute en tur på supermarkedet for å gjøre innkjøp. Jeg benyttet også muligheten til å kjøpe ei pølse i brød for å stille noe av sulten som hadde bygget seg opp i løpet av dagen. Tilbake på casaen bestilte jeg pizza fra tidligere nevnte Pizza Nostra for å dekke resten av matbehovet for dagen.

Søndag morgen våknet jeg opp med diarè og kvalme som i løpet av dagen flere ganger fikk utløp i oppkast. Siste gangen jeg spydde på søndagskvelden smakte det ikke lenger magesyre, bare det jeg hadde drukket. Diarèen vedvarte til mandagsmorgen. Da hadde jeg ikke flere reine underbukser igjen å skifte til, og turte ikke lenger lèe lukkemuskelen. Ved hjelp av en solid dose I-doform fikk jeg imidlertid demmet opp Ganges.

I dag, det er tirsdag ettermiddag, har jeg fortsatt ikke gjenfunnet formen fra lørdag. Jeg er kvalm og mangler matlyst og har ikke fått i meg annet en ei flaske vann i dag. I går spiste jeg en Snickers. Den gjorde meg veldig kvalm, men ettersom jeg ikke hadde spist noe søndag, og maten fra lørdag heller ikke kom ut fordøyd, fant jeg ut i at det ville vært lurt å spise mer. Jeg kom bare på to ting jeg hadde lyst på, tomatbønner og hamburger, og tok turen til Burger King. På Burger King i Bolivia har alle ansatte munnbind, og det er så mange av dem at de har tid til å holde kjøkkenet reint. Jeg følte derfor at jeg tok en minimal sjanse ved å dra dit. Den første doble hamburgeren smakte godt, selv om den dryppet av altfor mye og potensielt harskt fett. Jeg bestilte derfor en ny, trippel hamburger, ettersom jeg trengte næring, og etter å ha presset i meg den var jeg veldig kvalm. Heldigvis har jeg ikke følt annet ubehag etter hamburgergildet enn at jeg rapet feite hamburgere i trekvart døgn etterpå.

Hvilken av de tre plausible kildene som er grunnen til min misère vet jeg ikke. Det spiller ingen rolle, jeg boikotter herved alle tre. Det kan, selv om det er søkt, også visstnok skyldes min håndhygiene. Jeg finner det lite sannsynlig, fordi jeg alltid er raus med spriten før jeg spiser. Jeg glemte dog spriten da jeg var på supermarkedet, men pølsa ble servert i pølsepapir.

Det har desverre ikke skjedd noe av større interesse denne uka, og jeg har desverre ikke ingen bilder å publisere. Til helga skal vi til Titikakasjøen, og derfra blir det bilder om jeg er frisk nok til å dra.

Siste uke i revy

2009-08-27T03:24:00.008+02:00

Hei og hallo. Da er det tid for en oppdatering av hva som har passert den siste uka, og denne gangen slår jeg virkelig på stortromma hva angår antall ord og tegn.

Forrige torsdag hopper jeg glatt over, da skjedde det ikke noe spesielt, i hvert fall ikke som jeg kommer på. Spansk og barnehjem. Fredag, derimot, skjedde det mer. Den dagen flyttet jeg og min romkamerat Alexander ned fra tredje etasje til vårt rom med eget, nyoppusset bad i andre. På kvelden var vi ute på ett finere kaffehus (med mer) i en av La Paz' finere bydeler. Deretter tok vi taxi opp til ei turistgate i sentrum, en tur som sikkert tok en halvtime i fredagskveldstrafikken, men som likevel ikke kostet mer enn 20 bolivianos. Taxiene er har faste priser, ikke takstameter. Hvordan de får det til å gå rundt fatter ikke jeg. Til videre opplysning er bolivianos nå verdt bittelitt mer enn svenskekrona. Vel framme i sentrum gikk vi på tradisjonell, boliviansk peña. Det vil si masse turister, dansere i absurdt festlige kostymer, levende musikk (komplett med panfløyte) og drinker til (etter boliviansk nivå) blodpris. Heldigvis plasserte jeg meg strategisk til på bordet vårt, slik at jeg slapp å bli dratt opp til dansing.

På lørdag var det ankommet en ny volontør. Det gjorde at vi var oppe i seks totalt, hvilket er litt mange når en skal kjøre drosjebil. Men, ikke for mange. En i framsetet og fire i baksetet går an, fire bak og to framme er trangt. Men, det går, og sikkerhet er siste pri' for bolivianske drosjesjafører. De er service-minded. Vel, drosjeturen gikk til byen og det beryktede San Pedro-fengselet, hvor vi hadde tenkt å prøve lykken for å for en omvisning. Vi ble desverrre avviste som utlendinger før vi engang rakk å komme med bestikkelser. Skuffelse. I stedet gikk ferden videre (med drosje) til ei handlegate langt som et vondt år. Gata var sikkert ikke lengre enn en halv kilometer, men jeg er sikker på at vi brukte minst to timer. Oy vey. Det tæret hardt på tålmodigheten min. Etter handling spiste vi lunsj og dro tilbake til casaen for å delta på en geburtsdagsfest arrangert av en gjestende familie.

Søndag var det lokaloppgjør i La Paz. Bolivar mot The Strongest. For å følge en maskulin tradisjon som ble startet i fjor høst, følte jeg meg forpliktet til å velge sistnevnte, Tigre, de stripete. De fire andre som var med valgte forøvrig Bolivar. Sauer. Stadion var så og si full, det vil si i overkant av 40.000 tilskuere. Kampen begynte med en feilpasning utover linja av The Strongest, og det satte egentlig tonen for hele ettermiddagen og kvelden for mitt vedkommende. Dog, etter rundt en halvtime, og etter å ha slått flere feilpasninger og ikke engang å ha luktet på en målsjanse, presterte Tigernes 10'er å smelle et frispark fra 30-40 meter rett i kassa. Dette var desverre eneste lyspunkt. Etter et par ekstatiske minutter satte Bolivar inn utligningen. Stadion eksploderte (Bolivar er desverre størst), og før stormen stilnet satte de likegodt inn ledermålet. Kampen ebbet ut til pause, jeg var ikke lenger veldig engasjert. I pausen oppsto et nytt problem. Vi hadde fått billetter på den dyre tribunen (60 bol.). Fin tribune i La Paz betyr tak, og tak betyr skygge. Siden forskjellen på sol og skygge i La Paz er ganske stor, betyr fin tribune også at det blir kaldt, og jeg var ankommet stadion i t-skjorte (fordi det er varmt i sola). Det var derfor ikke med store kvaler jeg forfrossen forlot satdion for å finne meg skyss hjem noen minutter etter at kampen var i gang igjen. Da jeg kom tilbake til casaen fortsatte jeg bare å fryse, og det viste seg at jeg hadde pådratt meg en kraftig forkjølelse. Jeg vil imidlertid også legge litt av skylden på barnehjemmet, hvor brorparten av barna (de klengete) er syke og hvor hygienen er på et lavmål. Bolivar vant forøvrig kampen 3-1.

Fra søndag kveld til tirsdag formiddag var jeg sjuk. Jeg fikk tildelt et isolat, et ledig rom kjelleren (med vindu altså), og var der bortsett fra en spise-/sosialiserings-/drite- og dusjepause på mandag. Under isolatet skjedde intet annet, bortsett fra at jeg ble frisk (minus rusk i halsen), enn at jeg endelig fikk sett ferdig Djevelens Advokat og kommet godt i gang med Gabriel Garcia Marquez' magnum opus Hundre års ensomhet. Utpå tirsdagen tok jeg turen alene opp til byen, jeg hadde fri fra spansk og barnehjem under dekke av sykdom. I byen fikk jeg kjøpt, skrevet og sendt postkort, gjort litt handling og fått bekreftet at El Lobo fortsatt eksisterer. På kvelden var det casakveld hjemme hos Stig fra Alliansen, og ja, han bor fasjonabelt. Og det billigere enn kjellerleiligheten i Arilds vei.

I dag har det vært spansk og barnehjem igjen, og i kveld sitter jeg altså og skriver for dere spesielt interesserte. Til Arne: det er desverre ingen ferske bilder fra fjelltoppene ennå, og thi kommer de kanskje aldri. Det å krysse 6000-metersgrensa er ikke akkurat det jeg fyser mest på for øyeblikket. Annet av interesse, i alle fall for P.A. og Arne, er at min romkamerats spansklærer har kommet med flere ubehagelige hint av seksuell art overfor ham. Ekkelt for ham, moro for oss andre. Jeg gratulerer forøvrig bror med dagen, og oppfordrer andre til å gjøre det samme.

Bildene er (øverst til nederst):

1) Bolivar-svingen på stadion.
2) Den handlegata.
3) Boliviansk propaganda:
"Leve idretten i høyden"-
Bolivia ble en periode nektet
å spille landskamper i La Paz
på grunn av høyden.
4) The Strongest-svingen
(illustrerer styrkeforholdet).

Helt til sist kommer ukas bonusmateriale. Jeg vet noen av mine lesere har humor til å tåle dette, mens de av dere som ikke liker bløt humor kan snu nå(dere er advarte, mamma, du trenger ikke lese dette). Jeg skriver om løst og fast: her er ukas avføringsrapport.

Alle som har oppsøkt fremmede (bakterie-) kulturer vet at dette som regel før eller siden gir seg utslag i tarmgangene. Så også i mitt tilfelle. De første dagene gikk greit. Kanskje var det koleravaksinen, kanskje flaks. Utover i uka, dog, begynte kroppen å respondere på den fremmede, og muligens rikholdige, bakteriefloraen. Likesom de første conquistadorer måtte jeg gi tapt for Sør-Amerikas bakteriearmè. Innen helga kom hadde jeg god, gammaldags lausmaga. Søndagsmorgen, da jeg skulle slippe en tilsynelatende harmløs fjert, kom første bremsespor. Og søndagskveld, da jeg virkelig var sjuk, slapp jeg igjen en fis, akkurat etter jeg hadde reist meg fra doen og forsikret meg (trodde jeg) at det ikke var noe igjen. Den gang ei. Det kom litt mer en ei teskje, heller en fire-fem spiseskjeer (bonusmateriale!), og hushjelpa måtte tilkalles for å klore flisene foran doen og ringen.

Etter sykedagene, hvor jeg levde på en streng diett av vann, cola, snickers og pizza, type chilena, fra Pizza Nostra, har dog mine etterlatenskaper atter tatt tilbake sin faste, gode form. Jeg vet desverre ikke hvor lenge jeg vil forblir i lykkeland, og hver fjert slippes med samme presisjon som miner detoneres.

Tre netter forbi - Ankomst La Paz

2009-08-19T18:54:00.009+02:00

Etter å ha vært på reise i over et døgn ankom jeg La Paz tidlig søndag morgen. Da jeg gikk av flyet var det stjerneklart og neppe mer en et par grader i lufta. Etter å ha fått bagasjen min, som utrolig nok hadde kommet med hele veien, blei jeg hentet på flyplassen av Stig fra Alliansen. Han kjørte meg ned til Casaen, og etter å ha inntatt frokost stod sola allerede høyt på himmelen. De to første dagene fikk vi omvisning på kontorene i byen, ordnet med papirer og blei kjent i nabolaget.

I går hadde jeg min første dag med spansktimer og på barnehjemmet. Det første er det ikke mye å melde om, bortsett fra at det er litt av en utfordring å lære spansk fra bunn av. På barnehjemmet, derimot, er det full fart. Barna er ekstatiske over å få oppmerksomhet, og det er full fart på lekeplassen. Desverre er det ulovlig å ta bilder der. Barna er veldig skjønne, det kan jeg bevitne, men underærnerte på smil og oppmerksomhet. Jeg er der bare to og en halv time om dagen, men to og en halv time med leking, klenging, hyl og skrik er mer enn nok. Jeg misunner ikke dama som jobber på huset, "mamitaen", jobben hennes.

Bildene jeg har lagt til er 1) beviset på at jeg har vært i Junaiten og 2) utsikten fra rommet opp mot El Alto.

KZ Heathrow

2009-08-15T12:55:00.007+02:00

Jeg er nå ankommet Heathrows terminal 5 i London, som i seg selv er vesentlig større enn Gardermoen. Også på et annet punkt er Terminal 5 mer omfattende enn Oslo lufthavn: sikkerhetskontrollen. Selv om de svenske sikkerhetsvaktene på Gardermoen også viser klare fascistiske trekk, er de for barnehagetanter å regne i forhold til de her i London. Mens kontrollen på Gardermoen er over på fem-ti minutter, må man her beregne minst en halvtime.

Først køer man opp for kontroll av boardingkort og, i helt tilfeldige tilfeller, pass. Blauschein, Jude. Blauschein! Så bærer det videre til neste kø. Her går vakten fram og tilbake og skriker at vi må kvitte oss med all drikke, og legge alt ellers flytende av væsker,kremer og lignende i små gjennomsiktige plastposter. Schneller, dreckige Hunden. Schneller! Etter dette blir vi gjetet opp en rulletrapp, mens de mest uheldige av oss blir utsatt for ydmykende bagasjekontroller. Når vi kommer opp i neste etasje venter den siste avlusingen, før sikkerhetsvaktene endelig slipper oss inn i avgangshallen. Her er det et uendelig antall køer og bagasjescannere, og stakkars forvirrede flypassasjerer må stå i atter køer mens krakilske vakter går fram og tilbake og skriker kommandoer til oss om at vi må skynde oss. Det eneste som mangler er noen sinte schäferhunder, noen stilige uniformer med tilhørende ridestøvler og en isende vind fra Karpatene, og en kunne saktens trodd at en befant seg i Auschwitz 1942. Alle häftlinge zum Appelplatz. Sofort!

Når vi omsider kommer fram til vår baggasjescanner, venter den siste klareringen. Her må all baggasje og løsøre på bordet og beltet av. Dette er vi vant med. Jeg slipper unna med dette, muligens på grunn av mitt nordiske utseende, og er nå en fri mann. Jeg observerte imidlertid at flere av mine medreisende måtte ta av seg skoene og bli befølt med detektorer. Ydmykelsen er komplett.

Velkommen til min blogg!

2009-08-12T15:02:00.000+02:00

Kjære familie, venner og bekjente: nå er tida inne for å legge ut det første innlegget på bloggen min, som har fått det passe pretensiøse navnet "Bendik: i betraktning". Jeg vil her med jevne mellomrom, fortrinnsvis en gang i uka, publisere bilder og tekst fra mitt opphold i, og møte med, Bolivia og Sør-Amerika. Beregnet ankomst til Bolivia er førstkommende søndagsmorgen, og jeg vil da ha vært på reise et drøyt døgn via London og Miami. Alle kommentarer, henvendelser og spørsmål mottas med takk, jeg har alle intensjoner om å besvare alt som kommer inn.

Mvh., Bendik